Skolelederen
Publisert21.12.21 | Anne-Lise Sæteren

Hvordan skal vi møte de stille elevene?

Jeg får ofte følgende spørsmål fra lærere: Hvordan skal vi få stille elever til å snakke. Men er det der vi skal ha fokuset? Skal introverte elever absolutt oppføre seg som om de er ekstroverte – eller bør vi heller trygge dem på at de er gode nok som den de er?

Av Anne-Lise Sæteren, førsteamanuensis i spesialpedagogikk ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.

Når jeg snakker med lærere og andre som jobber med barn og unge i opplæringen, er det mange som stiller spørsmål om hvordan de skal få stille elever til å snakke. Og kanskje er det ikke så rart at de spør om nettopp dette. Muntlig aktivitet er fremtredende i overordnet del og i flere av fagplanene i Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 (LK20). En ytterligere vektlegging av muntlig aktivitet blir det på ungdomstrinnet og i videregående skole. Jeg skjønner godt at lærerne stiller dette spørsmålet. Det er vanskelig å skulle vurdere og sette karakterer i muntlig, når elevene ikke snakker i klassen/gruppen.

Satt på spissen kan en derimot si at dette spørsmålet egentlig handler om hvordan skolen skal kunne endre noen elever slik at de passer bedre inn, og innfrir de forventningene som stilles til elever i dagens skole. Og videre, slik at gitte ferdigheter erverves og at mål i de ulike fagplanene nås.

Alle skal ikke være ekstroverte

Som nevnt over er muntlige ferdigheter fremtredende i LK20. I tillegg er muntlige ferdigheter betraktet som en av de grunnleggende ferdighetene (LK20). Fagplanen i norsk og matematikk fremskriver for eksempel allerede fra 2. trinn viktigheten av muntlige ferdigheter. Observasjoner i ulike klasserom fra 1. trinn og oppover viser også at elevene er forventet å være muntlig aktiv og deltakende i muntlige aktiviteter. I tillegg har flere skoler det de gjerne kaller samlingsstunder for hele skolen eller for småtrinnene og mellomtrinnene. Samlingsstundene er ofte organisert slik at de ulike trinnene eller klassene har ansvar for underholdning på omgang. Underholdningen er gjerne i form av sang eller skuespill på skolens scene. Det å være frempå, by på seg selv, være synlig og ta plass er med andre ord kvaliteter som skolen i de fleste settinger kommuniserer er viktige og riktige kvaliteter å inneha. Implisitt i denne kommunikasjonen ligger også denne beskjeden; er du stille og innadvendt bør du endre deg. Du bør på en eller annen måte erverve deg kvalitetene med å være frempå, by på deg selv og være muntlig aktiv.  Med andre ord, du bør bli utadvendt.

Det er ikke bare i skolen at denne beskjeden om å bli utadvendt er gjennomgående. Dette finner en også igjen i andre kontekster i samfunnet. Blant annet for å bli attraktiv på jobbmarkedet ser det ut som de utadvendte kvalitetene er de en må ha. Et raskt blikk på ulike stillingsannonser innen ulike yrker viser at evne til samarbeid, komme i kontakt med andre, muntlig kommunikasjon og å bidra til et positivt arbeidsmiljø trekkes frem som viktige og ønskede egenskaper. Det ser også ut som dette er egenskaper som er koblet til det å være utadvendt. Det tenkes med andre ord at skal et firma, en institusjon eller en bedrift gjøre det bra så trengs det utadvendte medarbeidere i de fleste ledd. Er du stille og innadvendt, er det neppe noen vits å i det hele tatt levere inn en jobbsøknad. Nettopp dette var tema hos jobbeksperten i adressa.no 11. november 2019. Her stilte en innsender følgende spørsmål til jobbeksperten: «Hvorfor velges alltid de ekstroverte (også kalt utadvendt, min kommentar) til jobbene?» Svaret kan i bunn og grunn kokes ned til at du bør bli ekstrovert og utadvendt for å vise at du kan samarbeide og bidra til et hyggelig arbeidsmiljø. Da, og først da, vil du bli attraktiv på jobbmarkedet. Med andre ord, har du stille og innadvendt atferd er det lite trolig at du kan samarbeide eller skape et hyggelig arbeidsmiljø. En innadvendt person innfrir for det første ikke forventningene og målene i skolen.  Ei heller er denne personen slik samfunnet og arbeidslivet ønsker. Igjen, er du innadvendt må du bli utadvendt – det er eneste løsning.

