Vår egen forskning viser at arbeidstiden oppleves som krevende, mange mister opptjente kompensasjons/avspaseringsdager uten kompensasjon, og lønnsrelasjonene er i ferd med å undergrave lederrollen. Vi ser en utvikling der lektorer med tillegg har en høyere avlønning enn sin avdelingsleder, og flere steder ser vi at rektorer/ barnehagestyrere må lede to skoler/ barnehager samtidig – et klart brudd på prinsippet om forsvarlig ledelse etter vår vurdering.
Dette er ikke bærekraftig. Skal vi lykkes med samfunnsoppdraget må vi ha avtaler og rammeverk som faktisk gjør det mulig å være leder.
Vårt budskap inn i høstens forhandlinger er tydelig: Når ledelse får tid, tillit og ressurser, lykkes barn og unge. Når ledelse ikke prioriteres, er det barna og unge som betaler prisen.
Vi går derfor inn i denne perioden med klare forventninger til våre forhandlingsmotparter: Nå er tiden inne for å omsette ord til handling og sikre rammer som gjør det mulig å være leder i skole og barnehage. Alt henger sammen med alt – og sammenhengen mellom SFS 2213, SFS 2201 og hovedtariffavtalen er tydelig. Spørsmål som arbeidstid, kapitteltilhørighet og definisjonen av ledende eller særlig uavhengig stilling er avgjørende for ledernes vilkår.
Vi ser også en utbredt praksis der arbeidsgivere definerer ledere som «ledende» for å unnta dem fra overtidsbestemmelser – et grep som reduserer kostnader, men samtidig uthuler rettighetene.
Kombinert med svak oppfølging av reglene for kompensasjonsdager etter HTA §6.3, står mange ledere igjen uten verken overtidsbetaling eller reell mulighet til å ta ut opptjente fridager. Vår forskning viser at en skoleleder i gjennomsnitt arbeider inn 45 dager utover ordinær arbeidstid – og altfor ofte blir disse dagene slettet med et pennestrøk.
Vår undersøkelse viser også at bare 14% av våre tillitsvalgte har deltatt i drøftinger om ledelsesressurs ved egen skole. Mange arbeidsgivere gjennomfører ikke slike drøftinger, og flere gir uttrykk for at de ikke vet hvordan det skal gjøres. Dette understreker behovet for nasjonale kriterier for hvordan ledelsesressurs skal beregnes og tildeles.
Andre aktører, som er parter i avtalene, har allerede begynt å posisjonere seg med tydelige budskap om deres arbeidsvilkår og en lønn som gjenspeiler ansvar og kompleksitet i stillingene. Vi må være minst like tydelige: vårt ansvar er å sikre at ledere har handlingsrom, ressurser og et avtaleverk som faktisk fungerer.
Det som nå skjer i enkelte kommuner – der støtteapparatet reduseres og skoler og barnehager slås sammen ledelsesmessig– er et alvorlig varsku. Når KS selv antyder at SFS 2213 «bare er prosessuell», må vi spørre: Hva betyr egentlig denne avtalen for oss som arbeidstagere? Hvilke rammer for forsvarlige lønn og arbeidsvilkår gir Hovedtariffavtalen oss som ledere? Og hva betyr det for kvaliteten i skolen og barnehagen?
Derfor må vi møte høstens og vårens forhandlinger med tydelige krav, klare prioriteringer og en vilje til å stå løpet ut – også om det skulle innebære at vi benytter vår mulighet til å sette hardt mot hardt.
Det innebærer:
- Én leder – én virksomhet.
- Respekt for avtaleverk og drøftingsplikt.
- Lønnssystemer som sikrer riktige relasjoner og pensjonsgivende inntekt.
- Rett til å beholde opptjente avspaseringsdager.
- Like muligheter til etter- og videreutdanning for ledere.
Vi må stå sammen og løfte ledernes stemme! Uten gode ledere med nødvendige ressurser og gode lønns- og arbeidsvilkår, risikerer vi på sikt en rekrutteringskrise til disse viktige rollene.
De politiske myndighetene, både lokalt, regionalt og nasjonalt, må utfordres til å sette ledelse høyere på dagsordenen. Å bidra til dette blir Skolelederforbundets viktigste oppgave fremover.
Dorothea Blix, sentralstyremedlem
Mona Søbyskogen, 2. nestleder
