Professor Jan Fridthjof Bernt uttaler seg om lederansvar,
lojalitetsplikt, faglig og etisk ansvar.
Tekst og foto: Tormod Smedstad. Artikkelen ble først publisert i bladet
Skolelederen.
– Ytringsfriheten er en grunnleggende betingelse for et reelt
demokrati. Demokratiets plattform er den opplyste debatt, både mellom de som
treffer beslutninger og blant velgerne – i «det offentlig rom». Professor Jan
Fridthjof Bernt fra Universitetet i Bergen er en av ekspertene på ytringsfrihet
her i landet. Han var invitert til Skolelederforbundets jubileumsseminar for å
snakke om skolelederes rett og plikt til å ytre seg i det offentlige rom.
Avstå fra offentlige ytringer?
Bernt tok utgangspunkt i følgende problemstillinger: I hvilken
utstrekning følger det av et kommunalt eller fylkeskommunalt tilsettingsforhold
at den som er tilsatt i skolen, som lærer eller leder, må avstå fra offentlige
ytringer om forhold som angår tjenesten eller forhold som angår kommunens
virksomhet ellers? I hvilken utstrekning kan kommunen eller fylkeskommunen som
arbeidsgiver innskrenke den tilsattes ytringsfrihet ut over det som følger
direkte av tilsettingsforholdet?
Problemsituasjonen
Bernt påpeker at man som leder skal ha lojalitet til overordnede,
foresatte, elever og personalet. Det er videre viktig å se på spørsmålet om
ytringsfrihet i forhold til hva slags informasjon som formidles
og til hvem man formidler.
Ytringsinnhold kan være faktisk informasjon, personlige synspunkter,
kritikk av overordnete eller medarbeidere, kritikk av andre etater eller
kritikk av folkevalgte. Ytringen kan skje til part i saken, til allmennheten,
til folkevalgte eller til kontroll- og tilsynsorganer. En sak kan for eksempel
framstilles på forskjellige måter til foreldre og til allmennheten. Ofte kan en
leder komme i et krysspress: på den ene siden føler du at du må si i fra om et
forhold – på den andre siden holder lojaliteten deg tilbake.
Tilsettingsforhold
Tilsettingsforholdet er regulert av arbeidsmiljølovens regler,
avtaleverket og alminnelige ulovfestede arbeidsrettslige prinsipper. Sentralt i
denne sammenhengen vil være perspektiver som arbeidsgivers styringsrett og
arbeidstakers lojalitetsplikt.
Som alminnelig regel er det plikt for en tilsatt å opptre lojalt i
forhold til arbeidsgiver – også utenfor arbeidstiden. Dette innebærer at man
ikke skal motarbeide virksomheten eller arbeidsgivers interesser knyttet til
denne. Eksempler på illojale ytringer kan være: brudd på taushetsplikt,
avdekking av interne forhold eller polemiske utfall mot ledelse, kolleger eller
samarbeidspartnere. Brudd på tjenesteplikt kan sanksjoneres på forskjellige
måter – avhengig av alvorlighetsgrad.
Orden i rekkene
Ofte blir det argumentert for at det må være ”orden i rekkene” og det
legges sterk vekt på lojalitet innad. Men hva skjer hvis ikke opplysninger
kommer ut? Skal du også være lojal mot din arbeidsgiver i din fritid? Det er
ingen rettspraksis eller lovbestemmelser som støtter opp om dette. Det er modig
å følge opp en sak der man møter motstand fra arbeidsgiver fordi det er lett å
bli stemplet som kverulant. En sykepleier som kritiserte forhold på et sykehjem
i gjennom VG fikk en voldsom reprimande fra rådmannen. Men det er ytringsfrihet
for kommunalt tilsatte. Det må være en rimelig avveining av hva slags
interesser som står på spill.
Snakk som privatperson
Du kan ikke ytre deg på vegne av en etat, institusjon eller liknende.
Det finnes instrukser om hvem som kan uttale seg, men det er ikke hjemmel for
forbud som går lenger enn det som følger av vanlig lojalitetsplikt.
Departementet uttaler at slike instrukser bør unngås fordi de lett kan
oppfattes som generelt påbud om taushet. Forbud mot at tilsatte snakker med
folkevalgte eller pressen om forholdene på egen arbeidsplass er prinsipielt
betenkelige, og ikke lovlige.
