Lederintervju med Mona Søbyskogen

Det var stående applaus da Mona Søbyskogen enstemmig ble valgt til ny forbundsleder for Skolelederforbundet på landsmøtet. De neste fire årene skal hun jobbe for at ledere i barnehager og skoler får de rammevilkårene de trenger for å skape gode og trygge skoler og barnehager, at de får den lønna de fortjener for å gjøre en så viktig og ansvarsfull jobb og at skoler og barnehager oppleves som interessante og attraktive arbeidsplasser både for ledere, lærere og alle andre. Det er kort sagt veldig mange og veldig store saker hun skal ha ansvaret for. Men så er hun også godt rustet etter et langt yrkesliv i skolen, tjue år som aktiv i Skolelederforbundet, medlem av sentralstyret siden 2017 og nestleder på heltid de siste fire årene.

Vi møter henne på kontoret som hun deler med nyvalgt nestleder Robert Flataas i YS-bygget på Grønland i Oslo. Kontordeling er en praktisk løsning, de gangene de begge er der. Og det er ikke så ofte. Som nestleder har hun hatt mer enn hundre reisedøgn i året, og færre blir det ikke som forbundsleder.

Du har en krevende jobb med mye ansvar. Hva er det som motiverer deg til å gjøre det?

–Jeg synes at vi som organisasjon har en viktig jobb å gjøre, og jeg gjør den ikke alene. Noe av det beste med Skolelederforbundet er fellesskapet. Vi lener oss i veldig stor grad på gode lokale aktiviteter i fylkes- og lokallag, og jeg synes at det er utrolig hva vi får til sammen. Vi er en ganske liten organisasjon med et begrenset budsjett, men det er veldig mye kreativitet og kraft.

Fellesskap er et ord du ofte trekker frem?

–Ja, du blir ikke en bedre leder enn det fellesskapet du er en del av. Som leder har jeg ansvaret for å rigge og ta grep som gjør at fellesskapet fungerer, men jeg føler ikke at jeg står alene i dette vervet. Jeg kjenner organisasjonen veldig godt, jeg kjenner sekretariatet godt og jeg har Robert Flataas som nestleder. Så jeg føler at jeg står støtt fordi jeg har en samlet og sterk organisasjon i ryggen, sier hun.

 Skulle egentlig bli revisor

Noen ganger må journalister lete etter kjernen i det som sies blant endeløse tankesprang og innskutte bisetninger i møte med politikere. Slik er det ikke med Mona. Hun lytter rolig og svarer med hele setninger, ofte med et glimt i øyet, opptatt av å forstå og bli forstått. Det er utvilsomt en nyttig egenskap både som lærer og leder i skoleverket. Men det var egentlig ikke lærer hun skulle bli. Mona hadde sett seg ut en karriere innen regnskap, som sin mor.

-Jeg gikk på handelsskolen og jobbet på et regnskapsbyrå i alle sommerferier. Planen min var studere på BI, bli revisor og jobbe i bank. Men så tok jeg et hvileår etter videregående og det endret alt.

Mange har opplevd hvordan små tilfeldigheter kan få store konsekvenser. Slik var det også for Mona. Da naboen fikk nyss om hvileåret, nølte han ikke med å tilby henne en jobb.

-Dette var i 1990 og HVPU reformen skulle innføres, og i den forbindelse var det en psykisk utviklingshemmet mann som skulle flyttes fra et dagsenter i Halden til en bolig hjemme på Ørje. Jeg fikk jobbe med ham det siste halve året han bodde i Halden og det første halve året på Ørje, og jeg syntes at det var en kjempemorsom jobb. Så da bestemte jeg meg for å ta spesialpedagogikk på lærerhøyskolen.

Du trivdes bedre med å jobbe med mennesker enn med tall?

-Ja, og da jeg hadde min første praksisperiode på Asak skole i Halden, syntes jeg at det var enda morsommere å jobbe med barna i klasserommet enn med de voksne på dagsenteret. Så da ble det ikke til at jeg valgte spesialpedagogikk, likevel.

