LÆRER BARNEHAGER Å TA IMOT FAMILIER MED FLYKTNINGEBAKGRUNN

Tekst: Anders Ildstad    Foto: Trude Witzell

– Kan et smil redde verden?

Inne i Studio Akrinn på NTNU i Trondheim setter Katrin Glatz Brubakk opp et godt smil foran kameraet. Barnepsykologen har akkurat innledet det første foredraget på den digitale sped- og småbarnskonferansen Nå de små i regi av NTNU. Rundt om i hele Norge sitter ledere på barnehager og helsestasjoner og lytter konsentrert.

– Hva gjør et smil med et menneske? fortsetter Katrin.

De siste ti årene har barnepsykologen spesialisert seg på arbeid for barn og unge i krig og på flukt. Hun har jobbet i en rekke krigsherjede områder og flyktningeleirer, som Libanon, Egypt, Vestbredden, Kongo og Moria-leiren i Hellas. Hun har skrevet flere bøker om sitt arbeid og fått anerkjente utmerkelser, deriblant Redd Barnas Barnerettighetspris i 2024.

Nå har Katrin akkurat kommet hjem fra et arbeid på et sykehus på Gazastripen i regi av Leger Uten Grenser. Med ferske og sterke opplevelser i bagasjen forsøker hun å besvare et spørsmål som barnehageledere over hele landet stiller seg: Hvordan møte familier med flyktningebakgrunn på best måte? Svaret er komplekst, men samtidig enkelt. For barnepsykologen har funnet et verktøy som har vist seg å hjelpe overfor alle mennesker, uansett hvor hun befinner seg.

– Et smil kan utgjøre en forskjell for hvert enkelt menneske vi møter. Et menneske som er redd og anspent, kan slappe av litt mer, sier Katrin.

Kjenner på umenneskelig angst

Vi spoler tilbake noen uker. På Gazastripen er det umenneskelige forhold. Byer og boligområder er visket ut til det ugjenkjennelige. Den verden barna har vokst opp i, alt de kjenner til, er borte.

På sykehuset i Khan Younis kommer det hele tiden inn barn og unge som er hardt skadet etter bombe- og missilangrep. På avdelingen for brannskade og ortopedi leder Katrin et lokalt team av psykologer, sosionomer og veiledere. Her organiserer hun et psykososialt tilbud til foreldre og pårørende. For mange av barna får sterke psykiske reaksjoner, som voldsomme panikkanfall og flashbacks, etter det de har opplevd. Barnepsykologen forteller at hun aldri har opplevd så mange alvorlige angstanfall hos barn som det hun gjorde i Gaza.

– Bare en dør som slamrer, kan skape ekstreme panikkanfall hos barna. Det tar veldig lang tid å roe dem ned. Det forteller om stressnivået. Jeg har møtt 3-åringer som vet forskjellen på lyden av en bombe og lyden av et missil. Det skal ikke 3-åringer vite, forteller Katrin, som beskriver en ekstrem dødsfrykt blant befolkningen på Gaza.

–  De voksne kjenner på umenneskelig angst og det blir overført til barna, i tillegg til deres egne traumer. Når mødrene legger seg på kvelden, beholder de hijaben på. For de vet ikke om de blir drept om natta, eller om de må flykte.

Katrin har aldri arbeidet i en så aktiv krig før. Derfor skrev hun et avskjedsbrev til sine egne barn før den første gangen hun reiste til Gaza.

– Jeg ville skrive viktige ting til dem i tilfelle jeg ikke kom tilbake. Det var en utrolig vanskelig øvelse. Men den tanken på at jeg ikke skulle se barna mine igjen, den har foreldre i Gaza hver dag. De kan bruke noen timer på å gå og hente vann, og da vet de ikke om barna deres er i live når de kommer hjem. Om de går på jobb, vet de ikke om teltet barna deres befinner seg i, er bombet når de kommer hjem.

Barnehagene har en viktig rolle

– Hvordan kan barnehagene ta seg av barn med traumer?

– Barnehagene har en kjempeviktig rolle i deres liv. For følelsesreguleringene hos disse barna er svekket. Da må vi være enda mer bevisst på å forholde oss rolige og fremstå trygge. Vi blir som et følelsesbibliotek hvor vi kan låne bort vår ro.

Mange krigsherjede familier kommer som flyktninger til Norge. De unnslipper de fysiske farene, men de mentale skadene kan sitte som dype arr. Og så skal de bli integrert i det norske samfunnet, og barna skal plasseres ut i barnehager. Det kan bli et møte med mye friksjon.

