Nytt nyhetsbrev fra ESHA
I siste nummer av nyhetsbrevet HEADline kan du blant annet lese om bærekraftig borgerskap, CURIOSOIL-prosjektet og fremtiden til AI i skolen.
Av Dorothea Blix
Fullføringsreformen og arbeidet med fag- og timefordeling tar fart. Den første delrapporten fra prosjektet KLAR 2030 ble presentert før jul. Delrapporten heter «Videregående opplæring i utvikling og endring. En komparativ analyse av de skandinaviske landene og et kunnskapsgrunnlag for videre studier».
Rapporten er utarbeidet av NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) og skal bidra til et trygt fundament til en framtidig videregående skole som ivaretar ungdommene våre, samfunnets behov for kompetanse og dannelse, og fortsette å styrke skolens oppgave som en demokratisk institusjon.
At disse kravene ikke alltid går i lag, er ikke overraskende. Men at vi har behov for en skole som tar høyde for de virkelig store endringer som vi står i, som i stor grad er utenfor vår kontroll og ramler inn på skoleleders kontor, er vel ikke å ta for hardt i.
Fra Lied- utvalgets arbeid, via Stortingsmeldingen om fullføringsreformen til en ambisiøs tidsplan som skal sørge for at nye læreplaner i nye fag innfases i 2030, er vi nå kommet til et veldig konkret arbeidet, samtidig som kunnskapsinnhenting gir oss verdifull innsikt underveis.
Denne samtidigheten skaper noen utfordringer. Delrapporten KLAR2030 peker på behov for viktig kunnskapsinnhenting, som berører sentrale punkter i Stortingsmeldingen. Betydning av valgfrihet for elevers motivasjon er ett av dem. Når det foregår et konkret arbeid med å lage nye fagtyper og utdanningsprogram, samtidig som kunnskapsgrunnlaget skaffes og hull avdekkes, så er det en fare for at vi lager en skole som nettopp ikke bygger på den trygge og kunnskapsbaserte grunnen vi trenger, og i stedet fikser litt på eksisterende, kjent rammeverk. For når ting kjennes utrygt, tyr vi gjerne til det kjente. Men når vi holder på med en reform, er det neppe veien å gå.
Som medlem av rådet for studieforberedende utdanningsprogram som ledes av Utdanningsdirektoratet, er jeg tett på arbeidet med nye fag, fagtyper og nye rammer og innhold for videregående opplæring. Dette arbeidet har i løpet av det siste året involvert sektoren på en god måte. Det har vært dialogkonferanser og skolebesøk der det ble drøftet ulike muligheter, deltakere kunne bygge sin «drømmeskole» og resultatene fra arbeidet har vist at det er store behov for og vilje til endringer.
Det som gir grunn til bekymring, er at arbeidet går i retning av fagtyper som i stor grad knyttes til den samme strukturen av utdanningsprogrammer og programområder som vi har i dag.
Forslag til fellesfag som skal ivareta felles referanserammer for alle, og fellesfag for studieforberedende som skal sørge for at elevene er klare til høyere utdanning er gode. De styrker ikke bare dannelsesoppdraget, men også skolens oppgave som demokratibærende institusjon. Men når vi går videre til programfag, så er drømmeskolen borte. Det er trist, og ser på mange måter bort fra innhold av oppdraget og innspillene fra sektoren.
Rådet for studieforberedende utdanningsprogram har en viktig rolle i arbeidet med fullføringsreformen, og skal blant annet passe på de store sammenhengene og de lange linjene. Her møtes organisasjoner på tvers av videregående opplæring og UH-sektor, og det er her vi må ta noen retningsvalg:
Fellesskolen og skolens rolle i totalberedskapen blir trukket fram i mange sammenhenger, og det er stor enighet om at denne rollen er ekstremt viktig nå! Samtidig må fagene inneholde relevant og etterspurt opplæring og de må være relevant for elevene. Det er ikke bestandig slik at disse tingene går hånd i hånd. Men vi har ikke råd til å velge enten den ene eller den andre veien. Vi må se helheten i utdanningen der både grunnskole, videregående opplæring og høyere utdanning har en tydelig sammenheng, og ikke miste verken dannelsen eller utdannelsen ut av synet. Saken er at samfunnet allerede er endret, og framtiden er mer uviss enn i 2015, i 2019, i 2021, og vi må tørre å ta noen grunnleggende nye veivelag. Vi er nødt til å ta tak mer av rammeverket enn bare fellesfagene, for det er nå vi har muligheten. Og det er nå det trenges.