Og på lærerhøyskolen valgte du kunst og håndverk. Det er et stykke fra revisorplanene?

-Ja, og så søkte jeg på Statens håndverks- og kunstindustriskole, på billedvev av alle ting.

Men der begynte hun aldri. I stedet ble det lærerjobb på Furuset.

–Jeg fikk et vikariat og de behøvde meg i full jobb med det samme. Så da takket jeg ja til det. Jeg er glad for alle valgene jeg har tatt, men jeg har iblant tenkt på hvem jeg hadde vært i dag, hvis jeg hadde valgt kunstretningen.

Det var norsk og samfunnsfag som ble Monas fag, ikke kunst og håndverk. Men hun har aldri lagt penslene helt på hylla. Det var Mona som laget bildene som hennes forgjenger, Stig Johannessen, fikk som avskjedsgave da han ble takket av som forbundsleder på landsmøtet i fjor. Og det hender rett som det er at hun jobber med kunstprosjekter når hun skal koble av hjemme på Ørje.

 En perle i Østfold

Mona ble født på Ørje for 55 år siden og der har hun bodd stort sett hele livet. En kollega som kjenner Ørje godt, kaller det en perle i Indre Østfold og påstår at tettstedet ved Haldenkanalen har like mange blomsterbutikker og kafeer som innbyggere. Lokalpatrioten Mona er ikke uenig i beskrivelsen.

–Men jeg pleier å si at det er indrefileten, sier hun med et smil.

-Det bor veldig mange kreative mennesker der og det er lett å samle folk til forskjellige aktiviteter. Vi setter blant annet opp Soot-spelet hvert år. Det er et historisk spel om kanalbyggeren Engebret Soot og med en god blanding av profesjonelle og amatører.

Deltar du også i spelet?

-Ja, men ikke som skuespiller. Jeg sitter i styret, selv om jeg egentlig ikke har tid til det. Men jeg trenger noe som knytter meg til lokalmiljøet, nå når jeg ikke lenger er rektor på Marker skole.

Du var selv elev ved Marker skole. Hvordan var du som elev?

–Jeg var veldig glad i skolen og jeg var nok en flink elev som tidlig tok mye ansvar og ikke fant på så mange sprell. Og min første store forelskelse var i en lærer.

På ungdomsskolen?

–Nei, jeg gikk i tredje klasse og var skikkelig forelsket i Rune. At han var gift, tenkte jeg ikke på, sier hun med et smil.

Men, det ble ikke Rune. Mona er gift med Sigmund, som spiller i band på kveldstid og som er innkjøpssjef på dagtid. De to har vært et par helt siden ungdommen og har to voksne barn sammen. En datter som er bibliotekar og en sønn som er musiker og snart utdannet lektor.

–Hun har sin interesse for litteratur fra meg og han har musikkinteressen fra faren.

 En skolreise

Som nyutdannet lærer og etter ett år som vikar i Oslo, begynte Mona å jobbe ved Løken ungdomsskole i Askim kommune i 1995. Det fortsatte hun med de neste ni årene, frem til 2005. Da fikk hun sin første lederjobb i nabokommunen, som assisterende rektor ved Eidsberg ungdomsskole.

-I Eidsberg var det stort fokus på lokale prosesser og samarbeidsgrupper på tvers av skolene i kommunen med innføringen av Kunnskapsløftet i 2006. Det var et arbeid som jeg syntes var kjempemorsomt å lede.

I 2011 byttet hun tilbake til Askim igjen, men da som skolefaglig rådgiver. Kommunen hadde fem barneskoler og to ungdomsskoler. Mona fikk ansvaret for å slå sammen de to ungdomsskolene til splitter nye Askim ungdomsskole.

-Det var to etablerte ungdomsskoler med veldig ulike kulturer. Å jobbe med å spleise de to kulturene var veldig inspirerende og dannet bakteppet for min masteroppgave.

