Robert Flataas, sentralstyremedlem
Som skoleledere har vi et ansvar for både å forebygge og å håndtere kriser. Det ene utelukker ikke det andre, men henger sammen. Å sikre et trygt og inkluderende læringsmiljø er det viktigste vi kan gjøre for å forebygge alvorlige hendelser. Samtidig må vi erkjenne at ikke alt kan forhindres – og derfor må vi også være forberedt på det utenkelige.
Forebygging starter med inkludering
Skolemiljøet har en avgjørende rolle i å forebygge vold og ekstreme hendelser. Gjennom systematisk arbeid mot utenforskap kan vi redusere risikoen for at elever utvikler sinne, frustrasjon, avmakt og en følelse av å være på utsiden av fellesskapet, i et utenforskap.
Forskning viser at ensomhet og manglende tilhørighet ofte er fellesnevner blant dem som begår alvorlige voldshandlinger. Vi må derfor stille oss spørsmålet: Ser vi alle elevene våre? Har vi lav terskel for å gripe inn når noen faller utenfor? Jobber vi målrettet med relasjoner og inkludering?
Å forebygge handler også om å fange opp signaler tidlig. Vi må styrke samarbeidet mellom skole, hjem, PPT, barnevern, andre kommunale etater og politi, slik at bekymringer tas på alvor før en situasjon eskalerer. Vi må alle inn før begeret renner over.
Fra planer til praksis – vi må tørre å øve
Forebygging er grunnmuren i trygge skoler, men vi kan ikke basere oss på at gode relasjoner alene er nok. Dersom en alvorlig hendelse likevel skulle inntreffe, må vi ha en plan – og den må være prøvd og øvd mange ganger.
De fleste skoler har beredskapsplaner, men hvor mange har testet og øvd på dem i praksis? En plan er bare nyttig hvis den er kjent og forstått av ansatte og elever. Beredskapsarbeid må være mer enn et dokument i en perm – det må være en del av skolens kultur.
«Trygge skoler er ikke et resultat av tilfeldigheter. Det kreves en kultur der ansatte og elever føler seg sett, der bekymringer blir tatt på alvor, og der vi har klare beredskapsrutiner når noe skulle oppstå.»
Brannøvelser er en selvfølge. Like selvsagt burde det være å øve på både evakuering og nedlåsing ved pågående livstruende vold (PLIVO). Dette må gjøres på en måte som skaper trygghet og mestring, ikke frykt.
Gjennom gode øvelser kan vi sikre at ansatte vet hva de skal gjøre, at elevene forstår hvorfor vi øver, og at vi som skoleledere kan avdekke svakheter i våre planer og rutiner før en eventuell situasjon skulle oppstå.
Vårt lederansvar og systematiske arbeid
For oss skoleledere handler dette om å ta ansvar for både den forebyggende og den beredskapsmessige delen av en trygg skolehverdag. Vi må jobbe systematisk med inkludering, samtidig som vi prioriterer beredskap. Det krever at vi tør å ta samtalen – både internt på skolen og med skoleeier og myndigheter.
Vi må også erkjenne at beredskap koster ressurser. Tid til relasjonsarbeid, trygging av ansatte og systematisk øving krever både vilje og prioriteringer. Men alternativet – å stå uforberedt i en krisesituasjon – er langt verre.
En kultur for trygghet
Trygge skoler er ikke et resultat av tilfeldigheter. Det kreves en kultur der ansatte og elever føler seg sett, der bekymringer blir tatt på alvor, og der vi har klare beredskapsrutiner når noe skulle oppstå.
Vi må tørre å snakke om krisesituasjoner – og vi må tørre å øve. Ikke fordi vi tror det skjer, men fordi vi vet at det kan skje.
Örebro-tragedien minner oss om dette store alvoret. La oss bruke denne påminnelsen til å styrke arbeidet – både med å forebygge utenforskap og det å sikre at vi er forberedt på det vi håper aldri skjer.
