Forfatter: Ole Alvik

Øystein Gilje, Professor, ILS og faglig leder i FIKS

Arbeidet med å bygge bro mellom forskning og praksis i Skole-Norge er ingen ny øvelse. I en rekke prosjekter, satsinger og strategier har målet vært å skape mindre avstand mellom teori og praksisbasert kunnskap. Skolene oppfordres til å ta i bruk forskningsbasert kunnskap. Universiteter og høgskoler forventes å skape en mer praksisnær lærerutdanning. Forskning viser at partnerskap mellom skoler og pedagogiske forskningsmiljøer kan bidra til brobygging og tettere samarbeid. Men, for å bygge broen mellom teori og praksis må en rekke forutsetninger være til stede. Vi må ha spesialister på begge sider som kan bygge broen sammen.1

De siste sju årene har jeg lært noe viktig i rollen som faglig leder i enheten FIKS2 og som leder av flere forskning-praksis partnerskap. Innovasjonsprosjektene har tatt utgangspunkt i lokale skolemyndigheters problemstillinger, og de har fått ressurser til å koble på lærere og ledere. I desentralisert kompetanseutvikling har jeg sett hvordan ledere finner tid og ressurser blant lærerne til å skape forskningsbasert utviklingsarbeid lokalt. Likevel mener jeg det er behov for sterkere insentiver fra nasjonale myndigheter for å videreutvikle læreren som kunnskapsarbeider.

Et evig dilemma

Vinteren for 15 år siden leste jeg godt over 200 kapitler og artikler fra 32 FoUprosjekter i Praksisrettet FoU. 3 Et par år senere leverte jeg sluttrapporten i prosjektet Praksis som integrerte element i lærerutdanningen, et samarbeid mellom fem lærerutdanninger. Også der ble det laget en rekke modeller for å «utvikle ulike former for partnerskap mellom lærerutdanningsinstitusjonen og praksisfelt».4

Det er ikke antallet forskningsprosjekter og satsinger som det står på i forsøk på å koble lærerutdanning og praksisfeltet sammen. Det vi trenger er systematiske, nasjonale rammer og insentiver som kan sette både lærerutdanning og skole i stand til å være likeverdige partnere i brobyggingen.

Lovnadene som støvet ned

Året 2017 er en milepæl. Da ble Strategi for kvalitet i lærerutdanningen 2025 lagt frem samtidig som en ny modell for lokalt forankret kompetanseutvikling ble fremmet i en stortingsmelding.5 Her ble satsingen på lærerutdanningsskoler (eller universitetsskoler) nevnt sammen med en rekke andre ordninger for brobygging. Det skulle satses på delte stillinger og lærerspesialister, og det ble øremerket midler til begge deler i en pilotordning.

Fem år etter foreslår et utvalg, som så på etter- og videreutdanning, flere tiltak «for å systematisere arbeidet i partnerskapene». Utvalget pekte på fire karriereveier som en løsning for å rette opp i skjevhetene mellom lærerutdanningene og praksisfeltet. Hensikten med disse fire karriereveiene var å gi den enkelte lærer en utviklings- og karrieremulighet. Med disse lærernes hjelp skulle profesjonelle fellesskap bli styrket i for å gi et godt faglig og pedagogisk tilbud til barn og elever».7

Tidligere kunnskapsminister Tonje Brenna takket pent for utvalgets arbeid i september 2022. Deretter la hun ned lærerspesialistordningen. Hun lovet noe nytt og bedre. Dette løftet ble avgitt for snart to og et halvt (skole)år siden! Hvor mye støv skal gode forslag til karriereveier i læreryrket samle? Når skal dialogen mellom partene føre til noe konkret8 , som kanskje også kan bidra til bedre rekrutteringen til læreryrket?

