Verden raser videre, og venter ikke på oss. Det er store forskjeller i skole-Norge, mellom skoler, innad i skolen og mellom klasserommene. Vi som leder læringsarbeidet i skolene og i klasserommene er ulikt utrustet med mot, med ferdigheter og trygghet i møte med den digitale hverdagen. Vi må uansett sikre at våre elever ikke stiller svakt i møte med forventningene til digitale ferdigheter, digital dømmekraft og digital trygghet.
Fortrenger vi dette når vi bruker så mye energi på å diskutere OM skjerm ha en naturlig plass i skolen? Det er symptomatisk når kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun uttaler at hun ikke klarer å finne noen gode grunner for at mobil skal ha en plass i skolen. Vi er ikke uenig i at mobilbruk bør reguleres, men det må gjøres i dialog med elever og foresatte. Vi kan ikke låse inn mobilen og innføre forbud og reguleringer fra politisk hold. Tilgjengelighet og regulering er en viktig del av det å bygge trygghet, dømmekraft og digitale sosiale antenner. Vi er bekymret når denne debatten omtaler skjerm som noe ødeleggende. Akkurat som boken, er skjermen naturlig tilstede overalt i hverdagen vår. Det vil være noen skikkelige bjørnetjenester mot elevene våre, å ta fra dem digitale verktøy og læring med teknologi. Vi krever tillit til sektor og til leder og lærers pedagogiske skjønn, til dialogen skolen har med foresatte, elever, lokalsamfunn og til profesjonsfellesskapet.
Teknologi er hverdagen, ikke fremtiden. Skjermen, appen, pad’en er med oss overalt, i yrkeslivet og på fritiden. Kritisk tenking, dømmekraft, bevissthet, kreativitet, variasjon….alt må knyttes til opplæringen. Skjermforbud vil bidra til at vi går glipp av viktige erfaringer og ikke minst, vi mister dialogen og samhandlingen om hvordan vi best og tryggest går videre.
Vi venter nå på resultatet av Udirs arbeid med retningslinjer for å regulere mobilbruk i skolen, og er glad for at vi som parter har blitt involvert i prosessen og fått gitt våre innspill. Vi er alle skjønt enige om at mobilen ikke er et veldig godt egnet læringsverktøy i skolen, men vi er ikke enige i at våre politikere, enten de sitter i regjering eller i kommunestyrene våre, skal detaljregulere innholdet i skolen. Mobil håndteres godt i mange av våre klasserom, dette løses lokalt i dialog mellom ledere, lærere, foresatte og elever. Regulering og forbud må ikke erstatte lokalt arbeid med ordensreglement og involvering, ledelse og medvirkning i klasserommene. Mobilskjermen må reguleres og begrenses også på fritiden, for det er ikke på skolen den har størst plass. Og det er ikke bare barn og unge som trenger slik regulering.
Vi har fått en ny opplæringslov som skal gjelde fra nytt skoleår. Der er hele kap. 10 viet til elevens medvirkning og elevdemokratiet. En polarisert og unyansert debatt om skjerm, tastatur, bok og løkkeskrift tar fokus vekk fra det som teller. Det at vi utvikler fremtiden i våre klasserom, og teknologi har en viktig plass i dette arbeidet. Vi kan ikke regulere oss bort, vi må sikre variasjon og mestring av alle medier, bevissthet om valgene vi tar og trygghet til å forholde oss til dem. Vi trenger tillit til oss som er satt til å løse oppgaven og at vi gis den kompetanse og det handlingsrom som er nødvendig for å løse vårt mangfoldige oppdrag!
