Hvordan bygge robuste barn og unge i selvrealiseringens tid?
loader
Skolelederforbundet – vi løfter landets viktigste ledere

Hvordan bygge robuste barn og unge i selvrealiseringens tid?

Vi lever i ei tid der vi skal dyrke oss selv og vår egen unikhet. Alternative fortellinger om fellesskap med ansvar og plikter, gode læringsfellesskap og trygge relasjoner, kan danne en motvekt til den romantiske individualismen, sier universitetslektor Mattias Øhra. 

Tekst: Tormod Smedstad. (Artikkelen ble først publisert i Skolelederen)

Mattias Øhra er universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge. – Det har skjedd en voldsom forandring de siste 20–30 årene i forhold til en radikalisert individualisme. Fordi vi er blitt et rikt land, har vi et fundament for å realisere denne. Vi er omgitt av flere og flere krav om at vi skal være «ekte», være «oss selv», et krav om autentisk selvrealisering. Øhra var en av foredragsholderne på Quart-konferansen som arrangeres av Skolelederforbundets fylkeslag i Vestfold, Telemark, Buskerud og Østfold.

Den store fortellingen i Norge i dag handler mye om stress og press. – Vi må huske på at 90 % av stress og press er bra og normalt, men det er det farlige stresset, da kroppen er i kronisk høy beredskap, som er farlig. Da lærer du ingenting. Det er kognitivt umulig, sier Øhra. Han er opptatt av at vi må utvikle et språk for hva barn og unge står i. Vi må gjenfinne en balanse i det å være flink i noe og det at flink blir det absolutte målet på alt.

Bruddflater og frirom

Selv vokste Øhra opp i en tid da det var mulig å være alminnelig, Det var bruddflater og frirom; alt var ikke organisert. De voksne var ikke så tilstede og «på» på samme måte. Nå skal ungdom bli den beste versjon av seg selv, og mange er redd for å bli avslørt som alminnelig! Hverdagen kjennetegnes av aktivitet; etter skolen er det en ny timeplan. Litt satt på spissen så er det rom for egentid fra 20 til 20:30. Tida skal brukes fornuftig.

– I min tid gjorde vi mye ufornuftig, det var rom for andre fortellinger, påpeker Øhra.

–Den romantiske individualismen er en slags kunstneridé, som sikkert har noe godt ved seg, men som i dag ligner mer og mer på en idé om at vi først og fremst ser oss selv som kilde for egen frihet, sier Øhra. Men, hvert menneske er unikt. Derfor er det alminnelig å være spesiell. For å bli unik kreves det at noen tar deg imot som unik. Det krever også at du selv retter blikket mot den andre. Og tar den andre imot som forskjellig fra deg.

Redigerte liv

I kjølvannet av kravet om det unike, kreative og spesielle, blir det vanskelig å gjøre de kjedelige tingene. Utdanning kan virke langsiktig og kjedelig. «Jeg er ikke motivert for Ibsen. Har hatt det tre ganger.» Og noen kan kjøpe ei veske til 17.000 fordi «den er litt meg». Ungdommen skal hele tida sammenlikne seg med redigerte liv i sosiale medier: nå har jeg jogga en time … jeg drikker bare havregress-juice … . Det er mye «happy Family»: Du er vellykket, sunn og frisk, flink på skolen, du er pen og sexy. Og at moren din er like sprek som deg, flink på kjøkkenet, har kontroll på cupcakes- kosen.

Det er selvfølgelig et enormt trykk på kropp og mote gjennom reklame. Det var ikke så mange valg tidligere; nå er det et enormt med meldinger om hvem vi skal være. Det er stor frihet og mange valg – også på institusjonelt nivå; du kan bli hva du vil. Du forvalter valgene feil hvis du ikke klarer å bli hva du vil. Kampen om en verdig respektabel livsstil krever kontinuerlig arbeid slik at man viser fram sin individualitet på en riktig måte.

Ungdata undersøkelsene viser at ungdom i dag er mer hjemmekjære og at de sosiale møteplassene nå først og fremst går via sosiale medier. Virtuelle rom og møteplasser erstatter det å møtes i virkeligheten. Vi må spørre oss om dette kan være noe av årsaken til at mange unge ser på seg som ensomme selv om de har mange venner på sosiale medier.

– Vi må tørre å utfordre dette. Som voksne må vi være reiseledere. Vi må ta med ungdommen inn en annen verden – som er større enn bloggen og selvrealiseringsarenaen. De må møte noe som er større enn seg selv. Gjennom litteratur er det fint å bli kjent med andres liv. Vi må minne dem på at det er normalt å møte ubehag, og at du trenger ikke alltid være et fantastisk menneske, sier Øhra. Det refleksive, kritiske indre blikket må trenes.