Rektor kan ytre seg om ting som angår egen skole dersom vedkommende
sier tydelig i fra at det er hans/hennes personlige oppfatning. Rektor kan ikke
ytre seg på vegne av skoleetaten eller skolens styre. Dette må man være tydelig
på. Noen har hevdet at hvis man uttalte seg om noe i egen etat, måtte man ikke
fortelle at man jobbet der. For eksempel var det en som skrev en artikkel om at
saksbehandlingen i etaten ikke holdt mål, men han fikk forbud mot å fortelle at
han jobbet i etaten. Dette holder ikke; man må jo kunne fortelle hva man har
sett.
Inngangsbetingelsen er imidlertid at man må være tydelig på at man
snakker som privatperson. Som rektor så og så kan du finne det nødvendig å slå
alarm, men du må markere at det er privatpersonen som gjør det, at det er din
personlige ytring. Det blir også hevdet at det er illojalt å kritisere forhold
i andre etater, men det må også være lov å kritisere forhold ved sykehjemmet
selv om du arbeider i skole-etaten. Det kan oppfattes som illojalt i forhold
til regler i kommunen, men juridisk sett er dette greit.
Lojalitet
Det er plikt for en tilsatt å opptre lojalt i forhold til en
arbeidsgiver. En tilsatt skal ikke motarbeide virksomheten eller arbeidsgivers
interesser knyttet til denne. Polemiske utfall mot ledelse og kolleger kan være
oppsigelsesgrunn. Lojalitetsplikten avgrenses generelt ved at arbeidsgivers
styringsrett gjelder bare i arbeidstiden og at lojalitetsplikten må begrunnes
konkret. Grensene må hele tiden veies mot alminnelig ytringsfrihet og personlig
handlefrihet utenfor arbeidsforholdet. For offentlige tilsettingsforhold veier
forholdet til den tilsattes politiske ytringsfrihet tungt – og forholdet til
allmennhetens informasjonsbehov.
Så kan man spørre seg hvem man skal ha mest lojalitet i forhold til?
Har ikke en skoleleder et faglig og et etisk ansvar for de egentlige
oppdragsgivere – innbyggerne – mer enn å sørge for at fylkesskolesjefen og
rådmannen har et godt liv? Har man ikke plikt til å informere om eventuelle
feil og mangler? Retningslinjen må, etter Bernts mening, være at barn og unge
får mest mulig utbytte og minst mulig skader.
Varslingsrett
Arbeidsmiljølovens § 2-A-1 omtaler rett til å varsle om kritikkverdige
forhold ved virksomheten. Det er understreket at framgangsmåten ved varslingen
skal være forsvarlig. Dette kan unntas dersom en arbeidstaker varsler i samsvar
med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder
varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlig myndigheter.
Gjengjeldelse mot en som varsler er forbudt, og bevisbyrden for at
negative reaksjoner ikke er gjengjeldelse ligger hos arbeidsgiver.
Plass i systemet
Dersom du tilhører grasrota og er lærer, sykepleier eller
saksbehandler, har du mye å gå på når det gjelder å fremsette kritikk. Det er
vanskeligere når en kommer tettere opp mot ledelsen. Rådmannen kan ikke drive
krig mot politisk ledelse. Hvor nær skal du være før du ikke har plikt til å si
i fra? Ei som satt i en ledende konsulentstilling kom med krass kritikk av de
folkevalgte og ble møtt med krav om omplassering. Hun fikk imidlertid medhold i
sin sak fordi hun ikke satt ansikt til ansikt med de hun kritiserte. Etter
Bernts mening bør det ikke være for firkantete regler på dette området. Hvis en
opplever situasjoner der det er fare for liv og helse, har man mye mer og gå
på. I skolen kan en tenke seg situasjoner der elever kan få alvorlige psykiske
skadevirkninger eller helsemessige problemer; da vil man ha mer å gå på når man
ytrer seg enn om det skulle være slitte bygninger.
Tjenestevei
Det er en stor feil ikke å ta opp ting tjenestevei hvis noe er galt.
