- Den enkelte virksomhetsleder må gis handlingsrom
loader
Skolelederforbundet – vi løfter landets viktigste ledere

Styrken i institusjonell og relasjonell tillit

Begrepet tillit er gjennomgående i alle debatter om hvordan skolen kan styres og ledes på en best mulig måte.

 Av Jan Merok Paulsen, førsteammanuensis, OsloMet

I vårt naboland Sverige satte regjeringen i gang en tillitsutredning i 2016. Dette ble initiert ut fra en erkjennelse av at det er behov for å utvikle styringsformer som er forankret i gjensidig tillit mellom de aktørene som inngår i styringskjeden. Mandatet var tydelig på at den som har ansvaret for den enkelte virksomhet, i vårt tilfelle en skole, skal også ha handlingsrom til å lede utviklingen av den. På den andre siden forutsetter også et tillitsforankret system at rektor kultiverer nettverk av relasjonell tillit på og rundt den enkelte skole. Internasjonal skoleforskning viser at dersom rektor og lærere utvikler gjensidig tillit og bygger tillitsrelasjoner til elever og foresatte, så styrkes også elevenes læring.

Institusjonell tillit i styringen av skolen

Faglitteraturen skiller mellom institusjonell og relasjonell tillit (Louis 2007). Førstnevnte term beskriver en sosial kontrakt mellom politiske og profesjonelle aktører som inngår i samme styringskjede eksempelvis i en kommune eller en fylkeskommune. Sett i et kommunalt skoleeierperspektiv vil institusjonell tillit være gjenkjennbart når lærerorganisasjoner, skoleeiers administrative ledelse, politisk skoleeier og rektorene i kommunen har etablert felles normer om styring av skolen.  Og at disse normene er forankret i at aktørene har tiltro til hverandres positive intensjoner om å etablere og opprettholde en god skole. De vil da i større grad være villig til å ta den risiko som det innebærer å stole på hverandre - uten å gardere seg med egne forholdsregler eller kontrollsystemer (Grimen, 2013). Det siste tiåret har vist at det er mye å gå på i så måte både i det norske og svenske skoleeierskapet (se Moos, Nihlfors og Paulsen, 2017). Blant annet ble det for få år siden dokumentert at svenske lokalpolitikere i skolestyrer hadde lav tillit til rektorenes kompetanse til å lede skolene. På den annen side mente de svenske rektorene at det var like greit at staten overtok hele styringen av den svenske grunnskolen. Mine svenske kolleger Elisabet Nihlfors og Olof Johansson konkluderte med at  ”sist men inte minst måste förtroendet i hela skolorganisationen – politiskt och professionellt på olika nivåer – utvecklas” (Nihlfors og Johansson, 2013). I Norge er det sterkt behov for å utvikle institusjonell tillit i regi av skoleeier blant annet gjennom partssamarbeidet i kommunene: Mellom politisk skoleeier, foreldrerepresentanter, elevrepresentanter, kommunal ledelse, lærere og skolelederne.  Her er det mye å gå på, og Eirik J. Irgens påpeker treffende at dette er et historisk paradoks. Den sterke samarbeidstradisjonen som historisk har vært kjernen i vår arbeidslivskultur, som er til dels ”glemt visdom”, bør gjenoppdages og gjenskapes i praksis.

Relasjonell tillit i skolen må kultiveres

Relasjonell eller interpersonell tillit er knyttet til en referanseperson (som en har tillit til) og dette bygger på tiltro. Et tillitsforhold mellom person A og person B bygger på at A har tiltro til at B har en god hensikt, viser omsorg, opptrer med integritet i samhandlingen og har evne til å omsette verdier og normer i praksis. Ærlighet, åpenhet og pålitelighet inngår også i relasjonell tillit (Tschannen-Moran og Gareis, 2017). Det er også slik at A gir tillit til B, og B må gjøre seg fortjent til denne gjennom samhandling i det daglige. I et asymmetrisk maktforhold, for eksempel i et myndighetshierarki, er det av stor betydning at den sterke part viser  sine tillitsbyggende motiver blant annet ved å markere at en trenger den svakere part. Rektor må vise i handling at hun trenger sine lærere, og dermed også vise sin sårbarhet i relasjonen. En empirisk studie fra barneskoler i storbyområder i USA viste at når lærere ga tillit til foreldre og elever, og tilsvarende relasjon eksisterte mellom ledelse og lærere, ga det et vesentlig bidrag i elevenes prestasjoner- et bidrag som reduserte den negative effekten fra elevers svake sosio-økonomiske bakgrunn (Goddard et al., 2001). En annen større empirisk studie fra USA påviste at når det eksisterte gjensidige tillitsrelasjoner mellom lærere-foreldre; elever-lærere, ledelse-lærere og ledelse-foreldre- så forklarte dette nettverket av gjensidige tillitsrelasjoner en forbausende stor variasjon i elevenes resultater (Tschannen-Moran, 2014). 

Gjensidig tillit mellom personene som er engasjert i den enkelte elevs læring, og grupper av elever, er følgelig ekstremt effektivt i et vekst- og utviklingsperspektiv. Professor Megan Tschannen-Moran bruker metaforen kultivering for å beskrive hvordan disse styrkene kan utvikles, og gir formelle ledere et særskilt ansvar i så måte. ”Såmannen” fra de bibelske fortellingene gir en ytterligere metafor til denne rollen. I en studie blant barneskolelærere i Helsinki var det særlig to rektorpraksiser som var positivt relatert til opplevd tillit blant lærerne. Den ene faktoren var et sterkt moralsk lederskap fra rektors side, kjennetegnet av solidaritet med de svakest stilte elevene og rettferdig behandling av lærerne. Den andre faktoren var et involverende lederskap, beskrevet som distribuert ledelse, og der lærerne opplevde at de ble involvert i pedagogiske beslutninger (Paulsen, Hjertø og Tihveräinen, 2016).

Kultur for læring og akademisk press

Tillitsbegrepet er også gjenstand for myteskapning og mytespredning i debatter i skolesektoren. Det er ikke slik at tillit assosieres med ubegrenset frihet for den enkelte lærer og elev. Tvert imot viser den forskning jeg har vist til at nettverk av tillit i skolen typisk sameksisterer med en kultur for læring i skolens nærmiljø. Disse kulturene i skolens nærmiljø var også kjennetegnet av at skoleeier mobiliserte skolens samlede ressurser for å støtte elevenes læring. Amerikansk forskning bruker termen akademisk press for å beskrive en slik kultur i skolens nære omgivelser. Den er kjennetegnet av et normtrykk for at skolen drives seriøst og ordentlig slik at alle elever skal få realisert sitt læringspotensial. Kulturen i skolens omgivelser kjennetegnes også av at elever, foreldre, lærere og ledere har en felles tolkning av forventningene til skolen, og at omgivelsene forventer at det gjøres en ekstra innsats for å hjelpe elever med læringsproblemer. Relasjonen mellom tillit og akademisk press bekrefter budskapet fra andre studier om nødvendigheten av å samkjøre høge forventninger med sterk støtte til lærere og ledere - forankret i tillit.