Digitalisering krever involverende prosesser

Skolelederforbundet gjennomførte nylig et ideverksted der vi inviterte forskere, kommuner og skoleledere til diskusjoner omkring temaet ledelse i en digital tid. Vi benyttet digitalisering som den «røde tråd.» Vi gikk fra klasserommet til det øverste kommunale nivå med målsetning om å skape innsikt i hvordan en “masteridè” slår ut og utfordrer skolen og dens ansatte på ulike måter.

Det tok ikke lang tid før en tydelig erkjennelse vokste frem av diskusjonene: For å lykkes med digitalisering er det avgjørende at skoleeier gjennomfører gode behovsanalyser og kompetanseheving både i skolen og i kommunen. Digitalisering handler ikke om plattformer og programmer. Digitalisering representerer et paradigmeskifte. Et paradigmeskifte som krever involvering av hele det profesjonelle fellesskapet i skolen. Digitalisering må ikke reduseres til et valg mellom ulike plattformer som skal velges. Det er gjennom involvering og medvirking at det utvikles innsikt i hvordan de digitale ressursene kan bli en naturlig del av den pedagogiske verktøykassen. Vi ser mange eksempler på at kommuner har anskaffet og innført ny teknologi uten at vi som har skoene på, nemlig skoleledere, lærere og andre nøkkelpersoner i skolen, har fått være en del av beslutningen.

Mye av dette kan handle om at den skolefaglige kompetansen ikke er tilstrekkelig i alle kommuner og på alle forvaltningsnivåer. Gode kunnskaper om hvordan de ansatte i skolene og barnehagene jobber fra dag til dag er svært viktig for å kunne ta viktige beslutninger på deres vegne. Vi har sett mange eksempler på at kommuner anskaffer systemer, kjører teknisk opplæring og dermed gratulerer seg selv med at de har digitalisert skolen. Slik vi ser det er en vellykket implementering kun gjennomført når teknologien er forankret i en pedagogisk plan hvor teknologien er ett av flere verktøy som læreren kan benytte i sin opplæring.

Derfor mener vi at det er noen hovedområder som vi må fokusere på: Hvordan kan vi bidra til å utvikle tydelige mål? Hvordan skal vi bidra til å skape lokal forståelse for disse målene? Og hvordan skal man sette et nivå for kompetanse og tildele ressurser, ikke bare til de digitale, men til hele prosessen.

Strategi kan sies å være sammenhengen mellom mål og midler. For ofte ser vi at strategier ikke følges opp med midler. Skal en lykkes med å oppnå de målsetninger som er lagt til skolen, må slike prosesser skje i en interaktiv prosess. Skolens  fellesskap må være en viktig aktør som deltar i målforståelse som del av en prosjektplan før beslutninger fattes. Kompetanse om selve verktøyet en skal anskaffe er viktig, men det er like viktig å ha prosesskapasitet på alle nivåer i organisasjonen. En prosess som ikke inneholder pedagogiske vurderinger som grunnlag for beslutninger, vil ikke lykkes.  Det er gjennom gode målanalyser og utviklingsplaner en kan legge sten på sten i en utvikling som medfører en varig endring i den pedagogiske bruk av digitale ressurser. Resultatet av en vellykket strategi er ikke en rapport om at nå har alle ansatte og elever mottatt sin plattform. En vellykket strategi er når den enkelte lærer, og fellesskapet han eller hun er en del av, utøver kritisk og pedagogiske vurdering om hvordan en best benytter ulike ressurser i opplæringen. Eller sagt på en annen måte, implementering handler om kollektiv læring i praksisfellesskapet.  Den stadig økende forventing til hva skolen skal løse av oppgaver, utfordrer skolens muligheter til å utvikle seg på en god og helhetlig måte.

I lys av dette ser vi betydningen av en god sammenheng og kommunikasjon mellom de ulike nivåer i verdikjeden, fra politikere til kommunens ledelse, til skolen og skolens ansatte.  Digitalisering i skolen er på mange måter et eksempel på hvordan det i flere kommuner ikke har vært tilstrekkelige prosesser for å sikre at hele den pedagogiske kjeden er en del av beslutningen om anskaffelser og innføring av ny teknologi.

Dersom vi ledere skal kunne lede og  løse oppgaver effektivt i en kompleks og skiftende hverdag, kreves det helhetlige prosesser hvor det profesjonelle fellesskapet er involvert i analyser og prosesser. Målsetninger, krav, roller og forventninger må forankres i hele kjeden skal en lykkes – og ikke minst må det settes av ressurser som står i forhold til mål og forventninger. Uten gode profesjonelle lederfellesskap mellom nivåene i den pedagogiske verdikjeden vil vi ikke lykkes med vår viktige oppgave, – å gi våre barn og unge beste forutsetningene for en god fremtid.