Vårens vakreste eventyr – lønnsforhandlingene
Eller blir det det?
COVID-19 pandemien ble starten på den største inngripen i norske skoler siden andre verdenskrig. Elever, foreldre, lærere og skoleledere måtte forholde seg til en ny virkelighet.
Skolenes årsplaner og vante aktiviteter måtte vike, til fordel for digitale møter og hjemmeskole. Uten tid til forberedelser og planlegging satt rektorene med ansvar for å oppfylle skolens samfunnsoppdrag, og ivareta egne ansatte, elever og foresatte i en usikker og krevende situasjon.
Høsten 2020 intervjuet vi 15 rektorer ved norske grunnskoler fra åtte forskjellige kommuner i ulike deler av landet. Skolene varierte i størrelse fra 240 til 625 elever, med mellom 35 og 90 ansatte.
Høsten 2021 intervjuet vi ni av de samme rektorene på nytt. Dette ga dypere innsikt om hvorvidt pandemien hadde påvirket livet ved skolene og rektorenes syn på egen lederrolle.
Studie 1 (Høst 2020): Skoleledelse og krisehåndtering
Pandemien tvang rektorene til å gjøre omfattende endringer i organisering og praksis for å minimere smitterisiko og sørge for en sikker skole- og arbeidsplass. Nye digitale ressurser måtte tas i bruk for å opprettholde undervisningen, samhandle med kolleger, og støtte elever og foreldre i utdanningsløpet. Denne brå og radikale endringen i arbeidsforholdene stilte nye forventninger og krav til rektorrollen.
«Plutselig satt vi jo på hvert vårt hjemmekontor. Vi hadde jo aldri drevet skole på denne måten før» (Rektor)
Skolelederne opplevde betydelige forskjeller i den digitale kompetansen til personalet. Mange hadde behov for opplæring. De fleste skolelederne la til rette for at ansatte kunne lære av hverandre ved å holde fellesmøter og oppmuntre dem til å dele erfaringer.
Imidlertid var det enkelte ansatte som reagerte med å trekke seg tilbake, bli mindre tilgjengelige og mindre involvert enn de hadde vært tidligere. På denne måten økte pandemien forskjellene mellom de som håndterte den digitale hverdagen og de som ikke gjorde det.
En annen utfordring var å regulere arbeidspresset som de ansatte opplevde på hjemmekontoret. Flere opplevde at lærerne nærmest jobbet døgnet rundt. Rektorene forsøkte å regulere arbeidspresset ved å etablere klarere rammer og sette realistiske forventninger til lærerne.
En rektor uttrykte hvordan de gikk fra å prøve å få alle til å logge seg på, til å prøve å få alle til å logge seg av:
«Herregud som de jobbet. Så det å sette litt grenser for lærerne, jeg måtte faktisk gå inn og si ‘du får ikke lov å jobbe så mye’, og kommunisere det ut til foreldrene også at dette her tok jo litt av faktisk, dette med jobbing, mye mer enn det vi hadde trodd.» (Rektor)
Dette kan tyde på at de fleste skolene og skoledistriktene var forberedt og hadde de ressursene som var nødvendige for å gå over til fjernundervisning og en digital hverdag, men at hovedutfordringene i større grad handlet om selve omstillingen fra en gammel arbeidsmåte, til en ny.
Nærhet gjennom avstand
Rektorene forsto tidlig verdien av å møte de ansattes behov i en stresset situasjon. Det ble en hovedprioritet å holde kontakten med sine ansatte, og få en forståelse for deres profesjonelle og personlige utfordringer i starten av pandemien.
Overgangen til en heldigital hverdag krevde at rektorene måtte være mer sensitive for de ansattes kommunikasjon i det digitale rommet.
Gjenåpningen av skolene ble også fremhevet som spesielt krevende. Mange virksomheter holdt fortsatt stengt, og personalet, elever og foresatte var engstelige for å returnere til skolen. Rektorene måtte forsikre ansatte om at det var trygt å komme tilbake til skolen, gjennom å lytte, informere, og uttrykke forståelse for deres situasjon.
En felles bekymring var om skolen klarte å identifisere og ivareta de sårbare barna. Flere uttrykte at de tidlig ante hvem som ville streve under nedstengningen, men at de likevel var redde for å glippe på noen elever som trengte hjelp. Flere uttrykte også bekymringer for de sårbare barna som ikke ble inkludert i undervisningstilbudet som regjeringen påla skolene å etablere under pandemien.
Flere valgte derfor å utvide skoletilbudet til å gjelde for flere elever. I tillegg ytret rektorene bekymringer for de mer langvarige konsekvensene som hjemmeskole og sosiale restriksjoner ville kunne få for elevene.
«Det er vel det som bekymrer meg mest. Det er vel den prisen enkelte barn og unge skal betale.» (Rektor)
I situasjoner som dette innså rektorene at de måtte stole på sosialarbeidere, avdelingsledere og kontaktlærere, som fulgte opp barn og familier.