Hun fullførte en master i utdanningsledelse ved UiO i 2013 og fikk sin første rektorstilling ved Marker skole samme år.

Var du noen gang i tvil om at du ville ha lederansvar?

-Ja, jeg var i tvil. Da jeg startet på rektorutdanningen så tenkte jeg at jeg aldri kom til å bli rektor. At det ansvaret turte jeg ikke å påta meg. Men så endret det seg etter hvert som jeg fikk gradvis mer ansvar og erfaring i ulike jobber. Jeg vil si at jeg vokste inn i lederrollen og begynte å se alle de spennende mulighetene som lederrollen gir.

Er det noe ved jobben som skoleleder du savner?

-Ja, jeg savner pulsen og variasjonen i skolehverdagen og relasjonene til elevene.

-Jeg har aldri vært en rektor som det er skummelt å komme til. Jeg er heller en som de som trenger det kan lene seg på. Det samme gjaldt også for personalet, egentlig. Rektorjobben er jo litt som å være kontaktlærer for de voksne på skolen.

Hva likte du minst med jobben som rektor?

-Det mest utfordrende var de økonomiske kuttene. Helt siden jeg fikk nøkkelen til Marker skole var det én ting som alltid sto på dagsorden og det var å kutte ned på rammene.

Et 20-års jubileum

Hvordan var din vei inn i Skolelederforbundet?

–Da jeg ble inspektør på Løken trengte min kollega Kjell Olaf Richardsen, som var aktiv i fylkesstyret i Skolelederforbundet i Østfold, hjelp til lokale forhandlinger i kommunen. Så det hele startet med at jeg var bisitter for ham.

Så du forhandlet lønn på vegne av Skolelederforbundet før du hadde blitt medlem?

-Ja, jeg gjorde vel det. Men jeg meldte meg raskt inn i Skolelederforbundet og var veldig aktiv i fylkeslaget i Østfold og forhandlet lønn i Indre Østfold kommunene i mange år. Jeg hadde faktisk 20 års jubileum som medlem i Skolelederforbundet i 2024.

-Veldig mange opplever at Skolelederforbundet gir dem et viktig nettverk. Slik var det for meg også da jeg var rektor. Jeg hadde min egen ledergruppe på Marker skole og jeg var en del av ledergruppen til rådmannen, men selve rektorfellesskapet, det hadde jeg i Skolelederforbundet.

Hvilke roller har du hatt i Skolelederforbundet?

-Jeg var medlem av fylkesstyret i Østfold i flere år og fylkesleder fra 2009 til 2014. I 2018 ble jeg medlem av sentralstyret og fra 2022 har jeg vært frikjøpt nestleder på fulltid.

Hvordan har forbundet endret seg i løpet av de årene du har vært medlem?

-For det første har vi blitt større i omfang. Det har blitt flere medlemmer og flere lokallag, og aktivitetene ute i fylkes- og lokallag har økt. Men samtidig som vi har utviklet oss og vokst, synes jeg at vi har klart å ta vare på nærheten til medlemmene. Medlemmene opplever at det er lav terskel for å ta kontakt med sekretariatet og oss i politisk ledelse, og det er viktig.

Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd så langt?

–Vi har utgitt forskningsrapporter siden 2018, i samarbeid med sentrale forskningsmiljøer ved flere universiteter. Forskningen har gitt oss mye relevant kunnskap om skolelederes arbeidsvilkår og om de rammebetingelsene vi trenger. Dette har vært svært viktig i møte med sentrale politikere og andre beslutningstakere, og det er også viktig som grunnlag for lokale drøftinger og forhandlinger. Nå er forskningen samlet mellom to permer i boken Veier til effektiv skoleledelse, som nylig er utgitt. Dette materialet har også relevans for barnehageledelse, men vi må også jobbe for å få mere forskningsbasert materiale herfra.