Lokal brobygging i praksis

I partnerskapene er det lite støv. De siste sju årene har jeg gradvis lært mer om nettopp hvor viktig rollen til lærere i ressurs- og utviklingsgrupper spiller for det lokale utviklingsarbeidet. Mange skoleledere har også forstått verdien i å «distribuere» ledelsen av skoleutvikling, slik min kollega i FIKS seniorrådgiver Bjørn Bolstad skrev om i forrige nummer (Skolelederen nr. 4/2024, side 32 – 35).

Nøkkelen er å sette av tid, gi lærere som skal lede utviklingsarbeidet et tydelig mandat, og gradvis la lærere bygge opp en identitet som ressurs- og utviklingslærer, eller lærerspesialist om du vil. De er sammen med skoleledere vårt viktigste «brohode» i partnerskapets likevekt. Det har jeg erfart i flere prosjekter der skolemyndigheter har hatt mulighet til å skape ressurser lokalt.

Periodeplaner og kunstig intelligens

I arbeidet med Færder kommune samarbeider vi i FIKS med fem koordinerte tiltak for å bygge kompetanse hos barne- og ungdomsskolelærere, samt i hele ledergruppen. I arbeidet med det overordnede temaet læringsledelse og digital transformasjon er skolenes periodeplaner helt sentrale. De er vårt kunnskapsobjekt, et felles referansepunkt som vi utvikler gjennom teori og praksis. Forskningen viser hvor viktig det er å ha slike kunnskapsobjekter9 . På vår felles første skoleledersamling i 2025 fortalte utviklingslærerne i Færder kommune hvordan denne planen fikk fram spenninger og diskusjoner i profesjonsfellesskapet. Ved å presentere og diskutere planarbeidet på tvers av skoler kan det knyttes til forskningsbasert kunnskap om betydningen av slike kunnskapsobjekter.

I faglig arbeid med kunstig intelligens er også ressurs- og utviklingslærere helt sentrale. Med utgangspunkt i Osloskolens KI-løsning har vi satt sammen atten lærere, utviklere og forskere for å arbeide didaktisk med kunstig intelligens i fire fag. Med forankring i toppledelsen til Oslo kommune får vi her arbeidet med KI på læringsfremmende måter samtidig som vi får diskutert aspekter ved risiko for elever og lærere. I arbeidet må vi både gjøre observasjoner, intervjuer med elever, samt arbeide med kompetanseutvikling på skolene. Ingenting av dette ville vært mulig uten lærere med spesialiserte kunnskaper om KI som innvilges tid og ressurser til å dokumentere, systematisere, forske og presentere prosjekter sammen med oss internt og eksternt på konferanser.

Utviklingslærere, eller «lærerspesialistene» om du vil, har avgjørende og kritiske roller i lokal skoleutvikling. Uten dem ville dette arbeidet ikke vært mulig. Det er et privilegium å få arbeide med så dedikerte lærere. Ved hjelp av sin ekspertise og kunnskap bidrar de til å styrke profesjonsfelleskapet. Det som mangler er tydeligere nasjonale rammer, mandater og insentiver som gjør det mulig å dyrke fram slike lærere i mindre kommuner. Vi må ha nasjonale ordninger som ikke forsterker Matteuseffekten i Skole-Norge.

Innovasjonsarbeid i likeverdige partnerskap

Forskjellene i Skole-Norge blir særlig tydelig når vi ser nærmere på hvilke skoleeiere som har ressurser til å søke prosjekter som for eksempel Innovasjonsprosjekter i offentlig sektor. I et innovasjonsprosjekt er det mulighet for å dele ressurser og «kunnskapsobjekter» utover det lokale utviklingsarbeidet. De siste fem årene har jeg arbeidet med to slike prosjekter sammen med store skoleeiere.10 Det avsluttede prosjektet Multimodal læring og Vurdering i 1:1 skolen er ett av dem (se Skolelederen nr. 1/2024, side 44 – 47).