– Barn med flyktningbakgrunn tar med seg en forventning om at verden er et utrygt sted, at det verste kan skje og at ingen vil hjelpe dem. De kan ha et forhøyet stressnivå, er oftere syke og det er vanskeligere for dem å sitte i ro, ta imot beskjeder og følge regler i sosial lek. Og de strever med å tåle frustrasjoner som kan oppstå i en barnehage, og kan fortere utagere, forteller Katrin, som forklarer at man kan dele inn barn som opplever traumer, i to kategorier.

– Den ene kategorien er de som blir urolige, og den andre er de som blir helt apatiske. Du må nesten putte spaden i hånda deres for at de skal leke i sanda. Begge kategoriene er svært problematiske. Barn som ikke leker, er det mest bekymringsfulle jeg ser. Da er det fare på ferde. For lek er det viktigste i et barns liv. I leken kan de prøve ut nye ferdigheter, lære å forholde seg til regler og sosiale normer og knytte bånd til andre barn. Og i leken kan de bearbeide vonde ting. Det er vesentlig å få dem tilbake på et bedre utviklingsspor for å hindre skjevutvikling og potensielt livslange vansker.

– Hvordan kan barnehagene ta seg av barn med traumer?

– Barnehagene har en kjempeviktig rolle i deres liv. For følelsesreguleringene hos disse barna er svekket. Da må vi være enda mer bevisst på å forholde oss rolige og fremstå trygge. Vi blir som et følelsesbibliotek hvor vi kan låne bort vår ro. Og en måte å gjøre det på, er å smile. Smil regulerer følelsene og roer ned. Dessuten må vi tørre å involvere oss og ikke gi opp når vi blir avvist. Og vi må snakke i store bokstaver om hva som er bra. Vi må gjøre mestring stort.

– Hva tenker du om måten norske barnehager har tatt imot barn med flyktningbakgrunn på?

– Jeg tror det gjøres mye bra. Men jeg tror vi må være mer ydmyke for hvor vanskelig det er for familiene å bli integrert. Se for deg selv hvor vanskelig det ville være å bli flyttet til Kina. Du kan ikke be om hjelp fordi du verken kjenner språket eller systemet. Som system må vi gi familiene mer tid, være tålmodige og gjenta ting for dem, slik at de kan bygge noen knagger og forstå hvordan vi gjør ting her, sier Katrin, som mener at kulturforståelse må skapes begge veier.

– Vi kan øve på å stille flere spørsmål. For hvis vi gir foreldrene informasjon som de ikke forstår, så må vi prøve å forstå hva de ikke forstår. Og så må vi være oppriktig nysgjerrig på hva de har med seg fra sin kultur, som er bra. Vi kan spørre dem: Hva ville du som forelder ha gjort? Kan vi lære noe av det? Kan andre foreldre lære noe? Slik kan foreldrene få skinne litt, slik at de ikke bare blir fremmedelementer som ikke forstår noe, eller ikke får til noe.

Barnepsykologen mener barnehagelederne har et særlig ansvar for å skaffe nok ressurser til å håndtere familier med flyktningbakgrunn.

– Vi kan ikke bare dele ut informasjon og håpe at ting fungerer. Vi må i stedet lage systemer for å favne om dem. Derfor bør lederne være mer bevisste på å få hjelp av andre instanser. Flyktningehelseteamet kan for eksempel ha en egen kveld for fremmedspråklige barn. Man kan lage en fadderordning. Eller foreldre kan bytte på å være kulturelle tolker.

Katrin oppfordrer også sine psykologkolleger til å hjelpe barnehagene i enda større grad.

– Vi som yrkesgruppe er for dårlig til å komme oss ut av kontorene våre og bidra med veiledning inn i barnehagene. Alle vi som er i kontakt med familier og barn med flyktningbakgrunn, kan tenke på hvordan vi kan bygge et mer stabilt nettverk som hjelper disse familiene. Det er et ansvar vi alle har, ikke bare barnehagene.

Sender veiledere til andre barnehager

– Barnehagen skal være en trygg og forutsigbar arena for barna, med faste og forutsigbare rutiner. Vi må derfor skape så trygge og stabile omgivelser og relasjoner som mulig. I stedet for å møte mange ulike mennesker bør barn som er påvirket av traumer, få møte de samme personene hver dag, som leser og forstår behovene deres. Vi må også være tett på for å støtte dem hvis ting blir overveldende og de trenger hjelp til emosjonsregulering.

Øya barnehage i Trondheim har lang og bred erfaring med å ta imot barn med flyktningebakgrunn. I dag er 30 prosent av barna som går i barnehagen, minoritetsspråklige. I mange år var Øya såkalt innføringsbarnehage og tilbød et visst antall barnehageplasser til nyankomne barn. Denne ordningen er avviklet, så nå blir alle barna plassert ut i nærbarnehagene så snart de bosettes i kommunen. Dette fører til at flere barnehager har et behov for å tilegne seg den kompetansen og tryggheten de trenger for å ta imot barna på best mulig måte.