I Norge har konseptet “studieforberedthet” blitt tematisert og problematisert med samme fortegn siden 2015: elevene er for lite studieforberedt og overgangen fra videregående opplæring til UH oppleves som utfordrende for mange.
Samtidig viser man også til overgangen fra grunnskole til videregående skole. I motsetning til Danmark har Norge en felles formålsparagraf for all grunnopplæring. Likevel behandles skoleutvikling knyttet til de ulike skoleslagene, der det i for liten grad jobbes med sammenhengene imellom disse, og med overgangen til høyere utdanning. Da ender vi opp med siloer som står ved siden av hverandre, uten å kommunisere og utvikle hverandre.
Rapporten KLAR2030 viser til at overgangen er vanskelig uavhengig av system og at utfordringene som studenter møter er sammensatte. Det betyr også at vi må jobbe med strukturen for en framtidig studieforberedende utdanning med tanke på innhold, samfunnets behov, elevers motivasjon og fellesskolens oppdrag samlet, ikke stykkevis og delt.
Så, hvor er vi i 2026 i Norge og hva bør arbeidet med rammer og innhold i videregående skole ta hensyn til?
En ting er sikker: vi er i en tid med enorme endinger. Og vi må ta andre hensyn enn Liedutvalget kunne forestille seg eller stortingsmeldingen kunne ta utgangspunkt i:
KI har rullet inn over oss som et godstog uten styring.
Hvis løsningen blir å fjerne problemet fra skolen ved å ta bort skjerm eller begrense vurdering til papir og penn – hvem skal da gi ungdommen opplæring og veiledning i bruk av KI? Hvem kan påvirke utviklingen? Hvis ikke skolen får rammer som gjør det til en sentral del av opplæringen, blir dette feltet ivaretatt av de som har helt andre mål enn vårt fellesskap. Det er viktig å fortsette å utforske digitale muligheter og ta eierskap. For hvis ikke vi gjør det, hvem overlater vi rommet til? Og beredskapsoppdraget med å verne om demokratiet, blir pulverisert. Det er disse verdivalg som gjør at gamle rammer ikke nødvendigvis er formet slik at de kan ivareta samfunnets behov.
Rapporten KLAR2030 understreker det også: Når man velger en vei, så velger man bort noe annet. Det er et perspektiv som arbeidet med reformen ikke kan ignorere.
Mange er redd for mange ulike ting: for at vurdering i fag ikke er rettferdig og pålitelig lenger. For at feilinformasjon ikke blir mulig å skille fra fakta. For at aktører med en farlig agenda påvirker samfunnsutvikling. Trygghet for barn og unge skapes ikke ved at vi klamrer oss til det kjente, men ved at vi lærer dem å håndtere det ukjente. For selv om mye er nytt, så har store omveltninger rystet oss før. Kanskje vi opplever en ganske lik situasjon som de store tenkerne befant seg i, da diskusjon og debatt i antikken var det som drev den intellektuelle utviklingen. Men så kom skriftspråket og fanget tankene på en steintavle, gjorde dem statisk og fratok dem muligheten å utvikle seg. Eller da landbruket tok i bruk redskaper av jern som utraderte tradisjonelle måter å arbeide på. Men det gikk jo bra den gangen også ved å bruke det nye til noe helt fantastisk.
Det som ble konstatert i 2021 er at fullføringsreformen er noe mer enn en læreplanendring. Det er en av de store reformene av utdanningen i vår tid. Og den kommer ikke et sekund for tidlig! En stor reforme kan ikke bare fikse litt på en eksisterende fag- og timefordeling. Det vil være en fallitterklæring, og ikke svare på oppdraget. Så nå har vi mulighetene å få til noe fantastisk. La oss bruke et godt kunnskapsgrunnlag til å lage de riktige, nye rammene for innhold og struktur. Til å forberede våre ungdommer til det livet krever av dem, inklusive høyere utdanning. Til å tørre å ta de store, riktige grepene.