Gjennom disse prosjektene har jeg hatt tett kontakt med et titalls ulike lærere i hele grunnskolen. I slike likeverdige partnerprosjekter arbeider vi sammen i alle deler forskningsprosessen, fra identifisering av hva som skal forskes på og utvikles, selve datainnsamling, analyse og presentasjon av resultatene». Basert på denne fasen utformet vi både lokale kompetanseutviklingstiltak og nasjonale kompetansepakker. 11

Slike langsiktige prosjekter har mulighet for at lærere skaper seg en ny identitet. Denne identiteten er knyttet til tre viktige prosesser. For det første handler det om å utvikle egen individuell kunnskap og ekspertise. For det andre får slike lærere en identitet til å utvikle sitt team eller profesjonsfellesskap på skolen. Og sist, men ikke minst, får disse lærere større innsikt i hvordan en organisasjon som det en skole er, utvikler seg. Slik blir de i større grad en viktig stemme i lokale skolemyndigheters planarbeid og kan bidra med spesialisert kunnskap langt utover lokalt utviklingsarbeid.

Min oppfordring: Blås støv av gode forslag

Til tross for at det ikke har skjedd noe med gode forslag om nye karriereveier i skolen på flere år, har altså en rekke lokale skolemyndigheter med egen dyrebar tid og ressurser sett og vist hvor viktig slike ressurs- og utviklingslærere er for å skape lokal utvikling. Det er ingen tvil om at lærere med spesialiserte ferdigheter, kunnskaper og kompetanser finnes i Skole-Norge. Nasjonale myndigheter må vise at de anerkjenner at det finnes lærere som tar på seg et særlig ansvar med profesjonsutvikling. Jeg tror det er viktig, også for rekrutteringen til yrket. Forskningen viser at dersom vi gir lærerne tillit, tid og ikke minst en tydelig rolle, slik at de kan bygge tillit i kollegiet, har de mulighet til å bygge seg en identitet som «lærerspesialist». Uten statlige initiativer som tilrettelegger for slike roller kan vi stå i fare for å skape enda større forskjeller i Skole-Norge.

Teks: Camilla Qvistgaard Dyssel
Foto: Jacob Nielsen

Ved Hummeltofteskolen, som ligger i forstaden Virum, halvannen mil nordøst for København, tar de matematikkundervisningen på alvor. Tre ganger om året samles alle de 20 matematikklærerne ved skolen i et felles klasserom. En av dem underviser elevene i matematikk, mens resten av lærerne ser på.

Det kan kanskje høres ut som en voldsomt overdrevet ressursbruk for en enkelt undervisningstime, men samlingen har et større formål enn elevenes læring. Formålet er å skape et faglig fellesskap mellom lærerne, slik at de kan få snakket sammen om faget og at lærerne skal utvikle og forbedre egen didaktikk.

Metoden som i Norge kalles for Lesson study, og lektionsstudier i Danmark, er relativt tidkrevende. Før samlingen har fire lærere samarbeidet i åtte timer for å forberede undervisningen, og i etterkant bruker alle matematikklærerne tid på å evaluere den.

– Det krever mye ressurser. Vi må prioritere det både med hensyn til tidsbruk og økonomi, og vi hadde ikke gjort det hvis vi ikke visste at det var verdt det, sier rektor Dorte Wilms.

I første omgang gir metoden et sterkt faglig fellesskap og en mulighet for å utvikle seg, mener lærer og matematikkveileder Klavs Voigt Pedersen.

– Det høres kanskje rart ut at mattelærere ikke snakker så mye sammen om matematikk til vanlig, men det gjør man faktisk ikke. Men når vi planlegger og evaluerer timene sammen, da sitter vi og nerder om matte og det styrker oss faglig, sier han.

Forbedrede resultater

Og når lærerne utvikler seg faglig, kommer det elevene til gode, mener Dorte Wilms.