Avdelingsleder og ICDP-koordinator Anette Syvertsen-Wiig på Øya barnehage forteller at mange barnehageansatte opplever at de mangler kompetanse og ønsker veiledning og støtte.

– Utdanningsforbundet gjorde nylig en undersøkelse blant barnehageansatte i Trøndelag om den kompetansen de har til å ta imot barn og familier med flyktningbakgrunn. Overraskende mange barnehageansatte svarte at de kjente seg usikre. De har ikke fått mye veiledning eller gått på kurs, og de etterlyser mer kompetanse og flere ressurser.

Anette forteller at barnehagelærerutdanningen ved Dronning Mauds Minne høgskole i Trondheim har et eget studium med vekt på flerkulturell forståelse. De siste årene har det blitt færre søkere til dette studiet, og det kan derfor stå i fare for å bli avviklet.

– Jeg har alltid tenkt at flerkulturell forståelse er noe alle bør få opplæring i gjennom barnehagelærerutdanningen, og ikke noe man kun får kompetanse på ved å velge en slik fordypning. Denne tematikken burde vært en større del av den ordinære barnehagelærerutdanningen, mener avdelingslederen.

For å spre den nødvendige kompetansen fungerer ansatte på Øya nå som veiledere for andre barnehager i kommunen gjennom et nyopprettet kompetanseteam for flerkulturell pedagogikk.

– I barnehagen vår har vi et veiledningsteam som kan dra ut til andre barnehager som ikke har mye erfaring på området, eller som ønsker mer kompetanse. Vi kan komme på personalmøter og fortelle om erfaringene våre og gi råd og veiledning til barnehageansatte som kjenner seg usikre.

– Hva er de viktigste lærdommene dere kan gi andre barnehager som skal ta imot familier med flyktningbakgrunn?

– Myndighetene vil at ting skal gå fortest mulig, og introduksjonsprogrammet for flyktninger blir bare kortere og kortere. Dette kan skape et høyt stressnivå og frustrasjon hos familiene, og mange trenger derfor ekstra støtte og raushet. Det er også viktig å huske at alle familier har ulike behov, så vi må gi hver familie den tiden og støtten de trenger, og bli godt kjent med deres behov. Vi må blant annet sette av mer tid enn det som er vanlig i ordinære oppstartsfaser. Vi må møte dem med forståelse for at de er i en krevende prosess, og senke kravene til hvor raskt de skal ha ting på stell.

Anette mener det lønner seg for barnehagene å bruke mye tid på hver enkelt familie, spesielt i oppstarten. Prisen for å ikke gjøre det kan føre til utrygghet hos både barn og foreldre, og det kan oppstå mange unødvendige misforståelser.

– Når man ikke har klart å bygge og bevare tilstrekkelig tillit hos familiene, erfarer vi at det har skapt større utfordringer senere. Da går det utover både barna og de ansatte og kan føre til et høyere stressnivå i barnehagen. Det kan også gå lengre tid før familiene får tillit til systemet i Norge.

En annen viktig lærdom som veilederne på Øya formidler til andre barnehager, er å være kultursensitiv.

– Vi må møte barna og foreldrene med empati og uten fordommer. For å klare det må vi være nysgjerrige på menneskene og kulturen deres og ønske å sette oss inn i den. Vi må signalisere overfor foreldrene at de er viktige ressurser og eksperter på sine barn, og at vi har mye å lære av dem. Vi kan ikke tro at vi vet hva de ønsker og trenger av oss. Vi må heller ikke være redde for å spørre, sier avdelingslederen, som også understreker betydningen av å bruke gode tolker som formidler riktig budskap.

– Hvordan går dere fram for å møte barn med traumer?

– Barnehagen skal være en trygg og forutsigbar arena for barna, med faste og forutsigbare rutiner. Vi må derfor skape så trygge og stabile omgivelser og relasjoner som mulig. I stedet for å møte mange ulike mennesker bør barn som er påvirket av traumer, få møte de samme personene hver dag, som leser og forstår behovene deres. Vi må også være tett på for å støtte dem hvis ting blir overveldende og de trenger hjelp til emosjonsregulering.

– Hvilken viktig rolle har en barnehageleder for at barna kan bli tatt imot best mulig?

– Lederne må holde seg faglig oppdatert og vite hvor de finner samarbeidspartnere. Og de må sikre at ansatte får tilgang til ressursene som finnes. De kan legge til rette for kurs, fagdager og konferanser. I dag har vi for eksempel kjøpt billetter til en digital konferanse hvor de ansatte bytter på å delta på de ulike foredragene.

