Ingen barn skal oppleve at de ikke mestrer skolen når de begynner på Mosby oppvekstsenter. Derfor er det viktig å bygge en solid grunnmur med gode og trygge relasjoner, mener rektor Karin Stenslund. På hennes skole er lek og lekende læring en viktig del av skoledagen.
Tekst: Ole Alvik
Foto: Ole Alvik, Sigurd Schaathun og Kjell Inge Søreide
På Mosby oppvekstsenter i Kristiansand kommune har lek og læring gjennom lek vært et satsingsområde i fire år. På første trinn starter dagen med halvannen time lek – og leken fortsetter på alle trinn, selv om den kortes ned til en time for de eldre barna. Rektor Karen Stenslund har en ubøyelig tro på at tiden som brukes til lek er en god investering. Barn lærer selv om de ikke sitter ved en pult, mener hun. Men viktigst av alt er at barna skal oppleve mestring, bygge gode relasjoner og bli trygge på hverandre og de voksne. Ingen skal føle seg som skoletapere og lengte tilbake til barnehagen etter noen få uker på skolen.
– Barn føler at de mestrer alt når de går ut av barnehagen. Hvorfor gir man dem da et helt annet opplegg når de begynner på skolen? På Mosby oppvekstsenter viderefører vi barnehagens måte å møte barna på, samtidig som vi er bevisst på hva de skal lære. Det skal være gøy å gå på skolen, det skal være gøy å lære og alle barna uten unntak skal føle at de mestrer å gå på skolen, sier Karen Stenslund.
Stenslund har gjennom mange år i skolesektoren hatt stor tro på den pedagogikken som i dag praktiseres ved Mosby oppvekstsenter, men det var først gjennom et prosjekt som hun startet for fire år siden at hun fullt og helt fikk testet det ut i praksis. «Alle med» het prosjektet og målet var å finne ut hvordan skoledagen burde organiseres for at den skulle oppleves som god og meningsfylt for elevene, og at alle elevene skulle oppleve mestring og læringslyst. I dag har «Alle med» blitt skolens visjon.
– Ja, det er slik vi jobber nå og da var det helt naturlig at dette ble visjonen vår. Men jeg har også tidligere jobbet ved skoler som har dette elevsynet og hvor lek har vært en viktig del av skoledagen, og jeg har sett at det gir en rolig skole med lite konflikter.
Måten de jobber på har vakt interesse fra andre skoler og Mosby-modellen har så smått begynt å bli et begrep.
– I forrige uke holdt jeg et teams-møte for to hundre skoleledere og lærere i Kristiansand kommune, og nå er det stadig flere skoler som viser interesse for å jobbe som oss, forteller hun.
Leken gjennomsyrer hele skoledagen for 1.-3.trinn ved Mosby oppvekstsenter. Halvannen time med frilek hver eneste morgen, gir barna god tid til å pleie relasjoner med skolekamerater og de voksne.
– De voksne deltar, veileder og lærer elevene opp til å utnytte alle ressurser som ligger i den gode leken.
Hvorfor bruker dere så mye tid på lek?
– Fordi at alle skal oppleve mestring og føle seg som vinnere etter første klasse. Hvis barn begynner på skolen og ikke opplever mestring og tenker at dette ikke er noe for meg, da kan barnet vegre seg fra å gå på skolen eller det kan ta en rolle som han eller hun egentlig ikke vil ha, for eksempel bråkmakeren eller den stille eleven.
De starter ikke med tradisjonell bokstavopplæringen på 1. trinn før de mener at elevene er klare til det, og det er kanskje ikke før til påske.
– Men når vi først starter, da har elevene lyst til å lære og de opplever det som kjempelett. For da har vi «lurt» inn bokstavene gjennom alle de arbeidsmåtene vi har, helt fra de startet.
Karen Stenslund forteller at hun tidligere har blitt møtt med mye skepsis både fra politikere, skoleeiere og andre skolefolk når hun har snakket om ideene sine. Skepsisen har knyttet seg til hvorvidt barna lærer det de skal når så mye av skoletiden brukes til lek. Men hun er ikke bekymret for at undervisningen starter for sent. En grunnleggende idé er at barna skal bruke hele det lange skoleleløpet fra 1. til 13. trinn på å lære, og derfor er det viktig at de i starten får et positivt og lystbetont syn på læring.
– Selv om du lærer deg å svømme når du er fire år, så betyr ikke det at du blir olympisk mester. Og du blir ikke professor selv om du lærer deg å lese når du er fem. Det viktigste er at du liker det du holder på med så godt at du har lyst til å fortsette med det. Det er da du blir god, og det er den drivkraften som gjør at et barn etter hvert kan bli olympisk mester eller professor.