– Når lærerne jobber med Lesson studies, da jobber de med kjerneoppgaven sin. Det handler om å skape en kultur hvor man snakker om fag og utvikler sin didaktikk. Det er et motsvar til mye av det som ellers skjer når vi er samlet. Det handler om fordypelse, ro, å fokusere på faget og på elevenes utbytte og forståelse.

Hun understreker at man alltid skal være forsiktig med å utpeke en enkelt årsak som forklaring på forbedrede elevresultater, men hun er overbevist om at lesson studies har hatt en gunstig innvirkning.

–  Når vi sammenligner elevenes avgangsprøver nå, med for ti år siden, har de blitt bedre. Det er selvfølgelig variasjoner mellom årganger og klasser, og det kan være mange ting som bidrar, men nå når jeg har hatt mulighet til å følge dette arbeidet i ti år, så er jeg slett ikke i tvil om at det har effekt på elevene.

Nødt til å gjøre noe sammen

Skolens særlige innsats for å utvikle matematikkundervisningen startet for ti år siden, da matematikkveileder Jens Hareskov Christensen konstaterte at elevene klarte seg dårligere i de nasjonale testene enn det han mente var mulig.

Noe måtte gjøres, og det var ikke tilstrekkelig å snakke om det på møtene. Det vare en situasjon som krevde en felles innsats av matematikklærerne.

– Det er vanskelig å utvikle seg når man står alene i klassen og det skjer veldig mye, sier han.

I første omgang begynte skolens matematikklærere å bruke teamtiden på å observere hverandres undervisning for å få inspirasjon, og i 2015 ble skolen modellskole i matematikk i et forskningsprosjekt om lesson studies.

Studien ble gjennomført av Jacob Bahn, som den gang var fagkonsulent i kommunen og arbeidet med en PhD om emnet. Det gjorde at skolen i en periode fikk tilført ressurser for å arbeide med lesson studies. Jens Hareskov Christensen og Klavs Voigt Pedersen fikk begge en fasilitatorutdannelse, slik at de selv kunne styre prosessen, og det ble blant annet gjennomført konferanser med besøk fra Japan.

– Vi visste godt at pengene ikke ville være der for evig, så vi snakket helt fra starten av om hvordan vi kunne fortsette på egen hånd, sier Klavs Voigt Pedersen.

I dag står de to fasilitatorene selv for gjennomføringen. Omtrent halvparten av skolens matematikklærere er med på å planlegge en lesson study i løpet av et år. Det blir gjennomført tre lesson studies, som samtlige lærere deltar på.

Viktig at alle er med

Det er obligatorisk for matematikklærerne på Hummeltofteskolen å delta på de tre lesson studies som gjennomføres i løpet av året. For utviklingsarbeidet har størst effekt når alle er med, mener Dorte Wilms.

– Vi har i mange år vært klar over at det å sende en enkelt lærer alene på et kurs, det har ikke så veldig stor verdi. Det er når vi gjør det sammen, at det for alvor skjer en utvikling. Til gjengjeld er det frivillig om lærerne selv vil gjennomføre en undervisningstime foran kollegene eller bare observere.

– Det kan være skremmende å skulle undervise med tilskuere, hvis man har vært vant til å undervise alene i 30 år, så det er det ingen som skal tvinges til. Man får også utbytte av å observere, forklarer Jens Hareskov Christensen.

Selv om noen lærer velger å ikke gjennomføre undervisningene, er de aller fleste med på å planlegge og evaluere dem, forteller assisterende rektor Peter Bjerregaard.

– Som lærer er det attraktivt å være en del av et faglig fellesskap og jeg merker tydelig at de er motivert for dette. For meg var det en milepæl da en lærer fortalte at han hadde søkt seg til denne skolen på grunn av dette. Det er jo kamp om lærerne, så det er bra at det styrker våre rekrutteringsmuligheter.