Hva med voksenrollen?

Tidligere var det en større generasjonskløft. Man skulle gjøre noe annet enn mamma og pappa. Flere ser nå opp til mamma og pappa – og livene i forskjellige generasjoner blir likere, verdiene er likere. Man ser de samme filmene og drar på de samme feriene. Det er selvfølgelig mye bra i dette. Det er ikke nødvendig med mer generasjonskonflikt. Men voksenrollen må også innebære å vise og fortelle at vi er ikke lykkelige hele tida; livet er mye rutine. Vi må ikke støtte det å skape en felles flinkhets- og prestasjonskultur.

– For dagens unge kan det virke som det ikke er noe å hente i et ungdomsopprør. For mange er samfunnskritikk erstattet med selvkritikk. Da kan aggresjonen vendes innover. Samfunnskritikken er et sentralt fundament for et demokratisk samfunn. Slik er det et alvorlig problem at ungdomsgenerasjonen i dag i mindre grad synes å knytte samfunnskritikk til sin identitet, påpeker Øhra.

Det å dele opplevelser man har, er en del av det å framstille seg selv. I dette ligger det også et klasseperspektiv. Ikke alle kan ha storslåtte bryllup i utlandet. De største opplevelsene er dyre. Middelklassen definerer og bestemmer ofte hva som er verdig og respektabelt og hva man bør strekke seg mot for ikke å bli fremstilt som vulgær, uverdig og kanskje også umoralsk. Media viser hvem som blir gitt verdighet og hvem som får være respektabel.

Voksne rollemodeller er ikke så mye bedre: det er mye bevisst og ubevisst selvskryt for å vise at en lykkes. Her er Øhras voksentest: Bak en fantastisk kake uten å fortelle det til noen!

Fri oss fra friheten?

Øhra snakker også om frihetsbegrepet: – I kravet om autentisk selvrealisering følger identitetshavarier og en påfølgende følelse av skam: Jeg kan ikke klandre andre enn meg selv. Dermed ser vi økende symptomer på depresjoner, angst, høyt stressnivå, søvnløshet og faktisk ensomhet blant unge. Dette er baksiden av frihet som kanskje er ufrihet, at kravet om autentisk selvrealiseringen handler om lenker mer enn frihet.

– Vi må finne noen proporsjoner, og innse at den friheten vi har fått – som så mange før oss har gitt oss, den må vi ikke ta for gitt. Vi må forvalte den klokt slik at friheten ikke blir noe som barn og unge skal overta for å drukne seg i sin egen selvopptatthet. Vi må vi bli tydeligere på hva slags frihet og hva slags selvrealisering vi tilbyr og hvordan denne friheten skal forstås. For det er de unges jobb å gjøre verden bedre. Det er derfor vi investerer så mye i dem.

Press fra alle kanter

Øhra trekker fram flere forhold som skaper press og stress. – Det er en gjennomseksualisering av kulturen og utseendepresset er sterkt – også for gutter. Det er travle tider for kroppen. Kardashians er helter; det eneste de gjør er å være seg selv … Mange jenter blir lerkefugler og fotballfruer – og kler av seg som et utrykk for «Girl Power». Det finnes ikke noe maktspråk for dette. Reklamen kan fortelle; Strong looks better naked … Få sprettrumpe på 6 uker. Gutta kan få hjelp til «baktunge og svette bjeller». Øhra mener det må utvikles et kritisk språk for å beskrive disse strukturene.

Det er press og testing i skolen. Det er mye evaluering og karakterene har stor betydning for den videre karriere. I en prestasjonsorientert kultur kan du få eksklusjonsangst.

– Klasseidentitet i skolen blir viktig. Det å bygge klassen som et kollektiv og «gyldig vi». Vi må mobilisere og aktivisere empati og sosialt ansvar, sier Øhra. Han viser også til evolusjonsbiologien og kontrastene mellom altruismen og egoismen. Altruismen viser den store fortellingen om fortrinnet ved flokker og samarbeid og relasjoner til folk du ikke har sett før. Evolusjonsmessig lønner det seg å samarbeide og hjelpe hverandre. Det har sågar en helseeffekt.

– Du kan ikke bli deg selv i deg selv. Du må bli deg selv gjennom møte og interaksjon med andre. Øhra viser til dydsetikken. Dydene handler om å finne et balansepunkt mellom det å bli sett og ikke være selvutslettende. Vi må bli sett og tatt imot av andre, men går det for langt blir vi sittende fast i den andres blikk.