Jobbeksperten som svarte på spørsmålet om hvorfor det alltid er de utadvendte som får jobbene kan neppe klandres. Hun svarte på hva som er ønskelig på de fleste arbeidsplasser og hva som etterspørres i de fleste stillingsannonsene. Det forunderlige, og kanskje skuffende, er at med slike tanker om hva som er viktig i arbeidslivet, er det mange gode kvaliteter hos mennesker som ikke blir løftet frem eller forklart viktigheten av.

Behov for ulike egenskaper

For at noen skal kunne ta plass, være den som snakker mest på møter eller gir mest av seg selv, så vil det i enhver gruppe avhenge av at det er noen som ikke krever så stor plass, som ikke snakker når de andre vil ha ordet, som ikke gir så mye av seg selv. Om alle vil snakke og være i sentrum blir det kaos. På enhver arbeidsplass trengs det balanse mellom ulike kvaliteter og egenskaper hos de ansatte. Det samme gjelder på alle trinn og i alle klasser og grupper i skolen.  Det trengs et mangfold av individer. Det trengs noen som snakker, men også noen som lytter. Det trengs noen som er impulsive og får ting til å skje. Det trengs noen som roer ned tempoet, dveler ved ideer og gjør dypdykk og grundige undersøkelser.  Det trengs noen som er effektive og noen som er langsomme, og det er ikke alltid slik at det er de utadvendte som er impulsive og effektive. Også personer som er stille og innadvendte kan være svært effektive og få ting til å skje. Antakelsen min er den at det ikke alltid er atferdsuttrykket, om du er utadvendt eller innadvendt, som bestemmer de andre kvalitetene og egenskapene du har som person, som elev og senere som arbeidstaker.

Må en stille omsorgsperson være snakkesalig?

For en tid tilbake kom en mor til meg. Sønnen hennes har selektiv mutisme, og klarte ikke å snakke da han var elev på grunnskolen. Da moren hans tok kontakt med meg hadde han startet på videregående skole, og han hadde et ønske om å bli hjelpepleier. Snart var lærlingperioden som hjelpepleier over. Mor hadde fått beskjed om at han ikke kom til å få fagbrev, men heller et praksisbrev. Begrunnelsen var at han snakket for lite. Han snakket litt med brukere og kollegaer, men altså ikke nok. Det å avslutte skolegangen uten fagbrev og heller ende opp med et praksisbrev har konsekvenser. Først og fremst er det vanskeligere å få jobb når en kun har praksisbrev, og ikke fagbrev. I tillegg vil en med praksisbrev få lavere lønn enn kollegaene med fagbrev får. Noe som på sikt kan skape vanskeligheter for å komme inn på boligmarkedet for eksempel. Hjelpepleieryrket er et viktig yrke, og hjelpepleierne er omsorgspersoner for de som trenger ekstra støtte og hjelp. Som syk- og pleietrengende kan en tenke seg at det ikke alltid er ordene pleierne sier som er viktig for at en føler omsorgen, men det er heller handlingene de som pleier utfører som gjør at en føler seg trygg og ivaretatt. I en stab med hjelpepleiere bør det derfor være rom for den snakkesalige, den stille og den som snakker litt av og til. Noddings (2005) skriver i sin teori om omsorg at omsorg handler om å være oppmerksom på den andre og handle ut fra den andres behov. Det viser at det er rom for stille omsorgspersoner, for det er handlingen som teller, ikke ordene. Det er med andre ord ingen sammenheng mellom det å være muntlig aktiv og gjøre en god jobb som hjelpepleier.  Det er heller ingen klar sammenheng mellom å være utadvendt og dyktig, det er heller andre faktorer som spiller inn i hvor dyktig den enkelte er i sin jobb.

Skal vi få de stille elevene til å snakke?