En ny kultur

Hummeltofteskolen har ikke spesielle ambisjoner i matematikk i forhold til andre fag, og det er kun avsatt et begrenset antall timer utover den alminnelige team-tiden til dette arbeidet. Når det er nettopp i matematikk at lesson studies blir brukt, så er det fordi lærerne hadde et ønske og en idé om det, forklarer Dorte Wilms.

–  Hummeltofteskolen har ikke satt seg som mål å bli en matematikkens høyborg. Lesson studies er innført i matematikk fordi det var her det ga mening. Det er vokst frem nedenfra og så har vi i ledelsen grepet ideen. Det som kommer nedenfra, og som ledelsen også kan se er en gode idé og støtter, er ofte det som blomstrer aller best. Det er mange veier til god undervisning. Som leder er det viktig å fornemme hvem som har kompetanse til å bli veiledere, som har oversikt over faget og gjennomslagskraft i kollegagruppen, slik at flere får lyst til å være med.

Det står stadig ”Lesson studies” i Hummeltofteskolens skjemaer, og det vil det fortsette å gjøre, er både lærere og ledelsen enige om.

– Vi kan skalere opp og ned ressursbruken, avhengig av hva vi har mulighet for, men vi skal under alle omstendigheter fortsette å arbeide med dette, sier assisterende rektor Peter Bjerregaard.

Dorte Wilms supplerer.

–  Grunnen til at vi har lykkes med dette, er at vi har fortsatt å gjøre det over lengre tid. Når man skal implementere noe nytt, da tar det tid. Det er slik det blir en del av kulturen. Man må ikke tro at: Dette gjør vi i ett år og så kan vi det. Det er et vedvarende utviklingsarbeid.

Tekst: Anders Ildstad  Foto: Trude Witzell

Utviklingen av KI raser av gårde med en gjennomslagskraft selv et godstog ville misunne. KI har kommet for å bli, også i den norske skolehverdagen. Men landets kommuner og skoler har kommet svært ulikt i innføringen av KI i undervisningen. Mange skoleledere og lærere har ennå ikke tatt i bruk KI, både fordi de selv mangler den digitale kompetansen, og fordi de frykter at elevene skal bruke KI til å jukse.

Men stadig flere våkner opp. Engelsklærer Frode Heichelmann ved Bardufoss vgs er blant dem som har tatt fatt på nybrottsarbeidet. Læreren har begynt å bruke språkmodeller, eller prateroboter, til å lage historier på engelsk for elever innen bygg- og anleggsteknikk.

Frode har fått robotene til å lage episodefortellinger fylt av fiktive karakterer, skildringer og dialoger. Han har også bedt robotene om å legge inn faguttrykk på engelsk og relevante stillingsannonser i historien. Målet er å dra elevene inn i et fiktivt univers som både gjør det spennende å følge historien, gir dem spesialrettet engelskundervisning og hjelper dem til å forberede seg på yrkeslivet.

Nå vil Frode lære mer. Assisterende rektor Harald Martin Svendsen har derfor tatt med seg engelsklæreren og andre lærere til NKUL (Nasjonal konferanse om bruk av IKT i skole og utdanning) på NTNU i Trondheim. Troms fylkeskommune finansierer reisen, og konferansen gir kollegene tid og rom til å fordype seg i bruken av KI i skolen.

–Vi er fem personer her fra skolen, men vi skulle ønske vi var flere, sier Harald Martin, som mener at bruken av KI oppleves som utfordrende i undervisningssammenheng.

– Frode er langt framme i skoene. Men så har vi flere lærere og medarbeidere i skoleledelsen som har en del å gå på for å mestre utfordringen som KI gir. Det vi har gjort i mange år, er trygt og godt. Men det som er nytt, kan være skremmende. Jeg håper derfor at vi kan ta med ting herfra som kan hjelpe oss til å utvikle en kompetanse i skoleledelsen. Da kan vi også støtte lærerne bedre i bruken av KI.