Starter opp et nettverk

I Trondheim finnes det flere barnehager som har god kompetanse på flerkulturell pedagogikk. I høst starter veiledningsteamet på Øya opp et nettverk for barnehager som ønsker å øke sin kompetanse innen flerkulturell pedagogikk. I Trondheim har det dessuten blitt sertifisert mer enn 450 veiledere i foreldreveiledningsprogrammet ICDP de siste tiårene.

– Mange ICDP-veiledere ønsker å ha veiledning for foreldregrupper i introduksjonsprogrammet fordi det er givende og lærerikt. De opplever større trygghet i foreldresamarbeidet i egen barnehage når de får mulighet til å ha slike oppdrag.

–  Hvordan vil det hjelpe barnehagene å spre denne kompetansen?

–  Det er aldri heldig at de ansatte ikke kjenner seg trygge eller kompetente nok. Men ofte skal det lite til å betrygge barnehageansatte om at dette ikke er så vanskelig som de frykter. For å bli kjent med en familie som kommer rett fra flukt fra et annet land, trenger de primært å sette av litt mer tid enn ellers. Det er også viktig å minne om at man alltid må bestille autorisert tolk til samtalene. Med kultursensitivitet, empati og genuin interesse kommer man veldig langt.

Anette mener at familier med flyktningebakgrunn vil bli integrert raskere når de blir trygge på at de er gode nok slik de er, og at de får den tida de trenger. Mange av familiene har trivdes så godt med miljøet og personalet på Øya barnehage at foreldre ønsket at barna fikk fortsette i barnehagen lenger.

– Vi har hatt noen barn som først har vært her, og så startet i en ny nærbarnehage. Senere har foreldrene spurt om barna kan få komme tilbake hit. Noen ganger kan kontrasten ha blitt litt for stor når barna kommer ut i barnehager hvor det settes høyere krav til foreldrene. Flere av foreldrene har dessuten spurt om de kan ha praksisplass hos oss etter noen år. Dette er viktige signaler om at de har kjent seg trygge og inkluderte, avslutter avdelingslederen på Øya barnehage.

Såpebobler fikk smilet tilbake

– Det er mye i livene deres dere ikke kan gjøre noe med. Men dette kan dere hjelpe dem med: Dere kan hjelpe dem tilbake på barnets utviklingsspor, hjelpe dem til å få lommer av pauser, hvor nervesystemet kan roe seg ned, slik at tilstanden deres ikke blir kronisk.

Tilbake i Studio Akrinn. Foran kameraet forteller Katrin engasjert om et møte med en liten jente på sykehuset i Khan Younis. 3 år gamle Maria hadde overlevd et bombeangrep og var lagt inn på avdelingen Katrin arbeidet på. Maria satt bare apatisk og redd i sykesenga sammen med sin mor. Hver gang en annen voksen kom inn i rommet hennes, begynte hun å hyle av ekstrem angst. Katrin satte seg derfor ett mål: Å få Maria tilbake til å være et barn.

–  Den første gangen jeg møtte henne, gråt hun og signaliserte at hun ikke ville ha meg nærmere. Så jeg begynte å stikke hodet forsiktig inn på rommet bare for å hilse på henne. Etter hvert fikk jeg lov til å komme inn på rommet. Hun så skeptisk på meg, hun smilte ikke, men hun gråt heller ikke.

Så gjorde Katrin noe som forandret alt.

– Jeg har alltid med meg såpebobler når jeg er ute i felten. Såpebobler er en fin måte å få kontakt med barn på, for de vekker nysgjerrigheten i dem. Så da jeg blåste såpebobler til Maria, skjedde dette, sier Katrin og viser fram et bilde av en jente som smiler.

– Maria blir nysgjerrig og griper i såpeboblene. Og så begynner hun å blåse selv. Mora forteller at dette var første gang på fire måneder at Maria smilte. Det var et champagneøyeblikk: Barnet har skiftet fokus fra å være redd hele tida til å kunne engasjere seg, interagere med andre og skifte fokus bort fra det som er skummelt og vanskelig, forteller Katrin.

Barnepsykologen retter så en appell til de som følger henne på den digitale barnekonferansen, og som selv møter barn med flyktningbakgrunn i hverdagen.

– Det er mye i livene deres dere ikke kan gjøre noe med. Men dette kan dere hjelpe dem med: Dere kan hjelpe dem tilbake på barnets utviklingsspor, hjelpe dem til å få lommer av pauser, hvor nervesystemet kan roe seg ned, slik at tilstanden deres ikke blir kronisk.

Og det viktigste verktøyet for å lykkes: Smilet.

– Folk lurer på hvorfor jeg smiler så mye. Det er som å ha en tryllestav i lomma man alltid kan bruke, forklarer barnepsykologen.

– Så når mennesker kommer hit, vær bevisst på å smile, smiler Katrin Glatz Brubakk.