Så tilbake til det innledende spørsmålet; hvordan skal vi få de stille elevene til å snakke? Selv om dette spørsmålet, som vist over, handler om hvordan enkelte elever kan endres for å passe bedre inn, så er det også mye omsorg i dette spørsmålet.  For det gjenspeiler et ønske om å ruste også disse elevene til å «opne dører mot verda og framtida» som det står i Opplæringsloven, §1-1.

Et naturlig spørsmål i forlengelsen av hvordan vi skal få de stille elevene til å snakke er: skal vi få de stille elevene til å snakke? Og jeg tror vi må begynne der.

Det er mange argumenter for å skulle få de stille elevene i tale, få dem muntlig aktive og gjøre dem mer deltakende i muntlige aktiviteter som pågår i skolen. Som allerede nevnt, skal elevene vurderes også muntlig, og i ungdomsskolen og videregående skole er det flere fag hvor det også gis muntlig karakter. Dette kan være argumenter for at disse elevene må snakke i klassen. Samtidig står det, i kapitlet om menneskeverd i overordnet del av læreplanen, at «Skolen skal ta hensyn til mangfoldet av elever og legge til rette for at alle får oppleve tilhørighet i skole og samfunn. Vi kan alle oppleve at vi skiller oss ut og kjenner oss annerledes. Derfor er vi avhengig av at ulikheter anerkjennes og verdsettes» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Å presse stille elever til å snakke i skolen, blir etter mitt skjønn i strid med dette.

Dersom en presser stille elever til å bli muntlig aktive står en i fare for å implisitt kommunisere til de stille elevene, og andre elever i skolen, at ulikheter ikke anerkjennes eller verdsettes. Et press eller stress med at de stille elevene skal begynne å snakke og være muntlig aktive i klassen, viser også at skolen ikke tar hensyn til mangfoldet. Ei heller kan en si at skolen da legger til rette for at alle skal føle tilhørighet. Press om at disse elevene må endre seg for å passe inn blir derimot en framskriving av at likhet er viktig, og at det er viktig at alle passer inn og er akkurat slik det passer skolen best.

Presses de innadvendte elevene til å bli utadvendte, kommuniseres det at det er viktig å ikke skille seg ut. Det passer dårlig når faktorer som tilhørighet og aksept er sentralt for å oppnå inkluderende opplæring. Å presse til endring kan på denne måten virke mot sin egen hensikt. Blant annet sier Bae (1992) at mangel på anerkjennelse kan svekke muligheten for læring.

Lærer at de ikke er gode nok slik de er

På den annen side, læring blir ofte definert som endring i kunnskap, forståelse og atferd. Blant annet skriver Skaalvik og Skaalvik (2005) at læring er «endringer som skjer i det enkelte individ» (s. 18). Sånn sett kan en si at all skolegang og utdanning er et forsøk på å endre elevene. Men når det kommer til læring og utdanning handler endringene først og fremst om endring i innsikt, kunnskap, refleksjoner og forståelse. I forlengelsen av dette, særlig dersom en støtter seg på behavioristisk teori, tenker en at det også kan skje endring i atferd. Læring og utdanning handler om å endre eller «fylle på» med erfaringer som utvider kunnskap hos den enkelte elev.

I skolen og annen læring skal en ikke søke å endre elevens personlighet eller den eleven er. Bortsett fra når det kommer til elever som er stille eller innadvendte. Da kommer ønsket om å endre dem, gjøre dem muntlige aktive i fokus. Gjennom å forsøke å endre eleven og gjøre han eller henne til noe annet enn de i utgangspunktet er, så gis eleven erfaringer med at «du er ikke god nok»! Erfaringer som eleven selvsagt lærer noe av, men han eller hun lærer ikke det som er målet eller ønsket med opplæringen, nemlig å bli i stand til å åpne dører mot verden og fremtiden, ha positive tanker om seg selv og tilegne seg kunnskap og kompetanse. Som det så fint står i Opplæringsloven og LK20. Endringer av personen og det eleven er, og formidling av at «du er ikke god nok slik du er», kan være med på å gi eleven et negativt selvverd. Elever med negativt selvverd og kanskje også etter hvert negativ selvoppfatning vil vanskelig komme i posisjon til å lære og tilegne seg den kunnskapen og kompetansen en trenger i voksenlivet (e.g. Uthus, 2017)