Det er den beste løsningen hvis det er rimelig mulighet til å nå fram. Men hvis
det er uholdbare forhold kan man ikke nøye seg med at saken stopper opp på
tjenesteveien. Den største forsømmelsen er om man tier stille. Ytringens form
er selvfølgelig et viktig moment. Du trenger ikke være krass og polemisk – du
kan være saklig og ”objektiv”. Det er heller ikke nødvendig å rette kritikken
mot identifiserbare personer, men heller mot systemet. Ryddighet i opptreden er
et moment i om en ytring er forsvarlig.
Informasjonen som gis skal være innholdsmessig korrekt. Det er klart
illojalt å gå ut med uriktig informasjon. Det er normalt illojalt å bruke
nedsettende karakteristikker om kolleger, overordnede og folkevalgte, men det
må være lov å «fargelegge» framstillingen til en viss grad, så langt dette
fremtrer som velbegrunnet ut i fra forhold som avdekkes. Karakteristikker bør i
de fleste tilfelle være rettet mot de aktuelle forhold, ikke mot
enkeltpersoner.
Vern av prosesser og samarbeidsforhold
Det er selvfølgelig legitimt å prøve å holde ting unna offentligheten.
Avdekking av interne drøftelser, utkast m.m. vil normalt være illojale
handlinger. Et engasjement utad for å påvirke beslutningsprosessen er ikke
akseptabelt for den som selv deltar i denne. Det er imidlertid også ønskelig
med debatt før beslutninger fattes.
Hvis du som tilsatt tar faglig eller politisk uenighet ut i pressen,
vil det kunne ha vesentlige negative konsekvenser for samarbeidsklimaet. Hver
enkelt har også en plikt til å prøve å unngå at det oppstår konflikter i et
arbeidsmiljø som vanskeliggjør arbeidet der. Derfor må en prøve å nå fram med
interne prosesser først. Det kan videre være klart uheldig hvis ulike
deler av forvaltningsapparatet kommer i motsetningsforhold til
hverandre, for eksempel hvis rektor klager over dårlig vedlikehold. Men så
lenge du opptrer som privatperson, og ytringene ellers er saklige og skikkelige
i formen, må det alminnelige utgangspunkt være at dette får man tåle.
Vern av politisk arbeidsro?
Økonomistyring og planlegging er viktige forutsetninger for å drive
offentlige etater, men bunnlinja kan ikke være eneste måling. Det kan være
situasjoner der en har en rettslig og etisk plikt til å gå utover budsjettet,
for eksempel når det gjelder tilpasset opplæring? Når det ikke er mer å
omdisponere – er en likevel pålagt av Stortinget å gjennomføre dette på en
forsvarlig måte. En kan selvfølgelig ikke gjøre det til en regel å overskride
budsjettet, men det kan være en måte å fortelle noe på.
Offentlig debatt
Man må hele tida ha for øye at allmennheten har et informasjonsbehov.
Det er naturlig at kommunalt tilsatte deltar i offentlig debatt på sitt
arbeidsområde. En personlig frihet til å delta i politisk debatt krenkes ikke
avgjørende om man må avstå fra polemikk mot sin arbeidsgiver. De som kan
fortelle om kvaliteten i skolen, er de som jobber der. Munnkurv på de ansatte
betyr struping av informasjonstilgangen for allmennheten, til de folkevalgte
generelt og til det politiske mindretall spesielt. Det er uheldig å
nedprioritere den politiske debatt til fordel for arbeidsro og effektive
beslutningsprosesser. Da har man etter Bernts oppfatning et demokratisk
problem.
Problemet er at det snakkes for lite – ikke for mye. Demokrati betyr
informasjonstilgang. Munnkurv på tilsatte fører til at informasjonsflommen blir
enda mer tilfeldig, og at anonyme kilder får fritt spillerom. Det kan
selvfølgelig være forskjellige motiver for å gå ut med informasjon – og alle
som sitter i en posisjon ønsker å framstille det de gjør som det riktige. Det
finnes eksempel på borgere og aviser som opptrer uansvarlig – vi kan ikke lage
et system som hindrer dette. Dette er momenter en må ta med i vurderingen, men
det må ikke hindre at man har en offentlig informasjon. Ei heller at den er
tabloidisert. Noen må gi allmennheten et inntrykk.