Tekst: Maja Plesner
Foto: Hung Tien Vu

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet Plenum i desember 2025. Plenum utgis av den danske skolelederforeningen.)

Just Dance-videoen flimrer på en stor skjerm i hallen. Fire animerte figurer i hvite skjorter og svarte jakker danser i takt til musikken som dundrer ut av høyttalerne. Foran skjermen står en liten gruppe jenter og gjør sitt beste for å følge med og kopiere bevegelsene. De ler og tøyser når de bommer på et trinn.

Utenfor hallen setter en gruppe småpratende jenter fra 6. klasse seg i et par sofaer. Og kaster man et blikk ut i skolegården, kan man se barn som kaster ball og leker.

Det er friminutt på Søhøjskolen, den ene av to avdelinger ved Ølstykke skole, tre mil nordvest for København. I seg selv er det ingenting bemerkelsesverdig ved at elevene leker og holder på med forskjellige aktiviteter. Men ved nærmere ettersyn er det likevel noe som fanger blikket: Ikke en eneste elev ser på en mobiltelefon.

I september 2025 kunngjorde et bredt flertall i det danske Folketinget at de ville innføre mobilfrie barneskoler og fritidstilbud. Men på Ølstykke skole har de, i likhet med mange andre skoler, ligget i forkant av utviklingen. Skolen er allerede hundre prosent mobilfri på alle trinn. Allerede ved starten av skoleåret 2024/25 ble elevenes mobiltelefoner låst inn i et skap ved skolestart og først delt ut igjen når skoledagen var over.

Det startet med fallende trivsel

For skolens leder, Stefan Mørk Bendtsen, er det faktisk ikke beslutningen om å låse inn mobiltelefonene som er det sentrale i historien. Da vi besøker ham på Søhøjskolen, vil han mye heller snakke om tankene bak og om prosjektet Styrkede friminutt, som de endte opp med.

Da prosjektet ble igangsatt, hadde skolen allerede hatt mobilfri undervisning lenge. Men trivselskrisen merkes også på Ølstykke skole, hvor de nasjonale trivselsmålingene en stund «ikke har vært gode nok», som skolelederen sier. Målingene viste blant annet at 20-25 prosent av elevene på ungdomstrinnet opplevde at de ikke hadde en voksen å snakke med i løpet av skoledagen.

Derfor ønsket både ledelsen og skolebestyrelsen, som består av representanter for foreldrene, ledelsen, ansatte og elever, for noen år siden at noe måtte gjøres.

– Vi ønsket å sikre bedre trivsel for barna på lang sikt. Hva skal til for at de igjen får lyst til å være en del av både de små fellesskapene og det store fellesskapet? Vi ville se på hvordan vi kunne justere noe i barnas hverdag, slik at det resulterte i bedre trivsel. Det handlet egentlig ikke om selve innføringen av mobilforbud, men vi jobbet ut fra en tese om at mobiltelefonene bidrar til å svekke barnas fellesskapsfølelse, sier Stefan Mørk Bendtsen og fortsetter:

– På en måte ville det være det enkleste i hele verden å si til elevene: «Dere skal legge fra dere telefonene når dere kommer om morgenen. Her er noen skap. Ferdig.» Men er det godt nok? Nei, det synes jeg ikke.

Stefan Mørk Bendtsen ønsket heller å fokusere på hva som skulle til for at elevene skulle synes at det var kult å ha friminutt uten mobiltelefon. Og elevene skulle involveres.

– Jeg holdt fast ved at hvis vi tok noe fra noen, måtte vi erstatte det med noe annet. Ellers ville det få en negativ effekt. Jeg tror vi ville fått flere konflikter, mer hærverk og mobbing på skolene våre – av kjedsomhet, sier han.

Lettere å snakke sammen

Dette førte til at prosjektet Styrkede elevpauser ble satt i gang i januar 2024, i et samarbeid mellom ledelsen, skolebestyrelsen, skolens Pedagogiske Læringssenter (PLC) og MED-gruppen, som særlig var involvert i diskusjonene om endringer i de organisatoriske rammene rundt pausene. Det ble gjort grundige forberedelser med datainnsamling, intervjuer og trivselsmålinger. De startet med et pilotprosjekt med elever på 6. og 8. trinn på begge skolens lokasjoner, som varte i litt over et halvt år.

– Vi tok fra dem mobiltelefonene, men i tett dialog med dem selv og foreldrene, sier skolelederen.

Med utgangspunkt i den nasjonale trivselsmålingen laget de sin egen «mini-trivselsmåling», hvor elevene skulle svare på noen få spørsmål. Den ble gjennomført to ganger i løpet av prosjektperioden, i starten og ved prosjektets avslutning. På den måten kunne de måle effekten av tiltakene.

Alle de andre elevene, som ikke var med i pilotprosjektet, fikk beholde mobilene sine i perioden pilotprosjektet varte. Dette kunne skape frustrasjon hos elevene som deltok i prosjektet, og i seg selv påvirke resultatene av trivselsmålingene.

