Vi utdanner for fremtiden

Det vi som ledere i sektoren etterlyser, er helhet og langsiktighet. Skolen må styres og utvikles ut fra et kunnskapsbasert perspektiv, og med pedagogene ved roret. Politiske vinder skifter, en stortingsperiode eller en kommunestyreperiode er ikke lang nok til å sikre forutsigbarhet i rammer, styring og støtte til pedagogisk utviklingsarbeid.

Det viktigste i skole og barnehage er tilhørighet, trygghet og mestring. For at Norge skal fortsette å være et trygt land, trenger vi ungdom som kommer robuste ut av skolen, fikser arbeidslivet, tar sin plass og bidrar til samfunnets helhetlige beredskap og sikkerhet. Vi må tenke de store tankene- om barnehagen og skolen som ivaretar det gitte mandatet og tilpasser seg fremtiden. Hvilken rolle og plass gir vi teknologien da? Vi må bruke teknologien for å støtte læring og fremme selvstendighet og kritisk tenkning. Vi må sikre at våre heldigitale barn og unge, mestrer livet både på og med de digitale flatene som fyller hverdagen vår. Vi må skjerme barna for farene og sikre at læring bygger på variasjon i metoder og utvikler hele mennesker. Digitale verktøy gir oss tilgang til et mangfold kilder og en uendelig digital verden full av informasjon, på godt og vondt. Denne verdenen må vi hjelpe barna våre til å navigere i. Jobben må gjøres i samarbeid mellom skolen, barnehagen og hjemmene. Dette krever trygge, bevisste og kompetente voksne på alle arenaer.

I skolen bruker vi digitale samarbeidsplattformer og digitale verktøy som utvikler elevers ferdigheter i problemløsning, samarbeid og kreativitet. Dette gir oss muligheter for praktisk tilnærming til kildekritikk og utvikling av kritisk tenkning og drøfting. Foresatte og elever må være godt kjent med verktøyene, ha eierforhold til og medvirkning i prosesser der valg tas. Ved å involvere foresatte i større grad, vil vi også kunne bidra til økt bevisstgjøring om hjemmets ansvar for barns digitale oppvekst. Vi har forventninger også til at det som skjer utenfor skolen må bidra til sunnere skjermvaner, trygg nettbruk og en aktiv og god fritid.

Både lovverk, læreplanverk og forskning understøtter at skolen må gi elevene muligheter for å forstå og bruke teknologien. Derfor kan ikke debatten bare handle om å begrensninger, tekniske løsninger og tekniske ferdigheter. Vi må snakke mer om holdninger og bidra til å styrke disse gjennom å øve god dømmekraft. Vi må bygge erfaring og kompetanse hos ledere, lærere og andre medarbeidere i skole og barnehage, tilby opplæring og støtte, samt sikre høy pedagogisk kvalitet på de læremidlene som benyttes.

Både lovverk, læreplanverk og forskning understøtter at skolen må gi elevene muligheter for å forstå og bruke teknologien. Derfor kan ikke debatten bare handle om å begrensninger, tekniske løsninger og tekniske ferdigheter. Vi må snakke mer om holdninger og bidra til å styrke disse gjennom å øve god dømmekraft. Vi må bygge erfaring og kompetanse hos ledere, lærere og andre medarbeidere i skole og barnehage, tilby opplæring og støtte, samt sikre høy pedagogisk kvalitet på de læremidlene som benyttes.

Det er viktig at vi som ledere i barnehage og skole har handlingsrom til å tilpasse bruk og implementering av teknologi til den enkelte skoles eller barnehages kontekst og behov. Politisk detaljstyring og polariserende medieomtale begrenser denne friheten, og fører til at bruken av teknologi blir mer standardisert og mindre relatert til den pedagogiske praksis i klasserommene. Leders rolle i å støtte bruken av teknologi i utdanningen er avgjørende. Vi må løfte og dele mer av den gode praksisen, jobbe bevisst for å minske forskjellene mellom kommunene og skolene våre. Ledere må sørge for at vi har en helhetlig og klar strategi for hvordan teknologien skal underbygge og støtte undervisningen for å fremme danning, læring og inkludering. Det må være den samme strategien som politikere og skolefaglig ledelse i kommuner og fylkeskommuner har. Hele kjeden fra det politiske og ut til den enkelte elev er preget av et kompetansegap. Ledere og politikere uten innsikt, kompetanse og lokalt handlingsrom blir ofte “kappesnuere”. Stadige oppslag i media skaper en ombudspolitikk hvor enkeltsaker løses nasjonalt, regionalt og lokalt, uten forankring i faglighet, og ofte på tvers av det sektor selv vurderer som faglig og pedagogisk forsvarlig. Opplæringslovens § 17.2 gir rektor det helhetlige ansvaret, og vi etterlyser tilliten til å få forvalte dette uten stadige politiske innfall.  Politikken må forankres og utformes i dialog med oss som skal utvikle barnehagen og skolen. Vi må tenke lenger enn å sanke klikk og stemmer.  Vi vet gjennom vår forskning (Rektors handlingsrom, Er vi styrt eller støttet? Skolelederforbundet /Senter for anvendt kommunalforskning ved Universitetet i Agder, juni 2023) at nesten 40 % av våre kommuner ikke har en slik langsiktighet og tydelighet i sin politikk for skoleutvikling eller konkrete utviklingstiltak i skolene.

Politikken må forankres og utformes i dialog med oss som skal utvikle barnehagen og skolen.

Langsiktig og helhetlig planlegging, og tillit til at en kompetent profesjon styrer utviklingen og tar de strategiske og pedagogiske valgene, er avgjørende. Selvfølgelig kommer vi heller ikke utenom at det må gis tilstrekkelig ressurser til å ivareta et trygt og godt læringsmiljø. Vi trenger en nasjonal stansing på kompetanse og kvalitet i hele styringslinja. Vi må sikre en utdanningspolitikk som ikke gjør skolen passiv eller reaktiv i møte med den digitale utviklingen og vi må sikre variasjon i opplæringen. Teknologi i seg selv er ikke løsningen på alle utfordringer. Barnehagens og skolens mandat er krystallklart, vi utdanner for fremtiden.

Vi må sikre en utdanningspolitikk som ikke gjør skolen passiv eller reaktiv i møte med den digitale utviklingen og vi må sikre variasjon i opplæringen. Teknologi i seg selv er ikke løsningen på alle utfordringer. Barnehagens og skolens mandat er krystallklart, vi utdanner for fremtiden.