Men Stenslund har ikke som mål å dyrke fram enere. Hun vil gi barna en positiv og god skolegang, fordi det er viktig uansett hva de skal gjøre senere i livet. Barns opplevelse av skolen har stor betydning for deres livskvalitet som voksne, mener hun.
– Grunnlaget legges i barneskolen. Vi vil at barna skal ha tro på seg selv, oppleve at de mestrer ting og har lyst til å lære. Det tror jeg er det viktigste vi kan gi dem.
Hun er ikke motstander av nasjonale prøver, men slike målinger er ikke nok i seg selv, påpeker hun.
– Når vi måler resultater, så må vi se lengre enn det disse testene forteller oss. Det er en sammenheng mellom barns opplevelse av mestring og læringslyst i barneskolen og hvor mange av dem som gjennomfører videregående skole. Men slike ting måler vi ikke.
Etter halvannen time med frilek er det magisk møte som står på timeplanen for de yngste elevene. Da samler læreren elevene og engasjerer dem på ulike måter. Et eksempel er Dagens elev.
– Da trekker de hvem som skal være dagens elev den dagen. Det er en rolle som går på omgang og dagens elev får lov til å være med på alt som er gøy.
Dette er også et eksempel på hvordan de bruker leken for å lirke inn læring. Når læreren skal avsløre hvem som blir dagens elev, da trekker hen lappen sakte ut fra mappen mens hen bokstaverer navnet til eleven. Da er det om å gjøre å gjette hvem det blir.
– Dette får selv den minst interesserte eleven til å ville lese. Selv om en elev ligger og turner for seg selv i et hjørne, så kan du være helt sikker på at han har øynene festet på læreren og følger nøye med på hva som skjer.
Det jobbes med å lære bokstaver hele tiden, men læringsmetodene er annerledes enn på vanlige skoler, forklarer hun.
– Hos oss må ikke elevene sitte ved pulten og skrive små bokstaver på en rett linje. De skriver bokstavene på store ark på store bord. Kanskje lager du en kjempestor a. Kanskje lager du en liten. Og begge deler er like bra. Begge elevene har mestret oppgaven og lykkes, men de har gjort det på sin måte. Prinsippet er læring gjennom lekende aktiviteter tilpasset barnas alder og modning.
Å drive en skole etter Mosby-modellen krever mye av lærerne. Det er lite tavleundervisning og veldig stort fokus på elevrelasjoner.
– De voksne må være kjempegode på relasjoner, veldig engasjerte og gode på å veilede og støtte og bygge opp elevene. Og de må være kreative og tenke ut mange spennende ting som engasjerer elevene.
– Vi pleier å si at elevene våre skal elske skolen og gråte når det er sommerferie. Det er et flåsete uttrykk, men samtidig så er det en veldig god ledestjerne. For hva slags skoledag må vi lage for at en elev på 7. trinnet skal elske skolen? Da må vi klare å lage skoledager som er gode for alle elevene fra de kommer til de går, og med en riktig blanding av teori og aktivitet.
De som i dag går på 4. trinn, har startet dagen med lek siden de begynte på skolen i første klasse. De har med andre ord praktisert Mosby-modellen fra første dag. Det har gitt gode resultater, ifølge Karen Stenslund.
– Vi har 36 elever i samme klasserom og de er så oppmerksomme at lærerne kan hviske hva de skal gjøre. De er på skolen fordi de har lyst til å være her. Men vi ser at det er forskjell på de som har hatt denne trygghetsoppbyggingen helt fra første klasse og de som ikke har hatt det.
De som i dag går på 5. – 7. trinn hadde et tradisjonelt klasseromsopplegg fra første klasse.
– De strever mere med relasjoner til medelever. Det er plantet en usikkerhet i dem som er vanskelig å få bort. De kan gjøre hverandre usikre bare med blikk. Jeg tror ikke at vi vil se det hos de elevene som har fulgt opplegget fra første klasse.
Fra i høst startet også elevene på 5. – 7. trinn alle dager med lek. Mens elevene i småskolen har halvannen time med lek, har de eldre elevene en time.
– Vi kaller det for Livsmestring. Elevene spiller mye spill, men det viktigste i disse timene er voksenrollen. De voksne er sammen med elevene og har øynene og ørene på stilk. De skal få med seg hva som skjer mellom elevene, se om alle er inkludert, prate med dem, gå inn i leken og være en god rollemodell. De skal vise at vi er der for dem, gi dem tro på seg selv og hjelpe dem til å få en god rolle i klassen. Lærerne sier at dette er den mest slitsomme timen på dagen, men også at det er viktigere enn alt annet de gjør.
– Når undervisningen begynner i andre time, etter timen med lek, da har elevene fokus på det som skjer i timen og vi ser at de er mye mer aktive enn de var før vi startet med dette.
