Frustrasjon og validering i skolehverdagen

Vi fødes alle med følelser, men uten ferdighetene til å regulere eller forstå dem. Som skoleledere, foreldre og lærere, har vi en viktig rolle i å hjelpe barn til å håndtere disse følelsene på en sunn måte.

Robert Flataas, sentralstyremedlem

Vi lever i en tid hvor barnas følelser blir stadig mer vektlagt. Det er en utvikling som er både nødvendig og utfordrende. Vi ser økt brukermedvirkning, mer lytting til barnas synspunkter og følelser, og en økt respekt for barnas rett til selvbestemmelse. Samtidig ser vi en økning i barn som sliter med utrygghet, skjørhet og et overveldende behov for at den ytre verden skal tilpasse seg deres følelser.

Hvordan har vi havnet her, og hva kan vi gjøre med det?

Psykolog Zemir Popovac setter fokus på dette i sin kritikk av vår nåværende valideringspraksis. Han påpeker at mens validering av barns følelser er essensielt, har vi kanskje misforstått dens funksjon. Feilslått validering, der vi likestiller barnas følelser med objektiv virkelighet, kan føre til at barn utvikler en forventning om at verden skal tilpasse seg dem. Dette kan gjøre dem skjøre og tyranniserende overfor omgivelsene.

Alle vi voksne, både vi ansatte i skolen og foresatte, må omfavne det faktum at validering ikke betyr å fjerne all frustrasjon. Frustrasjon er en naturlig del av livet og en viktig faktor for personlig vekst. Når et barn møter motstand – enten det er å tape i et spill, ikke få viljen sin, eller vente på tur – lærer de å håndtere skuffelse og tilpasse seg. Dette er viktige utviklingspsykologiske erfaringer. Uten denne frustrasjonen kan vi ende opp med å overbeskytte barna, noe som igjen kan føre til at de ikke utvikler nødvendig motstandskraft og selvregulering.

Foreldre og lærere kan ofte føle seg usikre i møte med barnets protester og motvilje. «Gjør jeg noe galt, eller er det noe galt med barnet?» Dette er spørsmål vi hører ofte. Det er viktig å forstå at motvilje og ulydighet er en del av normalpsykologi. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er galt, men at barnet vokser og tester grensene sine. Når barn protesterer eller viser motvilje, er dette ofte en naturlig del av deres utvikling. De utforsker, som de skal, sine egne grenser og grenser satt av andre, noe som er en essensiell del av å lære selvregulering og å forstå sosiale normer.

Denne usikkerheten blant voksne kan forsterkes av en kulturell skiftning hvor den autorative voksenrollen nesten har forsvunnet. Foreldre og lærere kan føle at de må validere barnets følelser i en slik grad at de ender opp med å overse nødvendigheten av å sette grenser og introdusere en viss mengde motstand med påfølgende frustrasjon. Dette kan føre til en situasjon hvor barnet ikke lærer å håndtere motgang, noe som er kritisk for deres emosjonelle utvikling.

Vi må derfor finne en balanse mellom validering og autoritet.

Barn trenger voksne som kan validere deres følelser uten å gi etter for alle deres ønsker. Det å sette grenser er en viktig del av denne balansen. Ved å opprettholde klare grenser og samtidig vise støtte, lærer vi barna at frustrasjon ikke er farlig, men en del av livet. Dette styrker deres evne til å tåle uenighet og å tilpasse seg ytre krav.

Popovac understreker at hans kritikk ikke handler om enkelstående «valideringsfeil» her og der, men om et mønster hvor barnas følelser blir sidestilt med virkeligheten. Dette skaper en urealistisk forventning hos barna om at den ytre verden alltid skal tilpasse seg dem. I mange tilfeller speiler ikke barnas følelser den objektive virkeligheten, og det er vårt ansvar som voksne å hjelpe dem med å forstå dette.

Det er derimot viktig å ikke misforstå hva validering egentlig er. Validering handler om å anerkjenne barnets følelser, uten å være enige med barnets virkelighetsoppfatning.

Hvis et barn sier at en ansatt i skolen har vært urettferdig, bør vi anerkjenne følelsen av denne urettferdigheten, uten å bekrefte at denne ansatte faktisk har vært eller er urettferdig. Dette er en viktig nyanse, som vil være essensiell for å lære barnet skal lære å skille mellom deres eget indre følelsesliv og den ytre virkeligheten. Mest sannsynlig har barnet opplevd en voksen som har vært tydelig og kanskje utøvd klasseledelse.

Som skoleledere står vi i en unik posisjon til å påvirke hvordan dette balansepunktet blir praktisert i skolehverdagen. Vi må støtte lærere og foreldre for å forstå at det er forskjell på å være autoritær og autoritativ. Mens den autoritære stilen fra 60-tallet var preget av strenge regler og lite empati, handler den autoritative stilen om å kombinere klare forventninger med støtte og forståelse. Barna trenger denne typen ledelse for å utvikle seg til trygge og selvstendige individer.

Videre må vi erkjenne at frustrasjon spiller en viktig rolle i barnets utvikling. Når barn opplever at deres frustrasjon ikke truer relasjonen til andre, men heller oppfordrer til indre tilpasning, vekst og utvikling, vil de lære at endring kan skje på innsiden. Verden trenger ikke alltid å endres for at barnet skal ha det bra; noen ganger er det barnets egen innstilling som må justeres.

Aksel Inge Sinding utdyper dette ved å forklare hvordan vi kan møte barns følelser på en klok måte. Han beskriver validering som en nøkkelferdighet for følelsesbevisste foreldre. Validering innebærer å anerkjenne og bekrefte barnets følelser uten nødvendigvis å være enig i deres virkelighetsoppfatning. Dette hjelper barnet med å forstå, kjenne igjen, og håndtere følelsene sine på en sunn måte, noe som bygger robusthet og emosjonell kompetanse. For eksempel, når et barn er redd for å presentere for klassen, kan en god validering være: «Så klart du blir nervøs, det er jo ganske skummelt å stå der opp foran andre og skulle snakke».

Det er vårt ansvar å bidra til at barna får en helhetlig oppvekst som inkluderer både validering og frustrasjon. Ved å gjøre dette, hjelper vi dem til å utvikle en sunn selvregulering og evnen til å tilpasse seg en verden som ikke alltid kan – eller bør – tilpasse seg dem. En balansert tilnærming til validering og frustrasjon vil også hjelpe barna med å utvikle evnen til å håndtere motgang på en konstruktiv måte.

Relaterte artikler

Pekefinger eller støttespiller: Hva blir statsforvalterens rolle under den nye opplæringsloven?

Statsforvalteren har ansvar for å ivareta rettssikkerheten til blant annet elever i skolen. Når ny opplæringslov trer i kraft, vil det medføre noen endringer i statsforvalterens rolle, blant annet når det gjelder skolemiljøsaker, omtalt i kapittel 12 (tidligere kapittel 9A).

Nyheter

Har kunstig blitt naturlig?

På Vika videregående i Oslo er skoledagen preget av både kunstig og naturlig intelligens. Hva er erfaringen?

Nyheter | Fagartikler

Mobilfrie klasserom: Striden som aldri stilner

Etter at den nasjonale anbefalingen om mobilfrie klasserom kom tidligere i år, har debatten rast om strengere reguleringer er veien å gå. Rosenborg ungdomsskole i Trondheim har vært mobilfri skole i seks år, men fortsatt kjemper elevene en daglig kamp for å få bruke mobilen mer.

Nyheter | Fagartikler