Et trygt læringsmiljø – for alle

Et annet argument for å få de stille elevene muntlig aktive er, som vist over, at dette er egenskaper som verdsettes i arbeidslivet. Samtidig som skolen skal forberede barn og unge på arbeidslivet, skal skolen jobbe slik at hver enkelt elev utvikler et positivt selvverd. Og dette har vist seg å bli enda viktigere slik samfunnet er nå. I Overordnet del står det blant annet: «I barne- og ungdomsårene er utvikling av et positivt selvbilde og en trygg identitet særlig avgjørende». Presses stille, tilbaketrukne elever til å bli muntlig aktive, gis de dårlige muligheter for å utvikle et positivt selvbilde og en trygg identitet. Dersom skolen utsetter disse elevene for press til å endre den de er, jobber skolen på en måte som kommer i konflikt med å lage et trygt læringsmiljø hvor eleven trives, utvikler positivt selvbilde og tro på egne evner – i verste fall kan et slikt press få konsekvenser for elevens psykiske helse. Utvikler eleven negativ psykisk helse vil det kunne begrense mulighetene til å åpne dører mot verden. En skal derfor tenke nøye gjennom hvilke erfaringer en ønsker at alle elever, men kanskje særlig de elevene som viser stille atferd, høster i skolen.

Evnen til å lytte er en underkommunisert egenskap

Videre i Overordnet del står det at dialog er «sentralt i sosial læring, og skolen skal formidle verdien og betydningen av en lyttende dialog for å takle motstand» (Kunnskapsdepartementet, 2017). For å kunne skape en lyttende dialog er en avhengig av at noen snakker og at noen lytter. Når skolen skal formidle verdien og betydningen av en lyttende dialog finnes det en unik mulighet til å fremsnakke egenskapene som er sentrale for å kunne lytte. Å lytte innebærer å være stille når den andre snakker, men samtidig gi non-verbale bekreftelser på at du lytter, gjerne i form av nikk eller øyekontakt. Skal vi tro det som står i Overordnet del er dette viktige egenskaper å ha med seg videre i livet. Blant annet for å håndtere motstand og konfliktfylte situasjoner. Under sosial læring og utvikling i Overordnet del står det også at det «Å lære å lytte til andre» er en viktig egenskap (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Samtidig som lytting er løftet frem som viktige egenskaper i Overordnet del, ser det ut til at disse egenskapene underkommuniseres videre i læreplanen, særlig når en ser på de ulike fagplanene og hva som vektlegges som vurdering. I skolen får elever ofte positive tilbakemeldinger på at de har gode svar. Det tilhører sjeldenheten at noen får positive tilbakemeldinger på at de er gode lyttere. Elevene får tilbakemelding på at de er dyktige fordi de er så muntlig aktive, mens de som er mer stille får tilbakemelding om at de bør delta mer og være mer muntlig aktive. Kanskje bør dette snus på? Kanskje bør det heller gis tilbakemelding på hvor flinke noen er til å lytte? Og kanskje bør muntlig karakter suppleres med en karakter i lytting i de enkelte fagene? Da unngås det forhåpentligvis at kvalitetene i å være stille og lyttende forsvinner i viktigheten av muntlig deltakelse og de mer utadvendte egenskapene som alltid og alle steder blir løftet frem som de viktigste for at det skal gå en godt i livet. Kanskje skal vi ikke starte med å endre elevene som er stille, men endre synet på hva som er viktige egenskaper og hva som er viktig å vurdere og sette karakter på? I en verden som snakker 24/7 er det lett å glemme essensielle mellommenneskelige kvaliteter som lytting og stillhet. Og det er ingen motsetning mellom disse egenskapene og det å kunne skape et godt arbeidsmiljø. I enkelte yrker er disse egenskapene vel så viktige som å være utadvendt og snakkesalig.

