I disse ukene holdes skriftlige eksamener på alle videregående og ungdomsskoler, og for mange av oss blir spørsmålet «Hva er det vi holder på med?”» mer og mer påtrengende.
Dorothea Blix, sentralstyremedlem
For hva er det vi holder på med? Er det å gi elevene muligheten til å vise sin kompetanse i størst mulig del av læreplanen? Eller å sørge for at sensorkorpset gjennom skolering og fellessensur skaper et tolkningsfellesskap? Forbereder vi avgangselevene på videregående skoler til det de møter i høyere utdanning? Skaper vi forutsetninger for at vitnemålet viser den reelle kompetansen avgangselevene innehar? Passer vi på at ingen jukser?
I år er det det siste spørsmålet som har tatt størst plass. Først og fremst ved å utelukke KI fra eksamen: Ved å prøve å oppfylle krav om forsterket vakthold, stikkprøvetaking, scanning for ulovlige nettverk, og så kronen på verket: Safe Exam Browser (SEB), et gjennomføringsprogram som sørger for at elevene kun har tilgang til det som ligger i selve eksamensoppgaven. Et program som ikke kan brukes under opplæringen, som ikke gir kandidatene tilgang til egne notater på PC, digitale lærebøker eller programvare de har rett til å bruke, og som har en arbeidsflate som på ingen måte er egnet til å skrive lengre tekster i språkfagene.
Mengden søknader som gir elever fritak fra å gjennomføre eksamen i SEB har skutt i været. Denne løsningen gjelder for noen få fag i år, men tenkt å rulles ut til neste alle fag neste vår.
Hva er det vi holder på med?
Karakterene på vitnemålet – standpunkt og eksamen – skal uttrykke elevens kompetanse. Udir jobber på oppdrag fra KD med en utredning av en sikrere og forbedret eksamensordning, som skal resultere i mindre komplekse og mer bærekraftige eksamensordninger.
Arbeidet bygger blant annet på rapporten som eksamensgruppa leverte i 2020. Selv om den ikke kunne spå dagens situasjon med KI, har den gitt mange anbefalinger som fremdeles har noe for seg. Og et poeng jeg har bitt meg merke i, er at «eksamen må gjenspeile og prøve både digitale ferdigheter slik de kommer til uttrykk i kompetansemålene, og digital teknologi innenfor fagene.» Veien som gås opp nå med SEB og fokus på anti-jukse-tiltak går i rak motsatt retning.
Eksamen skal ivareta altfor mye ulikt: Elevens sluttvurdering er samtidig skoleringsarena for lærernes tolkingsfellesskap på tvers av landet, mens rammene er så trange at sentrale deler av læreplanen ikke er del av kompetansen som kan vises.
Og hva er sentralt også her? Elevens beste – det er lovpålagt. Når eleven ikke kan vise kritisk omgang med tilgjengelige kilder, hva sier da eksamen om helhetlig kompetanse?
Nå er det større fokus på at elever ikke jukser med KI enn å gjøre skoler i stand til å gi opplæring i bruk av KI, som er en viktig del – lik det eller ei – av kompetansen våre elever må ha med seg i høyere utdanning og arbeidslivet. Når vi er kommet til et punkt der skriftlig eksamen handler mer om forebygging av juks enn elevens mulighet til å vise kompetanse, er det kanskje på tide å stoppe opp.
For det har blitt referert til at SEB ikke er et godt verktøy, men det eneste som finnes for tiden. Men ærlig talt: Et så komplekst system som vurdering av kompetanse på et vitnemål krever et tilpasset verktøy – ikke en presslufthammer.
Lederen i Trøndelag fylkeslag inspireres av fellesskapet, engasjementet og samholdet i forbundet. Hos dem jobber de med å styrke kommunikasjonen mellom lokallagene og fylkesstyret og utvikle organisasjonen i en enda mer profesjonell retning.
For ein del år tilbake hadde me besøk av professor Gordon Stobart, i regionen min. Me deltok i satsinga «Vurdering for læring» og han hadde fagdag for lærarane våre.
Ved Årås skule i Austrheim har kommunen, skolen, PPT og IMTEC arbeidet tett over tid for å styrke kvaliteten i det ordinære opplæringstilbudet. Erfaringene viser hva som skjer når systemet rundt elevene faktisk henger sammen, og hva som skal til for å få det til.