Får tilgang til åpen praterobotside

Engelsklæreren fra Bardufoss vgs er særlig interessert i seminaret med Odin Nøsen. Nøsen jobber som rådgiver i Randaberg kommune og har utviklet en praterobotside for skolene i kommunen. Siden har vekket nasjonal oppmerksomhet, spesielt fordi disse praterobotene ikke samler inn noen persondata. Nøsen har blitt en stjerne i KI-miljøet, og det er ikke rart at auditorium R1 på Realfagsbygget på NTNU er fylt til randen av kunnskapshungrige skoleledere og lærere fra hele landet.

Frode og kollegene ser fram til å få lære mer om hvordan de kan bruke språkmodeller i undervisningen og de blir ikke skuffet. Gjennom halvannen time belyser Odin Nøsen en rekke sider ved språkmodeller som lærerne fra nord kan dra nytte av; hvordan de fungerer, hva de er gode til, hva de ikke er så gode til, hvordan de kan fungere som utjevnende verktøy for elevene, og hvordan de kan brukes i fag som engelsk og KRLE.

Har utviklet ny side: Tenkemotoren

Nøsen røper også at han har utviklet en ny praterobotside, Tenkemotoren, som blir tilgjengelig for alle på cc.tenkemotoren.no.

På Tenkemotoren finnes det språkmodeller for lærere og for elever i ulike aldre, deriblant en sokratisk praterobot som svarer på spørsmål med å stille nye spørsmål, og en helt ny praterobot som inviterer til saklig og høflig diskusjon ved å alltid velge motsatt synspunkt.

Praterobotene kan brukes til alt fra å undersøke et tema, produsere eller oversette tekster, utvikle kritisk tenking eller til å bare ha det gøy.

I en workshop får deltakerne testet ut den nye praterobotsiden. De andre lærerne ved Bardufoss vgs samler seg rundt PC-ene til Harald Martin og Frode, fascinert over mulighetene som byr seg.

Utvikleren av den åpne praterobotsiden avslutter med å oppfordre deltakerne til å lære seg å bruke verktøyene selv:

– Kom i gang, prøv dere fram og ta de utfordringene som er. Og se hvordan dere kan bruke disse verktøyene til noe som er læringsfremmende, både for elevene og for læreren, sier Nøsen, og får en lang klappsalve fra inspirerte skoleledere og lærere fra hele landet.

Vinner tid på å bruke KI

Etter seminaret er det behov for å fordøye inntrykkene. Over en lunsj forteller Frode begeistret om de nye KI-verktøyene som han har fått tilgang til.

– Happeningen var veldig inspirerende. Men minst like verdifullt var de ressursene vi fikk. Det at Odin har gjort Tenkemotoren tilgjengelig for alle, som et verktøy vi kan bruke opp mot elevene uten å bryte GDPR-reglene, er veldig verdifullt. Og så har han laget forslag til oppgavetekster som vi kan få elevene til å teste ut. Vi kan bruke dette for å gjøre elevene bevisste på hvordan praterobotene fungerer, hva de er gode til og hva de er dårlige til, sier Frode.

Læreren ser raskt for seg hvordan han kan integrere språkmodellene i sin egen undervisning.

– Vi kan lage et undervisningsopplegg som har en høyere kvalitet enn det vi ellers ville hatt. I engelskfaget har jeg for eksempel fått KI til å generere 20 problemstillinger og lagt dem inn i oppgaven, sier Frode, noe som vekker rektorens nysgjerrighet.

– Kan du da ha ulike problemstillinger med ulik vanskelighetsgrad for å kunne tilpasse opplæringen? spør Harald Martin.

– Det har vi ikke prøvd, men det går kanskje an. Men til muntlig eksamen, hvor vi tar utgangspunkt i en problemstilling, har jeg sagt til prateroboten: ‘Gi meg spørsmål som kan fungere i en samtalesituasjon rundt denne problemstillingen. 3 spørsmål for hvert taksonominivå. Og fra Blooms taksonomi’. Og da setter den opp spørsmålene! Dette er kjempefint å ha foran seg når vi skal ha en samtale under muntlig eksamen eller i en annen vurderingssituasjon. Det tar vanligvis ganske mye tid å lage gode spørsmål. Men med prateroboten tar det bare ett minutt, og jeg får flere spørsmål å velge mellom.