Vis at du bryr deg, ser dem og vil dem vel

For at samfunnet skal fungere trengs det mange typer mennesker. Samfunnet trenger de som tenker gjennom ting to-tre ganger, de som handler umiddelbart, og disse ytterpunktene trengs i kombinasjon. Det blir derfor lite hensiktsmessig at skolen jobber eksplisitt for at elever som er stille skal begynne å snakke. Første steg må være å jobbe slik at disse elevene opplever at det er helt greit å ikke ta så mye plass, gi dem følelsen av at de er gode nok som de er. Voksne som møter de elevene som er stille og innadvendte skal gjennom måten de møter dem på vise at de bryr seg, ser dem og vil dem vel. For det andre skal skolen vise nettopp det Overordnet del peker på, at lytting er en viktig og verdsatt egenskap. Og sist, men ikke minst, skal skolen jobbe slik at når den stille atferden er et uttrykk for at eleven har det vondt, så skal eleven få den hjelpen han eller hun trenger. Dersom skolen jobber med dette som utgangspunkt i møte med elever med stille atferd, så legges det et godt grunnlag for at elever med stille atferd opplever skolen som et godt sted å være og at det er greit å være slik en er. Det første målet kan altså ikke være muntlig deltakelse. De aller første målene må være å skape trygge rammer, tillit til de voksne og utviklingsstøttende relasjoner.

Referanser

Bae, B. (1992). Relasjon som vågestykke – læring om seg selv og andre. I B. Bae & J. E. Waastad (red.), Erkjennelse og anerkjennelse. Perspektiv på relasjoner, 33-60. Oslo: Universitetsforlaget.

Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Lastet ned: Læreplanverket (udir.no)

Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. Lastet ned: Læreplanverket (udir.no)

Noddings, N. (2005). The Challenge to Care in Schools. An Alternative Approach to Education. 2.ed. New York: Teachers College Press.

Skaalvik, E. M. & Skaalvik, S. (2005). Skolen som læringsarena. Selvoppfatning, motivasjon og læring. Oslo: Universitetsforlaget.

Uthus, M. (2017). Elevens psykiske helse i skolen. Utdanning til å mestre egne liv. Oslo: Gyldendal Akademisk.

 

Om forfatteren

Anne-Lise Sæteren (Foto: NTNU).

Anne-Lise Sæteren er førsteamanuensis i spesialpedagogikk ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU. Hun underviser og veileder i temaet stille atferd, og andre temaer innenfor sosiale og emosjonelle vansker, lese- og skrivevansker og spesialpedagogiske perspektiver og utfordringer. Hun tok doktorgraden i spesialpedagogikk i 2016 og avhandlingen har tittelen «Dealing with children with withdrawn behavior».

Les mer om temaet

Anne-Lise Sæteren ga i 2018 ut boken Læreren i møte med elever med stille atferd på Gyldendal Akademisk. Boken retter søkelyset mot elever som utviser stille og tilbaketrukket atferd i klasserommet og som har en tendens til å være litt på siden i alt som skjer. Boken løfter frem og drøfter hva læreren kan gjøre for at disse elevene skal oppleve mestring, læring, utvikling og en skolehverdag hvor også deres bidrag oppleves som verdifulle.

 

 

 

 

Artikkelen ble først publisert i Skolelederen nr. 8/2021. Du finner den digitale utgaven av bladet her.

Relaterte artikler

Nyttig Europeisk samarbeid om skoleledelse

Gjennom ESHA deltar Skolelederforbundet i et nettverk av europeiske skolelederforbund. Formålet er kompetansedeling, forskning og politisk påvirkning.

Skolelederen

Hvordan tette gapet mellom vgs og høyere utdanning?

Ved Porsgrunn videregående skole skriver alle elever på Vg3 en forskningsoppgave. Det skal gjøre elevene mer studieforberedte og bidra til å tette gapet til høyere utdanning.

Skolelederen

Slik lykkes du med lokale forhandlinger

I de fleste kommuner foregår de lokale forhandlingene etter Hovedtariffavtalens kapittel 3 og 5 i perioden fra august til og med oktober. Hvordan forholder man seg til disse forhandlingene som forhandler og som medlem av Skolelederforbundet?

Skolelederen | Lønn og arbeidsvilkår