Å lede fra midten
loader
Skolelederforbundet – vi løfter landets viktigste ledere

Å lede fra midten

Hvordan skal man lede fra midten - fremfor å drives av pålegg om endring fra toppen eller å la endringer oppstå tilfeldig nedenfra?

Tekst: Tormod Smedstad

Professorene Andy Hargreaves og Dennis Shirley holdt workshop flere steder i Norge før sommerferien. Vi var til stede på den som ble holdt i Oslo. Hargreaves og Shirley er begge professorer ved Lynch School of Education ved Boston College.

Workshopen som Hargreaves og Shirley ledet er bygget på innsikt fra tre nylig utgitte bøker* og studier (se til slutt i artikkelen). De to mener at det er absolutt nødvendig å forandre undervisningen i en verden som er i ferd med å forlate fokus på prestasjoner og utdaterte ideer om endring, testing av resultater, standardisering og toppstyrt ledelse, og over i en helt ny æra med fokus på læring, velvære og identitet.

Samarbeide profesjonelt eller profesjonelt samarbeid?

Profesjonelt samarbeid kan bety flere ting.  Det kan bety at folk arbeider sammen på forskjellige måter uten at samarbeidet er særlig effektivt; gode ideer kommer fra alle kanter, uten at det samtidig foreslås strategier for hvordan idéene kan implementeres eller at du legger til rette for samarbeid, for så å oppleve at få involverer seg og andre viker unna.

Dette står i kontrast til profesjonelt samarbeid som er basert på dype relasjoner – forankret i felles og gjensidig tillit. Det er et samarbeid der tydelige design, metoder og retningslinjer anvendes for å styrke samarbeidsprosesser og resultater. Endring og utvikling fra midten stimuleres gjennom å gi ansatte mulighet til å arbeide sammen for at hvert enkelt barn skal lykkes.

Problemløsning og interaksjon med andre mennesker gjør at en må være kreativ og i stand til å ivareta behovet for avansert læring. – Det er ikke alltid samarbeid er svaret; noen ganger kan det være bortkastet og ineffektivt, sier Hargreaves og Shirley. De understreker likevel at ingen profesjon kan fungere godt dersom de ikke deler og utveksler kunnskap om sine klienter eller studenter.

Forskjellen mellom professional collaboration (profesjonelt samarbeid) og collaborative professionalism (samarbeidende profesjonalitet) understrekes. Den første typen samarbeid kan være sterkt eller svakt, effektivt eller ineffektivt eller det kan være i en modningsprosess. Det andre handler om å skape en sterkere og bedre profesjon sammen – gjennom å utøve god vurderingsevne, gjennom å være forpliktet på forbedring og utvikling, gjennom å dele og utdype sin ekspertise. Denne utviklingen kan ikke finne sted for nært, eller for langt unna, de som utviklingen skal tjene. Dette samarbeidet handler mer om det praktiske arbeidet enn om hvordan man snakker og reflekterer sammen.

Samarbeide om å forbedre undervisning og læring

– Det handler om et samarbeide der lærere, og andre knyttet til utdanningen, utvikler undervisning og læring sammen – slik at alle elever kan få meningsfylte liv med retning og en mestringsfølelse. Dette organiserer man på en evidensbasert, men ikke data-drevet, måte gjennom nøye planlegging, dype, og noen ganger utfordrende dialoger, oppriktige og konstruktive tilbakemeldinger. En undersøkende og nysgjerrig holdning er nødvendig.

Et fellesskap som samarbeider profesjonelt må bli en del av skolens kultur – der man har solidaritet med, og aktiv omsorg for, sine kolleger i det komplekse arbeidet en utfører. Samarbeidet foregår på en måte som er mottakelig og inkluderende i forhold til elevene, nærmiljøet og samfunnet.   

Nettverk

Hargreaves og Shirley refererte erfaringer fra sitt Northwest Rural Innovation and Student Engagement Network (NW RISE). Hva om de som underviser på små, avsidesliggende skoler kunne kunne komme i kontakt og samarbeide med kolleger som underviser i de samme fagene og som strever med de same problemene? Mange av lærerne i disse skolene har aldri hatt kontakt med andre lærer som underviser i samme fag.

NW RISE ble utformet slik at de kunne møte læreres og skolelederes utfordringer i sine skoledistrikt. Forskere og sentralt skolefaglig personale var også med i nettverkene. Deltakerne valgte i dette tilfelle at nettverkene skulle være fagrettede – slik at for eksempel matematikk-lærerne samarbeidet, engelsklærerne samarbeidet osv. De møtes to ganger i året. Etter møtene fortsetter de samarbeidet over internett. Slik kan de styrke elevens læringsutbytte. 

Det er noen forutsetninger for at nettverk skal lykkes. Deltakerne må selv utvikle en felles målsetting og velge form og størrelse på gruppa. De må ha fokus på praksis og reelle problemstillinger som skal løses. Det er også viktig å lytte til elevens stemme. Deltakerne er mindre avhengig av en ovenfra-ned byråkratisk autoritet, men mer avhengig av hverandre. De har en felles tro på at de kan utgjøre en forskjell med hensyn til elevens læring, og de føler et felles ansvar.

– Nettverksgrupper er også viktig for ledere. De kan selvfølgelig ikke bare være opptatt av hvordan andre skal samarbeide, understreket professorene.

Å lede endringer fra midten

– Det er ikke all ovenfra-ned-ledelse (top-down) som er dårlig ledelse. Når målene dine er enkle, kan det fungere. Det fungerer ikke når det er komplekse mål, sier Andy Hargreaves.

Det å bygge opp kompetanse og øke ressursen på lokalt administrasjonsnivå er viktig i forhold til leading from the middle. Utviklingsprosessene skal verken ledes ovenfra eller nedenfra. Derfor må en sørge for tilstrekkelig kompetansebygging lokalt og få til sammenheng i systemene. Ledelse må handle om å skape en utvikling på individuelt nivå, men også i forhold til skolen og skolesystemene. – Når du leder fra midten, leder du sammen med de du er ansvarlig for. Du starter på en måte i sentrum, i kjernen, og så vokser treet og grenene utover etter hvert, forklarer Hargreaves. 

Hargreaves og Shirley tok for seg noen prinsipper i forhold til «ledelse fra midten». Det er viktig at en tar utgangspunkt i lokale behov. En må være åpen for det mangfoldet som finnes og støtte alle grupper av elever. Profesjonelle læringsfellesskap tar ansvar for at alle elevener lykkes. På lokalt nivå analyserer man elevdata og lærere samarbeider med spesialister innenfor forskjellige områder slik at en kan utvikle hjelp til alle grupper elever med forskjellige lærevansker.

Det handler ikke om mange initiativ og forslag, men mere initiativ og engasjement. Man tar et felles grep om utfordringene og utvikler strategier for å møte dem. Det er naturlig å knytte seg opp mot sentrale prioriteringer, for eksempel forbedring av lesing eller det å utjevne sosiale forskjeller med hensyn til prestasjoner.

I disse prosessene lærer alle av hverandre – også skoler i mellom. Strategier og resultater deles med sikte på å forbedre læring for den enkelte elev.