– Men det var likevel veldig merkbart at flere fra 6. og 8. klasse syntes at de hadde blitt flinkere til å invitere nye inn i fellesskapet, sammenlignet med det de sa til å begynne med, men også sammenlignet med 7. og 9. klassene. De hadde også blitt bedre til å snakke sammen. Disse to parametrene alene var tilstrekkelig for meg til å se at vi var på vei i riktig retning, og beslutte at ordningen skulle innføres for hele skolen. Det var ikke slik at trivselen dermed gikk fra 0 til 100, men det var en god del som faktisk syntes at det hadde blitt lettere å snakke sammen.

«For meg handlet det om å skape en kultur der man deltok i et fellesskap som ikke var digitalt.»

Viktig å involvere elevene

Det var enighet om at elevmedvirkning var avgjørende for at prosjektet skulle bli en suksess. Derfor intervjuet PLC alle elevene i pilotprosjektet om hva de kunne tenke seg å gjøre i pausene, når de ikke fikk bruke mobiltelefonene. Håpet var at elevene skulle forstå at de voksne ville dem vel når de tok fra dem mobiltelefonene.

Men det var ikke helt slik det ble oppfattet over hele linjen, innrømmer skolelederen.

– Altså, jeg fikk ikke trusselbrev, men det var nære på, ler han og utdyper:

– De kunne ikke forstå at jeg ikke forsto at mobilene også ga dem et fellesskap. Det var deres argument. «Det er bare fordi dere ikke forstår at vi faktisk er sammen. Vi er bare sammen på en annen måte.» Men for meg handlet det om å skape en kultur der man deltok i et fellesskap som ikke var digitalt.

Til tross for motstanden kom det mange ideer til aktiviteter og konkrete innkjøp som kunne gjøre pausene morsommere. Brettspill var høyt på listen. Det var også noen som ønsket seg garn, slik at de kunne hekle og strikke, og baller, så de kunne spille fotball i idrettshallen. Bordtennisbord og hengekøyer var også blant elevenes ønsker. Noen var mer fantasifulle og ønsket seg et svømmebasseng og et fly, men nitti prosent av ønskene var realistiske og gjennomførbare, anslår skolelederen.

– Det som var viktig for meg, var at det både skulle være noe for de mange og noe for de få. For det er mange som bare vil spille fotball, og det er en enkel lek å sette i gang, men det er også noen som ønsker å være i et rolig miljø og fordype seg i noe.

Derfor fant skolens PLC på å innføre et konsept der de tradisjonelle pausevaktene fikk rollen som aktivitetsledere, eller lekeledere som de kaller det. Det innebærer at lærerne på omgang setter i gang ulike aktiviteter i friminuttene. Elevene vet hvilke dager det er hvilke aktiviteter og kan gå til og fra dem som de ønsker.

Man kan fortsatt nyte kaffen sin

xEt eksempel på en aktivitet er Just Dance-dansen i hallen. Et annet er å male Warhammer-figurer. En av lærerne ved skolen er flink til å male slike figurer, og et par ganger i uken legger han de små figurene, maling og pensler på et bord, slik at de som vil, kan være med og male. Aktivitetene er styrt etter hvilken kompetanse de voksne har.

Lærerne har den samme pausetiden som de alltid har hatt. Men det har blitt satt fokus på hvordan man bruker pausen, forklarer Stefan Mørk Bendtsen.

– Betyr det da at man ikke kan sitte og drikke kaffen sin og se på at barna leker? Selvfølgelig får man det. Men vi forventer også at de gjør noen aktiviteter med barna når det trengs. For vi opplever at konfliktene elevene har i pausene, tar de med seg inn i klasserommet, og da blir det vanskelig å følge undervisningen.

Vi vet også fra forskning at barn lærer mer hvis de har et godt forhold til de voksne. Når Julie danser med jentene på Just Dance-aktiviteten, blir det da lettere for henne å undervise dem i dansk? Ja, det mener jeg. Blir elevene da flinkere i dansk? Selvfølgelig. Så det er en vinn-vinn-situasjon.

Stefan Mørk Bendtsen tenker seg godt om når han blir spurt om det ikke finnes noe man mister ved å ta mobilene fra elevene. Så svarer han:

– Det er ikke noe som jeg foreløpig har merket. Men jeg tror man må passe på så man ikke tar fra dem evnen til å ta gode, selvstendige valg. Vi lever i et land hvor det finnes regler og retningslinjer for alt, og av og til tror jeg vi skal dyrke det at de bruker sin egne sunne fornuft. Så hvis vi fortsetter å lage forbud og regler, får vi en hel generasjon mennesker som ikke kan ta selvstendige beslutninger. Det er noe jeg synes vi må være oppmerksomme på.

Selv om han ikke mener de har mistet noe ved å ta mobilene fra elevene, betyr ikke det at det ikke har vært utfordringer underveis, innrømmer skolelederen.

