Skoleledere har en rett og plikt til å ytre seg
loader
Skolelederforbundet – vi løfter landets viktigste ledere

Skoleledere har en rett og plikt til å ytre seg

Professor Jan Fridthjof Bernt uttaler seg om lederansvar, lojalitetsplikt, faglig og etisk ansvar. 


Tekst og foto: Tormod Smedstad. Artikkelen ble først publisert i bladet Skolelederen. 

– Ytringsfriheten er en grunnleggende betingelse for et reelt demokrati. Demokratiets plattform er den opplyste debatt, både mellom de som treffer beslutninger og blant velgerne – i «det offentlig rom». Professor Jan Fridthjof Bernt fra Universitetet i Bergen er en av ekspertene på ytringsfrihet her i landet. Han var invitert til Skolelederforbundets jubileumsseminar for å snakke om skolelederes rett og plikt til å ytre seg i det offentlige rom.

Avstå fra offentlige ytringer?


Bernt tok utgangspunkt i følgende problemstillinger: I hvilken utstrekning følger det av et kommunalt eller fylkeskommunalt tilsettingsforhold at den som er tilsatt i skolen, som lærer eller leder, må avstå fra offentlige ytringer om forhold som angår tjenesten eller forhold som angår kommunens virksomhet ellers? I hvilken utstrekning kan kommunen eller fylkeskommunen som arbeidsgiver innskrenke den tilsattes ytringsfrihet ut over det som følger direkte av tilsettingsforholdet?

Problemsituasjonen


Bernt påpeker at man som leder skal ha lojalitet til overordnede, foresatte, elever og personalet. Det er videre viktig å se på spørsmålet om ytringsfrihet i forhold til hva slags informasjon som formidles og til hvem man formidler.

Ytringsinnhold kan være faktisk informasjon, personlige synspunkter, kritikk av overordnete eller medarbeidere, kritikk av andre etater eller kritikk av folkevalgte. Ytringen kan skje til part i saken, til allmennheten, til folkevalgte eller til kontroll- og tilsynsorganer. En sak kan for eksempel framstilles på forskjellige måter til foreldre og til allmennheten. Ofte kan en leder komme i et krysspress: på den ene siden føler du at du må si i fra om et forhold – på den andre siden holder lojaliteten deg tilbake.

Tilsettingsforhold


Tilsettingsforholdet er regulert av arbeidsmiljølovens regler, avtaleverket og alminnelige ulovfestede arbeidsrettslige prinsipper. Sentralt i denne sammenhengen vil være perspektiver som arbeidsgivers styringsrett og arbeidstakers lojalitetsplikt.

Som alminnelig regel er det plikt for en tilsatt å opptre lojalt i forhold til arbeidsgiver – også utenfor arbeidstiden. Dette innebærer at man ikke skal motarbeide virksomheten eller arbeidsgivers interesser knyttet til denne. Eksempler på illojale ytringer kan være: brudd på taushetsplikt, avdekking av interne forhold eller polemiske utfall mot ledelse, kolleger eller samarbeidspartnere. Brudd på tjenesteplikt kan sanksjoneres på forskjellige måter – avhengig av alvorlighetsgrad.

Orden i rekkene


Ofte blir det argumentert for at det må være ”orden i rekkene” og det legges sterk vekt på lojalitet innad. Men hva skjer hvis ikke opplysninger kommer ut? Skal du også være lojal mot din arbeidsgiver i din fritid? Det er ingen rettspraksis eller lovbestemmelser som støtter opp om dette. Det er modig å følge opp en sak der man møter motstand fra arbeidsgiver fordi det er lett å bli stemplet som kverulant. En sykepleier som kritiserte forhold på et sykehjem i gjennom VG fikk en voldsom reprimande fra rådmannen. Men det er ytringsfrihet for kommunalt tilsatte. Det må være en rimelig avveining av hva slags interesser som står på spill. 

Snakk som privatperson


Du kan ikke ytre deg på vegne av en etat, institusjon eller liknende. Det finnes instrukser om hvem som kan uttale seg, men det er ikke hjemmel for forbud som går lenger enn det som følger av vanlig lojalitetsplikt. Departementet uttaler at slike instrukser bør unngås fordi de lett kan oppfattes som generelt påbud om taushet. Forbud mot at tilsatte snakker med folkevalgte eller pressen om forholdene på egen arbeidsplass er prinsipielt betenkelige, og ikke lovlige.

