Da koronapandemien rammet Norge medførte det store inngrep i skoleungdommers hverdag. Skolene stengte, fritidsaktiviteter opphørte og kontakten med venner ble begrenset til sosiale medier. Mange taklet situasjonen bra, men kontrastene var store. For ungdommer som allerede hadde det vanskelig, ble utenforskapet forsterket.
Forskere ved velferdsforskningsinstituttet NOVA har undersøkt hvordan ungdommer håndterte situasjonen da den første koronabølgen rammet Norge og skolene måtte stenge. Studien er en del av forskningsprosjektet Ungdom i endring, som ledes av Ingunn Marie Eriksen. Ungdom i endring følger 81ungdommer fra de er 13 til 19 år. Da skolene stengte holdt ungdommene på med siste semester i 9. klasse. Da var det enda et år igjen til neste ordinære oppfølging av ungdommene, men forskerne bestemte seg for å intervjue et utvalg på 40 av dem for å finne ut hvordan de håndterte nedstengingen.
– Vi snakket med ungdommene i april. Det vil si den perioden da det var strengest smitteverntiltak. Skolene var stengt og alle kulturarrangementer og organiserte idrettsaktiviteter var forbudt. Antall smittede og døde økte hver dag og ingen visste hvor lenge dette ville pågå og hvor lang tid det ville ta før de fikk møte vennene sine igjen. Det var en situasjon som hverken ungdommene eller foreldrene deres hadde opplevd før, sier hun.
Ungdommene kommer fra fire veldig forskjellige oppvekststeder. I koronaundersøkelsen har forskerne intervjuet førti ungdommer, ti fra hver av de fire stedene, hvorav halvparten er gutter og halvparten jenter.
– Den ene kommunen er svært velstående og innbyggerne har også høy kulturell kapital. En annen gruppe bor i en kommune med lav inntekt og lavt karaktersnitt på skolene. Den tredje er en liten bygd med en hjørnesteinsfabrikk og primært arbeiderklasse og den fjerde er en multikulturell men velfungerende forstad til en by.
Trygge familier var en buffer
Fra den ene dagen til den neste ble ungdommene avskåret fra å gjøre det de vanligvis gjør. Det sosiale livet ble erstattet av det digitale og omgangskretsen ble begrenset til den nærmeste familie. Dette medførte at ungdommenes muligheter og forutsetninger ble tydeliggjort og forsterket, ifølge forskningsrapporten.
– Omtrent halvparten av ungdommene opplevde at de stort sett hadde det greit under nedstengningen. De syntes at det var fint å få være mere sammen med familien, selv om de savnet det å få møte vennene. Mange opplevde skolearbeidet som mer krevende når de jobbet isolert fra medelevene og de opplevde at de manglet motivasjon og selvdisiplin. Denne gruppen kom fra alle de fire oppvekststedene og de hadde stor spredning i klassebakgrunn. Det de hadde felles var at familien utgjorde et trygt utgangspunkt for dem, forteller Ingunn Marie Eriksen.
Store forskjeller
I randsonen av denne fortellingen var det tre andre fortellinger, både positive og negative.
For noen ungdommer betydde nedstengningen at de fikk ro til å konsentrere seg om skolearbeidet, uten å bli forstyrret av alt det andre de skulle få plass til en hektisk hverdag; som trening, venner og andre aktiviteter.
– Disse ungdommene balanserte veldig mange ting i livet sitt til vanlig. Nå følte de at de endelig bare kunne fokusere på skole og at de ikke trengte å ha dårlig samvittighet for alt det andre de også skulle gjøre vanligvis. Det var en lettelse for dem og de kom styrket ut av det, særlig i forhold til skolearbeidet. Dette var stort sett ungdom med øvre middelklassebakgrunn og de fleste var fra det mest velstående oppvekststedet.
Andre ungdommer opplevde også nedstengningen som en lettelse, men med et negativt fortegn. Dette var de som fikk en pause fra mobbing eller andre vanskelige forhold på skolen. Disse ungdommene hadde det bra hjemme, men de opplevde det sosiale på skolen som vanskelig.
– De syntes at det var en lettelse å slippe å gå på skolen. Denne gruppen fokuserte også på skolearbeidet, og fikk slik sett noe positivt ut av det.