-Vi får mye omtale, og vi blir ofte beskrevet som konstruktive, ryddige og opplyste og det tror jeg er vår styrke. Vi bruker vår stemme til å snakke om ledelse, fordi vi vet at god ledelse er avgjørende for å skape gode skoler og barnehager. Det har jeg selv erfart både som forelder, lærer og skoleleder. Noen må peke ut retningen, skape konsensus og løfte verdigrunnlaget for at samarbeidet skal fungere

Vi må ha rammevilkår som gir oss rom for å skape gode læringsmiljøer og arbeidsmiljøer, slik at vi kan gi barn og unge den skolen de fortjener og som samfunnet behøver. Politikere både på nasjonalt og lokalt nivå må forstå viktigheten av dette. Det er noe vi i Skolelederforbundet til enhver tid og på mange måter kjemper for.

Hva er det som frustrerer deg?

-Jeg synes at mange politikere har for stort fokus på detaljer. Det medfører at skoleledere stadig må forholde seg til enkeltvedtak som tar mye fokus i hverdagen. Spørsmål som for eksempel mobilfrie klasserom og leksefri skole er viktige, men de må overlates til de som har skoa på. Jeg savner at vi som har en profesjonsutdanning og som har fått som mandat å lede barnehager og skoler, også får den nødvendige tilliten til å gjøre dette i større grad. Politikerne bør heller bruke mer energi på å sikre at vi får de rammevilkårene som skal til for å få gjort jobben helhetlig og godt.

Ja, apropos tillit. Det var mye snakk om tillitsreformen for en tid tilbake. Den sto øverst på Hurdalsplattformen i 2021, men nå ser vi ikke mye til den?

-Nei, den ble liksom borte den. Og jeg kan ikke se at den har resultert i mer tillit til oss skoleledere.

Jeg er veldig opptatt av barnehagen og skolens rolle som samfunnsbygger. Vi må verne om det som virker i Norge. Vi må gi alle barn en mulighet til å bli den beste versjonen av seg selv, for å si det litt stort.

Hva ønsker du å oppnå som leder for Skolelederforbundet?

–Vi skal fortsette å være relevante og i vekst, og arbeide for at gode rammevilkår for ledelse blir prioritert politisk og gi våre medlemmer støtte, kompetanse og giv. Og vi skal også være en stemme som får frem det positive fokuset på hvor bra det er å jobbe i skole og barnehage, og hvor viktig dette arbeidet er, og bidra til at vi får rekruttert og beholdt dyktige folk i sektoren.

Hvilke skolepolitiske saker engasjerer deg mest?

–Vi må ha rammevilkår som gir oss rom for å skape gode læringsmiljøer og arbeidsmiljøer, slik at vi kan gi barn og unge den skolen de fortjener og som samfunnet behøver. Politikere både på nasjonalt og lokalt nivå må forstå viktigheten av dette. Det er noe vi i Skolelederforbundet til enhver tid og på mange måter kjemper for. Og jeg er veldig opptatt av barnehagen og skolens rolle som samfunnsbygger. Vi må verne om det som virker i Norge. Vi må gi alle barn en mulighet til å bli den beste versjonen av seg selv, for å si det litt stort.Da jeg vokste opp i Ørje, var nabolaget en veldig stor del av mitt liv. Ungene i gata, naboer, foreldrene til vennene mine og mange andre skapte et viktig og trygt lokalmiljø. I dag er det veldig mange barn og unge som ikke har slike nabolag rundt seg. Vi har blitt et veldig heterogent samfunn og jeg tror at vi trenger noe som er felles som vi kan samle oss om.

Og der har barnehager og skoler en veldig viktig oppgave, ikke sant?

-Jo, fordi dette er de felles arenaene som finnes for alle som vokser opp. Arenaer hvor barn og unge kan bli sett og hørt, opplever mestring, samarbeide, diskutere og kjenne på tilhørighet og fellesskap. En arena hvor de kan lære betydningen av å utgjøre en forskjell for seg selv og andre.Det tenker jeg er avgjørende for alle barn og for det samfunnet vi ønsker å bygge. Det er derfor vi sier at skoleledere er Norges viktigste ledere, avslutter Mona Søbyskogen.