– Det vanskeligste har nok vært å få med de ansatte på å være aktivitetsledere. Mange voksne synes at barna skal ha et frirom som ikke er voksenstyrt. Og det har de egentlig rett i. Men jeg tror det handler om å finne riktig balanse. For vi har en generasjon med barn som har veldig vanskelig for å ta ansvar for egen lek. Mange kan faktisk ikke starte en lek, og de er veldig kort tid i den samme leken. De vil gjerne «swipe» til en ny lek. De må hjelpes og veiledes. Men lærer de det når vi voksne gjør det for dem? Forstår du dilemmaet? Denne pedagogiske diskusjonen synes jeg har vært det vanskeligste.

Jobber med digital dannelse

Underveis i prosjektet er det mange foreldre, også på 7. og 9. trinn, som har sagt: «Hvorfor tar dere ikke bare mobiltelefonene fra barna? Vi støtter det», forteller Stefan Mørk Bendtsen.

– Mitt svar til dem var: Det er fordi vi ikke er klare for det ennå. Men hvis dere ikke vil at barna deres skal ha mobiltelefoner på skolen, kan dere jo bare ta dem selv. Det er dere som er foreldre og har ansvaret for den oppgaven. Det var provoserende, men det var også en del av den virkeligheten vi står i, sier han.

På den annen side er det også noen foreldre som har reagert negativt på at mobilene ble tatt fra barna. Ikke minst fordi reglene også gjelder smartklokker, som det er en økende tendens til at barna har.

– Vi har opplevd flest frustrerte foreldre i forhold til det å kunne spore de yngste barna. Foreldrene syntes det var et problem at barna ikke fikk ha på seg smartklokke, slik at foreldrene kunne se hvor de var i løpet av skoledagen. Men her har skolen vært helt bestemt, forteller skolelederen: Hvis foreldrene vil ha tak i barna i skoletiden, må de ringe til skolens kontor i pausene. Det samme gjelder hvis barna vil ha tak i foreldrene.

– Akkurat som i gamle dager. Og det fungerer.

«Lærerne kan gjerne be elevene bruke mobilene i undervisningsøyemed. Da låser de bare opp mobilskapet.»

Fraværet av mobiler betyr ikke mindre digital dannelse

At mobilene er fjernet fra skolen, betyr ikke at skolen har fraskrevet seg ansvaret når det gjelder for eksempel digital mobbing. Men i de konkrete sakene er det ikke så mye som er annerledes enn før. Det meste av slikt skjer uansett etter skoletid, forklarer skolelederen. Så det har handlet mer om å skape et godt samarbeid med foreldrene.

– Det er viktig at det er et felles ansvar, for vi som skole kan ikke kontrollere hva elevene har på telefonen. Ofte er elevene også under 13 år, og da er det ulovlig å ha en profil på sosiale medier. Det er jo foreldrenes ansvar. Men vi sier aldri at det ikke er vårt bord. For elevene kan jo komme på morgenen og være lei seg for noe som har skjedd i fotball- eller håndballklubben. Og da møter de noen voksne som de har en relasjon til, og som de har lyst til å fortelle hvordan de har det. Så vi tar alltid medansvar, men jeg synes vi har skapt et større ansvar hos foreldrene også.

Fraværet av mobiler i hverdagen har ikke ført til at de jobber mindre med digital dannelse enn de alltid har gjort, forsikrer skolelederen.

– Blant annet har PLC i samarbeid med Trygfonden gjennomført noen tiltak på alle trinn, hvor de holder foredrag for både elever og foreldre om for eksempel digital dannelse. Det tilrettelegger vi for, og vi bruker mye tid på å snakke om digital dannelse i samarbeid med foreldrene, nettopp fordi det er et felles ansvar.

Lærerne kan også gjerne be elevene bruke mobilene i undervisningsøyemed. Da låser de bare opp mobilskapet. Og elever med særskilte behov – for eksempel dysleksi eller diabetes – er selvfølgelig unntatt fra regelen, understreker han.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet Plenum i desember 2025. Plenum utgis av den danske Skolelederforeningen.

De er glade på annen måte

Friminuttene med aktivitetsledere har vært en realitet siden starten av skoleåret 2024-25. Skolen skal også fortsette å måle effekten av initiativet. Foreløpig gjennomfører de sin lokale «mini-trivselsmåling» to ganger i året, i tillegg til den nasjonale målingen.

– Mer skal vi ikke gjøre, ut fra prinsippet om at jeg tror man bør slutte å spørre barna hele tiden om hvordan de har det. For hvis man spør fem ganger om barnet har vondt i magen, så får barnet vondt i magen. Så det er hele tiden en balansegang når det gjelder hva vi spør om, og når vi spør om det. Er det et øyeblikksbilde, eller er det en realitet? Så vi gjør det to ganger i året, og mer kvalitativt enn kvantitativt. Det vil også være et godt råd til andre, synes jeg.

Foreløpig er det Stefan Mørk Bendtsens klare oppfatning at fraværet av mobiltelefoner har mange positive sider for både elever og ansatte, selv om elevene fortsatt kan klage over å måtte klare seg uten dem. Men han får også mange positive tilbakemeldinger, og som han sier:

– De smiler, barna. De er glade på en annen måte.