Men det var slett ikke alle som fikk noe positivt ut av nedstengningen. Ungdommer som hadde det vanskelig på hjemmeplan, fikk det vanskeligere. Pandemien økte utenforskapet for mange i denne gruppen. Samtlige hadde arbeiderklassebakgrunn.
– De som hadde det verst var de som slet med to eller tre av kjerneområdene; familie, venner og skole. Gjennomgangstemaet var at de ikke hadde det bra hjemme. Det kunne for eksempel være så mye konflikter i hjemmet at de ikke orket å være hjemme. Når skolen er stengt, du ikke kan være hjemme og du ikke får lov til å møte vennene dine, hvor skal du være da?
– Mange i denne gruppen sliter også faglig. Det ble ikke lettere under nedstengningen. Det er vanskelig å motivere seg til å logge på teams når du i utgangspunktet sliter både faglig og sosialt. De opplevde at de ikke fikk den hjelpen de trengte fra læreren og de fikk heller ikke til å be læreren om hjelp.
Mestring av kriser
Kanskje skulle man tro at den sistnevnte gruppen, de som reelt sett møtte de største utfordringene under nedstengningen, ville oppleve koronasitusjonen som en større krise enn de andre. Men slik var det interessant nok ikke.
– De ga uttrykk for det var litt pes, men det var ikke verdensomveltende. For dem handlet det mere om de praktiske problemene, som at de måtte være hjemme sammen med en dysfunksjonell familie.
– Men det er ikke slik at jo flere kriser ungdommer opplever, desto flinkere blir de til å håndtere kriser. Det er heller tvert om. De ressurssterke ungdommene fra trygge hjem taklet krisen best. Men ungdommene i den ressurssvake gruppen er vant til å håndtere ganske store problemer i hverdagen, så det handlet mer om perspektivet på hva som er en krise, enn selve håndteringen av den.
Individuelle karaktertrekk har betydning for hvordan man takler kriser, for eksempel at man har evne til å omstille seg i en tid preget av uro og endring. Men forskerne konkluderer med at hvordan ungdommene hadde det er, mestringen og nederlagene de opplevde, er overveiende betinget av sosiale forhold og prosesser.
– Ungdommenes ulike erfaringer er forankret i ressursene i familien, blant annet i den emosjonelle og faglige støtten som foreldrene kunne gi, og ungdommenes sosiale sikkerhetsnett blant jevnaldrende. Oppfølgingen fra skolens side har også åpenbart vært veldig viktig i denne perioden. Vi så at det var vesentlige forskjeller i oppfølgingen, men det har ikke vært fokuset vårt i denne rapporten, sier Ingunn Marie Eriksen.
I rapporten «Tap og tillit. Ungdoms livstilfredshet og samfunnsdeltagelse under pandemien», trekker forskerne fram følgende fem punkt som den viktigste lærdommen av prosjektet.
Mestring: Ungdoms evne til å håndtere motgang, kriser og brudd – eller «resiliens» – ser ut til å handle om evnen til å gjøre hverdagslivet meningsfullt, og evnen til å akseptere utfordringer som muligheter gjennom mestringstro og fleksibilitet. Samtidig ser vi at de ulike måtene ungdommene møter denne situasjonen på, dreier seg om langt mer enn individuelle karaktertrekk. Hvordan de hadde det under korona er overveiende betinget av sosiale forhold og prosesser. Ungdommenes svært ulike erfaringer er forankret i ressursene i familien: økonomisk og kulturell kapital, emosjonell og faglig støtte og kjærlighet og varme, og i ungdommenes sosiale bånd til medelever og venner, deres posisjon i klassen og i fritidsaktiviteter – deres sosiale sikkerhetsnett blant jevnaldrende.
Prestasjonssamfunnet: Mange ungdommer opplever prestasjonspress på både faglige og sosiale arenaer. Skolepress er den enkeltfaktoren som er nærest knyttet til psykiske helseplager. Noen av de mest prestasjonsorienterte ungdommene, spesielt jenter, opplevde nedstengingen som en lettelse fordi de kunne fokusere fullt på skolen. Disse jentene er opptatt av å prestere både faglig og sosialt, og opplever normalhverdagen som overveldende. Prestasjonsstasjonssamfunnet har også en annen side: ungdommer som normalt sliter med skolearbeidet følte at prestasjonskravet var enda fjernere da skolene var stengt. Dermed ble det lettere å gi opp.