 – Hva kan dere bruke den tida dere vinner, til?

– Det gjør at vi kan ha mer kontakt med elevene en-til-en og ha kontinuerlige samtaler med dem. Lærerne befinner seg i en tidsklemme, så med bruken av KI kan vi få løst opp i den tidsklemma.

Nå vil Frode bruke Tenkemotoren til å videreutvikle de historiene han allerede har innført i engelskundervisningen.

– Jeg har vært nysgjerrig på storyline-metodikken, men ikke fått brukt metodikken så mye tidligere. Så dette kan være inngangsporten min. Ved hjelp av praterobotene kan jeg lage et univers som elevene vil få nytte av når de kommer ut i yrkeslivet, forteller læreren engasjert.

Skaper et sted for læring

For Harald Martin Svendsen har det vært nyttig å overvære seminaret med Nøsen i et skolelederperspektiv.

– I læreplanen står det mye om undervisning. Jeg liker ikke det ordet. Skolen blir et sted hvor man konkurrerer om å få de beste karakterene. Og så prøver elevene å finne den minste motstands vei for å gjøre læreren fornøyd. Vi må heller skape et sted for læring. Og det snakket Odin Nøsen om i dag: Vi må gjøre elevene bevisste om hva de skal lære hver dag. Og at de skal bruke KI for å lære. Da tror jeg det også blir mindre fokus på juks i framtida.

Svendsen forteller at han tok studiet Digitalisering og ledelse på NTNU for et par år siden. Da var ikke KI engang et tema. Utviklingen går fort. Han innser at skoleledelsen må jobbe hardt framover.

– Jeg tviler på at skoleledelsen vår har en god nok forståelse i dag om bruken av KI. Så det viktigste jeg kan ta med tilbake, er at vi må forstå de utfordringene som lærerne møter, og hjelpe dem til å takle utfordringene.

– Begynn å leke selv

Odin Nøsen fikk mange spørsmål fra nysgjerrige deltakere etter seminaret. Rådgiveren i Randaberg kommune ser at mange av landets skoler fortsatt har en lang vei å gå på KI-feltet.

– De store kommunene har ikke kommet helt i gang ennå. Men noen kommuner har startet å utvikle ting selv. Det største problemet er at kommunene ikke har tilgang til gode løsninger som man kan ta enkelt i bruk i skolen. Det er heldigvis i ferd med å endre seg, blant annet med Sikt som kommer med et tilbud over sommeren, og et par andre løsninger.

Nøsen ønsker å gjøre det lettere for skolene å bruke prateroboter i undervisningen. Hans åpne løsning kan derfor være en god inngangsport til KI.

– For det første vil min løsning være enkel å ta i bruk. Og for det andre har jeg lagt vekt på at den skal være veldig imøtekommende og se hyggelig ut, og at du som skole og kommune eier den selv. Så hvis du vil gjøre endringer som passer deg, kan du gjøre de endringene, i motsetning til de løsningene du kjøper av andre.

Nøsen anbefaler dem som er i startgropen, til å teste ut Tenkemotoren.

– Det er tilgjengelig for alle som har lyst til å prøve det ut. Og der vil det være en oppskrift på hvordan du relativt enkelt kan sette det opp selv, hvis det er det du har lyst til. Det koster ikke mye heller.

– Hvordan bør skoleledere forholde seg til KI i undervisningen i årene som kommer?

