Skolens betydning når barn er pårørende

Av psykologspesialist Heidi Wittrup Djup

De største mulighetene for mestring, tilhørighet og håp er å finne på de arenaene hvor barn og unge lever sine liv. Det betyr at skoler og barnehager får en uvurderlig rolle i barns liv når hverdagen slår sprekker og livsbelastninger griper inn i familiene.

Nylig gav jeg ut en bok om hvilken betydning barnehagen kan ha når de yngste barna er pårørende. Selv om boken er tilpasset de yngste barna og den rollen barnehagen spiller, er bokens hovedbudskap relevant også for skolene: Barn er avhengige av kloke voksne når livet er vanskelig. Barn henter sin forståelse fra omgivelsene, og kan ikke uten videre forholde seg til eller håndtere store utfordringer i livet uten hjelp og ivaretakelse fra dem rundt. De trenger hjelp til å forstå sine egne og andres reaksjoner, tilpasninger i hverdagen som gir støtte og mestring i faglige og sosiale sammenhenger, og trygghet i at de ikke er alene i møte med det som gjør mest vondt.

Skolen fyller flere roller

Selv om familien ofte vil være det viktigste stedet for barna å søke til, må vi huske på hvilken betydning venner og skole har for barn. Skolen er ikke bare et sted for læring, det er et sted for tilhørighet, identitetsutvikling og fellesskap. Ikke minst kan det være et svært viktig fristed som gir pause fra det som er sårt og vanskelig hjemme. Det er viktig å opprettholde så mye rutiner og normalitet som mulig, slik at noe oppleves konstant og uforandret i barnets liv. Men selv et fristed trenger å være informert og i stand til å møte barnas vansker. Barn legger ikke fra seg sine bekymringer, tanker, konsentrasjonsvansker og indre smerte hjemme. Dette tar de med og bærer på gjennom skolehverdagen, og da er det viktig at skolen evner å forholde seg til elevens ulike behov på en klok og forberedt måte. Det har jeg selv erfart at skolene kan, hvis de blir gitt muligheten.

 Min egen erfaring med skolens betydning

Det var to hovedårsaker til at jeg ønsket å skrive en bok om pårørende barn. For det første har jeg gjennom mitt arbeid som psykolog møtt mange familier i stor krise og sorg. Jeg har sett hvor betydningsfullt det er for dem at omgivelsene trer frem med et emosjonelt mot og makter å bære smerten sammen med dem. Jeg har også sett hvor viktig det er at omgivelsene klarer å gjøre seg tilgjengelige for de rammede når de trenger en pause fra det vonde, en plass å høre til, og et håp om at det finnes noe der ute som fortsatt er godt. En hverdagsarena som enda kan gi en form for normalitet og forbindelse til et liv de en dag skal ta del i igjen. Skolene og barnehagene er etter min mening blant de viktigste arenaene vi kan spille på i arbeidet for å skape forutsigbarhet, mening og sammenheng for barna.

For det andre har jeg selv erfart hvordan det er å være pårørende barn. Da jeg var 14 år gammel døde min far av kreft. Selv om jeg visste han var syk og at forsøket på behandling var avsluttet, følte jeg meg likevel helt uforberedt da han døde. Jeg kjente ikke et annet liv enn det hvor han inngikk. Jeg forstod ikke hvordan jeg skulle klare å legge meg om kvelden, når det ville medføre at jeg måtte våkne til en virkelighet som aldri mer skulle inkludere ham. Jeg satt på kjøkkengulvet og talte pusten min – inn – ut – mens jeg stirret på kalenderen. Jeg kunne ikke begripe hvordan tiden skulle fortsette å gå. At verden kunne være så brutal at den ville fortsette som før, uten ham. Det føltes som om livsgrunnlaget mitt forsvant. At deler av meg døde med ham. Jeg har aldri vært så redd som da jeg innså at jeg måtte leve resten av livet mitt uten ham.

Jeg husker veldig godt hvordan jeg forsøkte å holde det vonde på avstand. Jeg brukte mye energi på å late som om ingenting var galt, jeg smilte og lo, var med venner og fortsatte tilsynelatende som før. Men inni meg var det et enormt kaos. Jeg var livredd for hva som ville skje med ham, med meg, med familien. Jeg fikk ikke sove om nettene og klarte ikke konsentrere meg på skolen. Jeg måtte knipe sammen øynene så ingen tårer skulle slippe ut. Stillhet i timene var uutholdelig. Jeg klarte ikke sitte rolig og måtte distrahere meg selv. Jeg hadde alltid en plan om hva jeg skulle snakke om eller hvordan jeg skulle avlede situasjoner, i tilfelle noen kom til å si noe om pappa eller sykdommen, eller jeg selv skulle bli altfor trist.

