Når skoler og barnehager stenger, stopper ikke bare barns hverdag opp. Da svikter også bemanningen i helsevesenet, forsyningslinjene, kommunal drift og andre samfunnskritiske funksjoner. Derfor kan ikke oppvekst fortsette å være en blindsone i norsk totalberedskap.
27. mars 2026 skrev Margit Mathisen i Altinget om at skolen er en blindsone i norsk totalberedskap. Jeg mener hun påpeker noe veldig viktig og riktig. Vi har snakket mye om totalforsvar, beredskap, sikkerhet og motstandskraft så langt i år. Men vi snakker altfor lite om skole og barnehage som en del av dette. Det er som om oppvekst og utdanning fortsatt ligger litt på siden, ja, gjerne ute i randsonen når vi snakker om totalforsvaret. Mathisen peker på at hybride og sammensatte trusler ikke bare møtes med robuste systemer, men med robuste borgere. Det er et poeng vi må ta på høyeste alvor.
Når skoler og barnehager stenger, svekkes også resten av samfunnet. Da må foreldre være hjemme. Da mister helsevesenet folk. Da mister vannverk, kraftforsyning, transport, nødetater, forsvar, forsyning og kommunal drift bemanning. Under pandemien ble dette veldig tydelig, og det burde egentlig ha avsluttet diskusjonen om hvor viktig og avgjørende oppvekst og utdanningssektoren er i beredskapssammenheng. Men det gjorde det ikke. Skole og barnehage omtales først og fremst som støttefunksjoner. Viktige fordi de gjør det mulig for andre å gå på jobb. Men det er dessverre bare halve sannheten.
Den andre halvdelen er minst like viktig. Skolen bærer et dobbelt samfunnsoppdrag: utdanning og danning. Den skal gi kunnskaper, ferdigheter og kvalifikasjoner, men den skal også forme dømmekraft, ansvar, fellesskap, kritisk tenkning og demokratisk forståelse. Dette er også en del av samfunnets beredskap, ja, faktisk en forutsetning for vår felles beredskap, å skape robuste borgere.
Opplæringen skal fremme demokratiske verdier og demokratiet som styreform. Elevene skal forstå demokratiets spilleregler og betydningen av å holde dem i hevd. De skal utvikle kritisk tenkning og etisk bevissthet. Dette er formuleringer som er direkte relevante når samfunnet utsettes for press, når desinformasjon sprer seg, når tillit utfordres og når noen forsøker å rive opp det som holder oss sammen.
Kunnskapsdepartementet beskriver i sitt styringsdokument for sikkerhet og beredskap i sektoren at kunnskapssektorens samfunnsoppdrag er helt sentralt i arbeidet med å styrke sivil motstandskraft. Det står også at demokratiforståelse og kritisk tenkning er bærebjelker i norsk beredskap. Dette er sterke ord. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) skriver at det som skaper motstandsdyktighet, er langsiktig og systematisk sikkerhetsarbeid.
«Når skoler og barnehager stenger, svekkes også resten av samfunnet. Da må foreldre være hjemme. Da mister helsevesenet folk. Da mister vannverk, kraftforsyning, transport, nødetater, forsvar, forsyning og kommunal drift bemanning.»
Vi som leder skoler og barnehager, vet at beredskap ikke kan improviseres. Den må planlegges, øves og prioriteres. Og den må ha noen rammer rundt seg. Og det er kanskje nettopp her vi har et problem i dag.
Ledere i barnehager og skoler er løsningsorienterte. Det var vi under pandemien. Det er vi når det oppstår voldshendelser, trusler, ulykker og andre uforutsette hendelser. Men dette kan ikke være myndighetenes hvilepute. Vi kan ikke forvente at ledere i oppvekstsektoren bare skal løse dette når det smeller, uten at man på forhånd har tatt inn over seg hva sektoren faktisk skal bære og løse av oppdrag på vegne av samfunnet. Dette handler ikke bare om anerkjennelse. Det handler om styring, det handler om rammer og ressurser til å løse dette.
Vi etterlyser at myndighetene tar denne delen av totalberedskapen på alvor. Oppvekstledere må inn i beredskapsprosessene. Risikoanalyser må vurdere konsekvensene av stengte eller svekkede oppveksttilbud. Kontinuitetsplanlegging må omfatte skole og barnehage som reelle samfunnsbærende funksjoner. Og skolens doble oppdrag, både utdanning og danning, må forstås som en del av samfunnets motstandskraft.
Vi som ledere skal ta ansvar, men ansvar må møtes med rammer. Oppdrag må møtes med kapasitet. Forventninger må møtes med planlegging. Det holder ikke lenger å snakke om skole og barnehage som om de er viktige for barn og unge, men ikke for totalforsvaret. Skole og barnehage er viktige for totalforsvaret nettopp fordi de holder samfunnet i gang, og nettopp fordi de holder demokratiet levende. Og det er på tide at vi begynner å planlegge for det, som om vi faktisk mener det.
Lill Presttun er er leder for Skolelederforbundet Vestland. De er godt i gang med å planlegge Bergenskonferansen, i tillegg til arbeidet med å bygge sterke lokallag og sikre målrettet arbeid med forhandlinger. Hun finner ro og påfyll når hun spiller kornett i brass band.
Forslaget til statsbudsjett 2027 prioriterer ikke barn og unge. Skolelederforbundet er skuffet og bekymret over at det er barn og unge som må betale prisen for at de vokser opp i en urolig verden, at det blir flere eldre og at strømmen blir dyrere. Det er på tide å prioritere skole og barnehage. Vi som […]
Skolelederforbundet er en av 40 organisasjoner og bedrifter innen utdanning, forskning og arbeidsliv som står sammen om seks grep til regjeringens nye realfags- og teknologistrategi. Mange av de mest sentrale organisasjonene og viktige bedrifter har blitt enig om grep for en samlende og langsiktighet i den nye realfagstrategien. De ble overlevert kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. […]