– KI er en del av hverdagen, derfor bør det også være en del av skolen. Og derfor må lærerne bli trygge på hva det er, og hva det ikke er, slik at de kan ta det inn i den ordinære undervisningen. De kan vise elevene de gode måtene å bruke KI på, men også hvordan de ikke bør bruke det. For det er viktig at elevene ikke kortslutter sin egen læring og bare lar KI gjøre jobben for seg.

 – Og hvordan kan skolelederne skaffe seg den kompetansen de trenger?

– Utdanningsdirektoratet har fått en helt ny kompetansepakke for skoleledere som handler om hvordan man driver et digitalt utviklingsarbeid på skolen. Så det er et godt sted å begynne. Samtidig må skoleledere sette seg inn i hva KI er for noe. Så jeg anbefaler dem å gå inn på Tenkemotoren, bli kjent med verktøyene, leke med dem og se hvordan de kan bruke dem i sin egen jobb, for eksempel til å formulere brev og spørre om ting de trenger hjelp med.

Odin Nøsen hviler ikke på laurbærene. Nå ønsker han å videreutvikle praterobotene.

– Vi skal se om vi klarer å finne løsninger som er enda bedre, enda større, enda billigere, alt etter hvordan teknologien utvikler seg og hvordan vi kan integrere det i vår løsning.

Hjem for å stake ut kursen

Harald Martin og Frode haster tilbake gjennom universitetets campus for å rekke et nytt seminar om KI. Der skal førstelektor Magnus Nohr, som selv er dyslektiker, snakke om hvordan man kan bruke KI til å tilpasse undervisningen til den enkelte elevens behov. Rektoren og læreren er like nysgjerrig på det temaet.

Bare noen timer senere skal Harald Martin sette seg på flyet hjem til Bardufoss. Han tar med seg mange spørsmål og færre svar. Men rektoren tenker allerede på hvilken kurs skolen skal stake ut.

– Jeg må ta med inntrykkene hjem, og så må vi ta en diskusjon i skoleledelsen. For ikke å komme bakpå må vi finne ut hvordan vi skal jobbe videre med dette.

– Men før han lander på Bardufoss, har han nok planen klar, ler Frode.

– Jeg har noen ideer, innrømmer Harald Martin. – Men man må være sikker på at man har med seg alle før man tar neste steg. Hvis vi tar alt på en gang, er det mange som faller av. Så vi må lage en strategi for hvor vi skal begynne. Vi må i alle fall jobbe oss gjennom den nye kompetansepakken fra Udir.

Frode vet i alle fall hvor han skal begynne.

– Fra teorier om språklæring vet jeg at det å lese fortellinger er en veldig fin måte å lære språk på. Jeg tror det vil bli en veldig god metodikk å bruke i en byggfagklasse også neste år, og at det også kan være en god måte å lære fagspråk på. Jeg ser også for meg at man kan lage et storyline-opplegg ut av historien. Man kan gå tilbake i tid og fortelle bakgrunnshistorien til en av karakterene og hvordan han havnet i jobben. Da kan KI lage en historie om at han er på et jobbintervju. Og så kan man se for seg at det er behov for flere ansatte innenfor ulike områder. Da kan man få KI til å generere noen stillingsannonser, og man kan be elevene om å velge en av de stillingene og skrive jobbsøknad, fabulerer Frode.

Læreren ønsker også å hjelpe elevene til å bli klar over farene.

– Med KI har behovet blitt enda større for å lære å vurdere ting kritisk. Er det fakta, eller er det noen som prøver å lure meg? Så det at disse språkmodellene har kommet, gjør det bare enda mer aktuelt å lære om dem.

Harald Martin mener det er viktig at skoleledere og lærere forholder seg til at KI har kommet for å bli.

– Samfunnsoppdraget vårt er at vi skal gjøre elevene klare til videre utdanning og til arbeidslivet. Vi må ta den verden de vil møte senere, inn i skolen, avslutter rektoren, før han forsvinner inn til det neste spennende seminaret.

KI har forlatt perrongen. Nå gjelder det å kaste seg på.