Ifølge Karen Stenslund er det flere andre skoler som har begynt å legge om undervisningen etter Mosby-modellen. Hun har tro på at andre vil lykkes med dette og hjelper gjerne til med råd og støtte. Men det er viktig at de gjør det fullt og helt, mener hun.
Hva er det viktigste de skal gjøre riktig?
– For det første må barna ha god tid til leken. Det holder ikke å sette av en halvtime. Da blir det bare herjing. Lek er ikke sløsing med tid. Det er tvert imot den viktigste tiden på dagen. Da bygger vi en grunnmur og relasjoner som vi skal ha glede av i alle år fremover.
– Det andre er at de må legge stor vekt på voksenrollen, for den er krevende. Lærerne må bruke de mulighetene som ligger i leketiden og virkelig se elevene. Hvis en elev strever med språk, da setter du deg ved siden av eleven og får inn dette naturlig i leken. Hvis en elev synes det er skummelt å spørre noen om å leke, da gjør du denne eleven trygg på dette. De voksne skal jobbe på spreng for å bygge opp elevene, og elevene skal bli møtt og forstått på følelsene sine. Samtidig skal også elevene lære seg til å forstå andres tanker og følelser. Da får de en kompetanse som de har behov for gjennom hele skoletiden og det blir lettere å ordne opp i konflikter som oppstår.
Lærerne må finne oppgaver som fenger elevene og arbeidsmåter som alle mestrer. Men etter hvert har de fått en stor bank av metoder som de vet fungerer. Som eksempel trekker Karen Stenslund frem hvordan elevene lærer seg hva som flyter og hva som synker.
– Da fyller læreren en stor balje med vann og alle barna får hver sin ting som enten flyter eller synker. Så skal en og en elev legge sin ting i baljen og de andre skal ta et valg om den flyter eller synker. De som tror at den synker, skal legge seg ned. De andre blir stående. Da lærer de både hva som flyter og synker, og de lærer å stole på egne valg. Det er den type arbeidsoppgaver jeg er ute etter, og når vi ser at ting fungerer, da tar vi det med oss videre.
Lærerne sitter også sammen med elevene rundt bordet når det er spisepause og på slutten av dagen samles hele klassen til oppsummering.
– Det handler om å lage en god dag som alle mestrer, med mye læring innrullet i leken og med relasjoner og sosial kompetanse som grunnpilarer vi hele tiden jobber med. Andre året fortsetter de å jobbe på samme måten, men da det er litt kortere leketid og litt mere bøker. Jeg tror at lærerne føler at de får være lærere på en helt annen måte enn de har gjort før.
– Det å jobbe med mange ulike tilnærminger gir et større repertoar også for de med dysleksi og andre lærevansker. Lærerne passer på at de har tid til å jobbe med de som strever og tilpasser opplegget etter behov. Det grunnleggende er egentlig at du skal oppleve mestring uansett hva du strever med.
Hva har vært mest utfordrende?
– Det har vært utfordrende å stå alene om å spre disse tankene og få folk med. Men jeg føler meg trygg på det vi gjør er riktig og det finnes ikke en lærer på denne skolen som ikke er overbevist om at dette er veien å gå.
Du har hatt skoleledere, lærere, politikere og andre på besøk. Hvilke motforestillinger får du i dag mot din måte å jobbe på?
– Jeg møter ikke lenger motforestillinger. Alle heier på oss og synes at det vi gjør er kjempebra. De reaksjonene jeg fikk før, de hører jeg aldri lengre. Og jeg vil jo gjerne at alle skoler i Norge skal jobbe på samme måte som oss og jeg hjelper gjerne de som måtte ønske det, sier Karen Stenslund.
Ser skolen og barnehagen de barna som trenger det mest? Tidligere barne- og familieminister og byråd for skole i Oslo, Inga Marte Thorkildsen, har nylig skrevet boken "Det vi så, var et svik mot barna". Her tar hun et oppgjør med et offentlig byråkrati og institusjoner som ikke klarer å ta vare på de barna som trenger det mest.
I det dere mottar dette nyhetsbrevet er vi i gang med hovedoppgjøret i KS, Oslo kommune og i Staten. Hovedoppgjøret inneholder både avtaletekst i HTA og kroner. I årets oppgjør er økt kjøpekraft en viktig parameter, og allerede ser vi at frontfaget har landet sitt oppgjør med et nivå som gir akkurat dette. I de kommende ukene skal vi i stat og kommune forhandle med det samme fokus, økt kjøpekraft. I tillegg har vi som del av YS K som er vår forhandlingsparaply fremmet ulike krav til tekstuelle endringer i avtaleverket.
Bli med på gratis virtuell workshop med nederlandske Fons van den Berg den 29. april.