Det gav meg en betydelig ro da en av lærerne mine plutselig en dag sa at han visste jeg hadde det vondt. Da trengte jeg ikke lenger late som. Jeg kunne slappe av, jeg visste de forstod. Jeg fikk anledning til å ta pauser gjennom dagen, kravene til meg ble justert og jeg hadde venner i ryggen hver gang jeg måtte løpe ut på gangen og gråte. Etter pappa døde, visste jeg at klassen hadde en markering der de snakket om det som hadde hendt og uttrykte omtanke. En gruppe medelever kom på døren med kort og Bamsemums, og jeg følte meg ikke lenger alene.

Da jeg kom tilbake på skolen en tid etter dødsfallet, følte jeg meg inkludert og ivaretatt, uten å være fremmedgjort fra de andre. Skolen var et fristed, ja, men det var samtidig et sted hvor det var mulig for meg å være hele meg. Og hele meg bestod nå også av savn, lengsel, konsentrasjonsvansker og all den smerte sorg fører med seg. Mine medelever tålte det, og da tålte jeg det også. Skolen ble helt avgjørende for meg på min vei tilbake til meg selv.

Min historie er ikke unik. Det finnes enorme muligheter for psykososial støtte i barnas skolehverdag. De mulighetene må vi gripe. Men da trengs kunnskap om pårørende barn, hvordan de kan reagere og hva de har behov for.

Hvordan reagerer barn og unge når de er pårørende?

Barn som pårørende vil påvirkes ulikt, blant annet avhengig av alder, erfaringer, personlighet og hvilke ressurser som finnes i barnet selv, familien og i barnets nærmiljø. Det vil også ha stor betydning hvordan situasjonen eventuelt rammer foreldrenes/den friske forelderens omsorgskapasitet, og i hvilken grad situasjonen gjør det vanskeligere for barna å delta på den sosiale arena og opprettholde sine hverdagslige rutiner.

Det finnes ikke ett spesifikt sett av vansker som tilkjennegir seg når barn er pårørende. De kan reagere ulikt, og noen reagerer tilsynelatende ikke i det hele tatt. Man kan se at barn blir mer engstelige, ukonsentrerte, urolige eller triste, og de kan klage på symptomer som magesmerter, hodepine, søvn- og spisevansker. Noen kan få sosiale og relasjonelle vansker, som irritabilitet, økt sinne eller tilbaketrekning, og det kan observeres atferdsendringer for eksempel på skolen eller i hvordan barnet opptrer i familien og i sitt øvrige sosiale miljø. Noen blir mer klengete og kan virke mer uselvstendige enn de tidligere har vært, mens andre barn kan trekke seg mer unna og lukke seg inne. Særlig ungdom kan forsøke å skyve unna det som gjør vondt eller vegre seg fra å snakke om det som foregår.

De fleste barn som er pårørende klarer seg godt og får nok støtte og oppfølging til at de kan tilpasse seg og håndtere situasjonen. Når det er sagt, er barn som lever med sykdom og belastninger i hverdagen en sårbar og utsatt gruppe. De kan bli redde for å miste sine nærmeste, være redde for at de selv blir syke, eller bekymre seg for at andre som står dem nær også skal bli rammet. Noen barn opplever å få oppgaver i hjemmet eller et ansvar de ikke er modne nok til å håndtere, eller de kan påta seg en for krevende rolle for å kompensere for at omsorgspersonen er svekket.

Om forfatteren

Heidi Wittrup Djup er psykologspesialist og daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi AS. Hun jobber blant annet som barnefaglig sakkyndig, foredragsholder og veileder, og gir oppfølging til familier, arbeidsplasser og lokalsamfunn rammet av kriser og alvorlige hendelser. Heidi har en bistilling som universitetslektor ved Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen. Hun er også medlem av Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg, Tilsynsrådet for Trandum og SOS-Barnebyers fagråd.

Ny bok om barn som pårørende

Heidi Wittrup Djup utga i år boken «Barnehagens betydning når barn er pårørende» på Fagbokforlaget. Barnehager har en viktig rolle når familier rammes av sykdom, død og andre livsbelastninger. Gjennom forutsigbare og trygge rammer kan barn oppleve tilhørighet og deltakelse i hverdagen, og de kan få hjelp til å oppleve mening og sammenheng i en vanskelig tid. I boken redegjør hun blant annet for hvilke reaksjoner og behov som kan tilkjennegi seg når barn er pårørende, hvordan personalet kan ivareta barnet i hverdagen, samt hvordan det kan kommuniseres med barn og voksne om såre og vanskelige tema. Hun påpeker også hvor viktig det er at ansatte ivaretar seg selv og får nødvendig støtte fra kolleger og ledelse. Det er meningsfullt å arbeide med barn og familier som har det vanskelig, men det kan også gjøre vondt – og det å ta vare på andre, handler også om å ta vare på seg selv.

Artikkelen ble først publisert i Skolelederen nr. 8/2021. Du finner den digitale utgaven av bladet her.