Tilpasning til en ny normal
I den første perioden av pandemien måtte skolelederne stadig foreta endringer som følge av endringer i nasjonale og lokale regler for smittevern. Noen følte seg uforberedt og var usikre på hvordan de skulle håndtere krisen, samtidig som de opplevde et høyt arbeidspress og korte tidsfrister. Rektorrollen ble mer kompleks, med høyere innsats og mindre rom for feil.
Våren 2020 var krevende for de ansatte, og flere ga uttrykk for å være mentalt utladet. Dette gjorde det ekstra utfordrende for rektorene å starte opp et nytt skoleår etter sommerferien. Det å finne balansegangen og vite når de igjen kunne kreve mer av personalet, ble opplevd som viktig.
«Det handler om å ta pulsen på hvor personalet er. Det er ikke noe vits å piske dem av gårde, når det er andre ting som er mer krevende.» (Rektor)
Rektorene beskrev hvordan det var forventet at de skulle besitte alle svar, og at de noen ganger måtte ta avgjørelser basert på mangelfull informasjon og kunnskap. Enkelte skoleledere savnet klare svar fra sine nærmeste ledere i kommunen på hvordan de skulle løse ting i praksis, og følte seg alene i møte med vanskelige beslutninger. Flere henvendte seg derfor til sitt rektornettverk for støtte.
«Jeg merker det at man sitter med et enormt ansvar. Konsekvensene kan bli så store. Man tenker at sånn sett kan konsekvensene være at noen dør av det … på det valget jeg gjorde. Og det pleier det ikke å være til vanlig. Så det … det er klart at det merker man.» (Rektor)
Til tross for store og inngripende endringer i skolestruktur, rutiner og aktiviteter ga pandemien også en mulighet til å stille spørsmål ved status quo og å tenke over fremtidig organisering og pedagogisk praksis.
For eksempel så rektorene at endringer i organisering av friminutter kunne være positivt for elevene, og at digital undervisning førte til bedre prestasjoner for enkelte elever som opplevde utfordringer i det tradisjonelle skolemiljøet. Pandemien ga mulighet til å utfordre eksisterende rutiner og etablere nye organisatoriske prosesser.
Studie 2 (Høsten 2021): Alt blir bra?
Gjennom nye intervjuer med ni av rektorene høsten 2021 fikk vi høre hvilke erfaringer skolelederne hadde høstet gjennom pandemien.
Til tross for at den mer akutte fasen av pandemien var over, hadde det påfølgende året vært preget av stadige nye utfordringer og problemstillinger, eksempelvis rundt oppfølging av sårbare barn og høyt sykefravær hos personalet og elever.
Rektorene opplevde både økt arbeidsmengde og økte krav til tilgjengelighet. Å være tilgjengelig opplevdes som en selvfølge for rektorene. Samtidig opplevde noen en mangel på forståelse fra omgivelsene for sin egen og sine ansattes arbeidssituasjon, blant annet ved at det ikke eksisterte et rammeverk som ivaretok deres arbeidstid i en slik situasjon, for eksempel gjennom avspasering. Dette ga noen en følelse av å bli utnyttet.
«Det er en forventning om at vi skal være tilgjengelig hele tiden, og på et hvilket som helst tidspunkt slippe det vi står med i hendene, selv om det er ferie, selv om det er helg, og bare på en måte gjøre en jobb, og uten at du får kompensert på andre måter enn at du får eventuelt avspasert det. Men i realiteten så er det ikke sånn at man får avspasert det». (Rektor)
Flere fortalte at de under pandemien hadde kjent på ansvaret som skoleleder på en annen måte enn tidligere. Spesielt var det krevende å til enhver tid være oppdatert og videreformidle informasjon om smittevern og lokale bestemmelser. Informasjonsarbeid krevde mye av rektorenes tid og kapasitet, i tillegg at ordinære arbeidsoppgaver og krav skulle gjennomføres og møtes:
«Det er så utrolig mye som skjer hele tiden, [så] på én måte tenker jeg at ingen kan være en god leder i dette. Det er helt umenneskelige egenskaper som må kreves for å klare det» (Rektor)
Det å fatte beslutninger fikk en annen valør, ettersom konsekvensene kunne få stor betydning for andres hverdag, helse og velvære. Det ansvaret som rektorene opplevde som sterkest, var ansvaret for å ivareta og utvise omsorg for lærere og ansatte.
Flere uttrykte et sterkt ønske om å fremstå som trygg og stødig for å skape trygghet i en krevende og presset situasjon. Mange strakk seg langt for å lette på arbeidsbyrden til personalet.
Omsorg og ivaretakelse ble gjerne prioritert fremfor andre administrative oppgaver eller utviklingsarbeid, selv om slike prioriteringer innebar en økt arbeidsmengde for rektorene selv.