Rektor kan ytre seg om ting som angår egen skole dersom vedkommende sier tydelig i fra at det er hans/hennes personlige oppfatning. Rektor kan ikke ytre seg på vegne av skoleetaten eller skolens styre. Dette må man være tydelig på. Noen har hevdet at hvis man uttalte seg om noe i egen etat, måtte man ikke fortelle at man jobbet der. For eksempel var det en som skrev en artikkel om at saksbehandlingen i etaten ikke holdt mål, men han fikk forbud mot å fortelle at han jobbet i etaten. Dette holder ikke; man må jo kunne fortelle hva man har sett.

Inngangsbetingelsen er imidlertid at man må være tydelig på at man snakker som privatperson. Som rektor så og så kan du finne det nødvendig å slå alarm, men du må markere at det er privatpersonen som gjør det, at det er din personlige ytring. Det blir også hevdet at det er illojalt å kritisere forhold i andre etater, men det må også være lov å kritisere forhold ved sykehjemmet selv om du arbeider i skole-etaten. Det kan oppfattes som illojalt i forhold til regler i kommunen, men juridisk sett er dette greit.

Lojalitet


Det er plikt for en tilsatt å opptre lojalt i forhold til en arbeidsgiver. En tilsatt skal ikke motarbeide virksomheten eller arbeidsgivers interesser knyttet til denne. Polemiske utfall mot ledelse og kolleger kan være oppsigelsesgrunn. Lojalitetsplikten avgrenses generelt ved at arbeidsgivers styringsrett gjelder bare i arbeidstiden og at lojalitetsplikten må begrunnes konkret. Grensene må hele tiden veies mot alminnelig ytringsfrihet og personlig handlefrihet utenfor arbeidsforholdet. For offentlige tilsettingsforhold veier forholdet til den tilsattes politiske ytringsfrihet tungt – og forholdet til allmennhetens informasjonsbehov.

Så kan man spørre seg hvem man skal ha mest lojalitet i forhold til? Har ikke en skoleleder et faglig og et etisk ansvar for de egentlige oppdragsgivere – innbyggerne – mer enn å sørge for at fylkesskolesjefen og rådmannen har et godt liv? Har man ikke plikt til å informere om eventuelle feil og mangler? Retningslinjen må, etter Bernts mening, være at barn og unge får mest mulig utbytte og minst mulig skader.

Varslingsrett


Arbeidsmiljølovens § 2-A-1 omtaler rett til å varsle om kritikkverdige forhold ved virksomheten. Det er understreket at framgangsmåten ved varslingen skal være forsvarlig. Dette kan unntas dersom en arbeidstaker varsler i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlig myndigheter.

Gjengjeldelse mot en som varsler er forbudt, og bevisbyrden for at negative reaksjoner ikke er gjengjeldelse ligger hos arbeidsgiver.

Plass i systemet


Dersom du tilhører grasrota og er lærer, sykepleier eller saksbehandler, har du mye å gå på når det gjelder å fremsette kritikk. Det er vanskeligere når en kommer tettere opp mot ledelsen. Rådmannen kan ikke drive krig mot politisk ledelse. Hvor nær skal du være før du ikke har plikt til å si i fra? Ei som satt i en ledende konsulentstilling kom med krass kritikk av de folkevalgte og ble møtt med krav om omplassering. Hun fikk imidlertid medhold i sin sak fordi hun ikke satt ansikt til ansikt med de hun kritiserte. Etter Bernts mening bør det ikke være for firkantete regler på dette området. Hvis en opplever situasjoner der det er fare for liv og helse, har man mye mer og gå på. I skolen kan en tenke seg situasjoner der elever kan få alvorlige psykiske skadevirkninger eller helsemessige problemer; da vil man ha mer å gå på når man ytrer seg enn om det skulle være slitte bygninger.