Digitale plattformer: De fleste ungdommene i studien opplevde det sosiale tapet som det aller såreste. Nedstengingen viste at de digitale plattformene ikke kunne erstatte fysiske møter med venner, og den sosiale distanseringen kostet mange dyrt. I perioden med sosial distansering mistet mange ungdommer muligheten til anerkjennelse, bekreftelse og korrigering fra jevnaldrende. De mistet muligheten til å møte venner og klassekamerater – interaksjoner som er sentrale for ungdoms opplevelse av tilhørighet. Gjennom sosial distanseringen har ungdommene lidd store tap, kanskje større enn mange privilegerte voksne.
Familiens betydning: Dagens ungdom har lite fritid til å være sammen med familie og det ser ut til at mange savner nærhet til familien i hverdagen. Det var en slags gjensynsglede å spore i ungdommenes fortellinger. Ungdommene i undersøkelsen er 15 år og løsrivelsen fra foreldrene i gang, men mange har nok likevel hatt et behov for å tilbringe mer tid hjemme enn de gir uttrykk for.
Erfaringene til ungdommene som hadde det vanskelig hjemme understreker betydningen av en trygg familie. Noen ungdommer fra ressurssvake familier, som sliter hjemme, sosialt og på skolen, hadde det veldig vanskelig under nedstengingen. Deres grunnlag for å håndtere unntakstilstanden var fraværende, og de endte opp som koronaens tapere.
En ny form for demokratisk deltakelse?
For et velfungerende demokrati er muligheten til diskusjon og uenighet helt sentralt, dette gjelder også blant ungdom. Men under pandemien måtte hele befolkningen gjøre som de fikk beskjed om. Studien viser at ungdommene hadde tillit til myndighetene og nødvendigheten av smitteverntiltakene. For mange av ungdommene ga situasjonen en anledning til å forstå seg selv som betydningsfulle deltakere av noe som er større enn dem selv: som medborgere.
For mange var det ikke ukritisk; de fulgte med i media, diskuterte med familiene sine og tok aktivt stilling til at det beste og viktigste de kunne gjøre akkurat nå, det var å holde seg hjemme, som er langt strengere enn det myndighetenes anbefalinger tilsier.
Rapporten «Ungdoms livstilfredshet og samfunnsdeltagelse under pandemien» er utarbeidet ved forskningsinstituttet NOVA, som er et institutt ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved OsloMet.
Studien bygger på Ungdom i endring, som følger ungdom fra fire svært forskjellige oppvekststeder gjennom ungdomstiden, med intervjuer annethvert år fra de er 13 til 19 år.
Rapporten er skrevet av forskningsleder Ingunn Marie Eriksen og forskningsassistent Lars Birger Davan på oppdrag for Helsedirektoratet og er første leveranse i et større prosjekt om ungdommers erfaring med pandemien.
Ser skolen og barnehagen de barna som trenger det mest? Tidligere barne- og familieminister og byråd for skole i Oslo, Inga Marte Thorkildsen, har nylig skrevet boken "Det vi så, var et svik mot barna". Her tar hun et oppgjør med et offentlig byråkrati og institusjoner som ikke klarer å ta vare på de barna som trenger det mest.
I det dere mottar dette nyhetsbrevet er vi i gang med hovedoppgjøret i KS, Oslo kommune og i Staten. Hovedoppgjøret inneholder både avtaletekst i HTA og kroner. I årets oppgjør er økt kjøpekraft en viktig parameter, og allerede ser vi at frontfaget har landet sitt oppgjør med et nivå som gir akkurat dette. I de kommende ukene skal vi i stat og kommune forhandle med det samme fokus, økt kjøpekraft. I tillegg har vi som del av YS K som er vår forhandlingsparaply fremmet ulike krav til tekstuelle endringer i avtaleverket.
Bli med på gratis virtuell workshop med nederlandske Fons van den Berg den 29. april.