Bekymring for elevene, spesielt de sårbare barna med behov for ekstra oppfølging og tilrettelegging, var stadig gjeldende. Rektorene vektla derfor å bedre arbeidssituasjonen for lærerne i den grad det var mulig, slik at lærerne kunne vie mer av sin tid og oppmerksomhet til elevene. En av rektorene fortalte:
«Det å ivareta [ansatte] da, har vært en særdeles viktig oppgave, og hvis jeg greier å ivareta ansatte, så har de den samme opplevelsen ut til sine elever igjen, og så ja, forplanter det seg» (Rektor)
Støttende nettverk – nøkkelen?
Skolelederne var tydelige på at de i løpet av 18 måneder med pandemi ikke hadde vært alene. I motsetning til i den tidligere fasen av pandemien, opplevde de nå å være omsluttet av et større nettverk. Kommunen, kommuneoverlege og andre myndigheter bistod med informasjon, veiledning, retningslinjer og oppklaringer underveis. Dette skapte trygghet for rektorene, og en følelse av å «ha noen i ryggen».
Formelle og uformelle rektornettverk har vært viktige arenaer for å dele erfaringer, samarbeide og samkjøre beslutninger for skoler i samme område. Skolens lederteam ga en følelse av å være flere om håndteringen av pandemien, og å kunne drøfte ulike problemstillinger før noe ble besluttet og iverksatt.
Rektorene fortalte også om hvordan lærerne og andre ansatte har utvist en stor innsats i perioden. Personalet tilpasset seg raskt de store og stadige endringene underveis, og har strukket seg langt for å ivareta og følge opp elevene.
«Vi har et personale som er utrolig løsningsorientert, fantastisk til å hjelpe hverandre. Både fagarbeidere og assistenter og konsulent og renholdere. (…) Og alle vil jeg si har vært veldig hjelpsom og løsningsorientert og ønsket at «dette skal vi få til sammen». Det har vært en fantastisk opplevelse» (Rektor)
Et støttende nettverk ser dermed ut til å ha vokst frem og utviklet seg rundt rektorene og i skolen i løpet av pandemien. Dette ble trukket frem som en viktig og kanskje avgjørende faktor, ikke bare for hvordan skolen håndterte situasjonen, men også for rektorene personlig, noe som flere av rektorene kommenterte:
«[Jeg] blir tryggere i beslutninger selv, enn det jeg hadde vært om det bare var meg, en sjel og en skjorte” (Rektor)
Erfaringene fra pandemien
Flere av rektorene reflekterte over hvilken innvirkning pandemien hadde hatt på skolen. Pandemien hadde ikke bare vært en belastning, men også gitt positive erfaringer med å prøve ut endringer i organisering av elever i grupper, avvikling av friminutter, og bruk av digitale verktøy i undervisning og samarbeid internt.
Samtidig har erfaringene åpnet opp for nye problemstillinger knyttet til for eksempel digital undervisning og individuell tilpasning for elever, i tillegg til bekymringer for pandemiens innvirkning på elever og «hvilken pris noen elever må betale» i fremtiden, både faglig og sosialt.
Flere av rektorene så på erfaringene fra pandemien som viktige i den videre utviklingen av skolen, og ønsket å ta med seg disse erfaringene i det videre utviklingsarbeidet.
«Hva skjedde egentlig når vi stengte skolen og lærerne fikk autonomi? Egentlig utviklet vi skolen akkurat slik som vi ønsket at vi skulle utvikle skolen» (Rektor)
En dypere forståelse for rektorrollens betydning
Pandemien ga rektorene en ny mulighet til å reflektere over egne erfaringer i rollen som rektor. De mange ulike oppgavene, kravene og forventningene hadde synliggjort ansvaret og forventningene til rektorene.
For enkelte hadde pandemien gitt økt tro på egen kompetanse og evne til å håndtere et stort arbeidspress og stress. Mange har fått en økt bevissthet rundt betydningen av å skape og opprettholde gode relasjoner, og ivaretakelse av ansatte og elever.
Flere beskrev et endret eller nytt syn på en skoleleders betydning i skolen, men også i en større samfunnssammenheng.
Et fellestrekk er følelsen av mestring, som kan være et resultat av både personlige egenskaper og den støtten rektorene etter hvert opplevde i møtet med sine utfordringer. Rektorene opplevde å stå tryggere og stødigere i rollen som skoleleder etter å ha ledet skolen gjennom en langvarig og inngripende krise.
Rektorene fikk ny erfaring og en dypere forståelse av egen rolle som skoleleder og den styrken som ligger i organisasjonen.
«Jeg har kanskje fått en litt sånn trygghet på at jeg kan klare å stå i vanskelige ting […] Men at jeg samtidig ser hvor viktig det er å ha et støttesystemet rundt seg […] man ser hvor avhengig man er av at man er et lag, både lederne på skolen, men også medarbeiderne ellers. Man er liksom avhengig av at alt henger sammen, og alt flyter. Man klarer det ikke alene. Selv om man noen ganger tenker at man gjør det selv, men det går ikke. Det er en erfaring jeg har fått i enda større grad.» (Rektor)