Tjenestevei


Det er en stor feil ikke å ta opp ting tjenestevei hvis noe er galt. Det er den beste løsningen hvis det er rimelig mulighet til å nå fram. Men hvis det er uholdbare forhold kan man ikke nøye seg med at saken stopper opp på tjenesteveien. Den største forsømmelsen er om man tier stille. Ytringens form er selvfølgelig et viktig moment. Du trenger ikke være krass og polemisk – du kan være saklig og ”objektiv”. Det er heller ikke nødvendig å rette kritikken mot identifiserbare personer, men heller mot systemet. Ryddighet i opptreden er et moment i om en ytring er forsvarlig.

Informasjonen som gis skal være innholdsmessig korrekt. Det er klart illojalt å gå ut med uriktig informasjon. Det er normalt illojalt å bruke nedsettende karakteristikker om kolleger, overordnede og folkevalgte, men det må være lov å «fargelegge» framstillingen til en viss grad, så langt dette fremtrer som velbegrunnet ut i fra forhold som avdekkes. Karakteristikker bør i de fleste tilfelle være rettet mot de aktuelle forhold, ikke mot enkeltpersoner.

Vern av prosesser og samarbeidsforhold


Det er selvfølgelig legitimt å prøve å holde ting unna offentligheten. Avdekking av interne drøftelser, utkast m.m. vil normalt være illojale handlinger. Et engasjement utad for å påvirke beslutningsprosessen er ikke akseptabelt for den som selv deltar i denne. Det er imidlertid også ønskelig med debatt før beslutninger fattes.

Hvis du som tilsatt tar faglig eller politisk uenighet ut i pressen, vil det kunne ha vesentlige negative konsekvenser for samarbeidsklimaet. Hver enkelt har også en plikt til å prøve å unngå at det oppstår konflikter i et arbeidsmiljø som vanskeliggjør arbeidet der. Derfor må en prøve å nå fram med interne prosesser først. Det kan videre være klart uheldig hvis ulike deler   av forvaltningsapparatet kommer i motsetningsforhold til hverandre, for eksempel hvis rektor klager over dårlig vedlikehold. Men så lenge du opptrer som privatperson, og ytringene ellers er saklige og skikkelige i formen, må det alminnelige utgangspunkt være at dette får man tåle.

Vern av politisk arbeidsro?


Økonomistyring og planlegging er viktige forutsetninger for å drive offentlige etater, men bunnlinja kan ikke være eneste måling. Det kan være situasjoner der en har en rettslig og etisk plikt til å gå utover budsjettet, for eksempel når det gjelder tilpasset opplæring? Når det ikke er mer å omdisponere – er en likevel pålagt av Stortinget å gjennomføre dette på en forsvarlig måte. En kan selvfølgelig ikke gjøre det til en regel å overskride budsjettet, men det kan være en måte å fortelle noe på.

Offentlig debatt


Man må hele tida ha for øye at allmennheten har et informasjonsbehov. Det er naturlig at kommunalt tilsatte deltar i offentlig debatt på sitt arbeidsområde. En personlig frihet til å delta i politisk debatt krenkes ikke avgjørende om man må avstå fra polemikk mot sin arbeidsgiver. De som kan fortelle om kvaliteten i skolen, er de som jobber der. Munnkurv på de ansatte betyr struping av informasjonstilgangen for allmennheten, til de folkevalgte generelt og til det politiske mindretall spesielt. Det er uheldig å nedprioritere den politiske debatt til fordel for arbeidsro og effektive beslutningsprosesser. Da har man etter Bernts oppfatning et demokratisk problem.

Problemet er at det snakkes for lite – ikke for mye. Demokrati betyr informasjonstilgang. Munnkurv på tilsatte fører til at informasjonsflommen blir enda mer tilfeldig, og at anonyme kilder får fritt spillerom. Det kan selvfølgelig være forskjellige motiver for å gå ut med informasjon – og alle som sitter i en posisjon ønsker å framstille det de gjør som det riktige. Det finnes eksempel på borgere og aviser som opptrer uansvarlig – vi kan ikke lage et system som hindrer dette. Dette er momenter en må ta med i vurderingen, men det må ikke hindre at man har en offentlig informasjon. Ei heller at den er tabloidisert. Noen må gi allmennheten et inntrykk.