Barns rett til å bli hørt - Skolelederforbundet

JusAktueltSkolelederen
Publisert30.06.20 | Hilde Pettersen

Barns rett til å bli hørt

Samfunnets syn på barn og barndom har endret seg radikalt i løpet av noen generasjoner. Barn i dag er ikke foreldrenes «eiendom», og det er ikke slik lenger at barn skal sees, men ikke høres. Barn har rett til å bli hørt.

Av Hilde Pettersen, jurist i Skolelederforbundet

 

FNs barnekonvensjon er sentral når det gjelder utviklingen av synet på barn og barns posisjon i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. Barnekonvensjonen hviler på det grunnsyn at barn er egne rettssubjekter med selvstendige rettigheter. Den inneholder en rekke bestemmelser(artikler) om barns rettigheter. Barnekonvensjonen skal sees i sammenheng som en helhet, og forstås i lys av fire generelle prinsipper nemlig; ikke-diskriminering (artikkel 2), barnets beste (artikkel 3), retten til liv og utvikling (artikkel 6) og barnets rett til å bli hørt (artikkel 12).

Barnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989 og trådte i kraft i 1990. Norge ratifiserte barnekonvensjonen i 1991. Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov. Det betyr at barnekonvensjonen går foran annen norsk lov dersom denne kommer i strid med barnekonvensjonen. I denne artikkelen vil jeg konsentrere meg om barnets rett til å bli hørt. Hvordan barnet kan/bør høres kan være tema for en ny artikkel.

Barnekonvensjonen
Barnekonvensjonen artikkel 12 lyder:

  1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

  2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

 Barn har en selvstendig og ubetinget rett til å bli hørt i saker som vedrører dem. I det ligger det også et krav om at barnet har rett til å medvirke.

Barns selvstendige og ubetingede rett til å bli hørt innebærer at barnet skal ha rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i saker som berører barnet, og at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. I barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 2 er det understreket at denne retten også gjelder i rettssaker og forvaltningssaker.

Retten til å bli hørt innebærer at barnet skal få anledning til å uttale seg, bli lyttet til og bli tatt hensyn til. Barnet må ikke nødvendigvis ha meninger om hvordan en sak skal løses for å uttale seg, det som er viktig er å gi barnet anledning til å komme med sin mening. Det er heller ikke slik at retten til å bli hørt betyr at det er barnet som bestemmer. Barnets syn vil være en del av beslutningsgrunnlaget. Her kommer barnekonvensjonen artikkel 3 inn. I alle handlinger som berører barn skal man vurdere hva som er barnets beste. At barnet blir hørt er nødvendig for å vurdere hva som er til barnets beste.

Bestemmelsen i barnekonvensjonen artikkel 12 gir uttrykk for et generelt prinsipp. Det er opp til statene som har ratifisert barnekonvensjonen å presisere og konkretisere bestemmelsen på de forskjellige saksområdene.

Inkorporeringen av barnekonvensjonen i norsk lov har medført tilpasninger og en rekke endringer i norsk lov for å tydeliggjøre barns rettigheter. Videre ble Grunnloven endret i 2014, og da fikk vi en egen bestemmelse i Grunnloven § 104 som er i tråd med de fire generelle prinsippene i barnekonvensjonen.

Barnets rett til å bli hørt er en selvstendig rettighet for barnet. Det er ikke nødvendig med samtykke fra foreldrene før barnet høres. Videre er det slik at det er en rettighet, ikke en plikt for barnet. Dersom barnet ikke ønsker å bli hørt er det barnets valg.

For ordens skyld er det greit å presisere at man juridisk sett er barn (mindreårig) fram til fylte 18 år. Dette følger av vergemålsloven § 8.

 

Viktige bestemmelser

Barns rett til å bli hørt er presisert i flere lover.  For ansatte i oppvekstsektoren er det særlig viktig å være klar over bestemmelsene i barneloven, forvaltningsloven, barnehageloven og opplæringsloven.

 

Foreldreansvaret: Barneloven § 30 regulerer innholdet i foreldreansvaret. Foreldreansvaret innebærer at barnet har krav på omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret og at foreldrene har rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov. Foreldrenes bestemmelsesrett er imidlertid begrenset av offentligrettslige regler og av barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse. Dersom barnevernet har omsorgen for barnet, er det særskilte regler knyttet til foreldrenes bestemmelsesrett. (Se opplæringsloven § 15-6).

Utgangspunktet er at alle barn skal høres. Barneloven §§ 31-33 gir regler om barns rett til å bli hørt og at det skal legges vekt på barnets alder og modenhet. Et barn som er fylt syv år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkt, skal få informasjon og anledning til å si meningen sin før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet, f.eks. om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og samvær. Når barnet er 12 år, skal det legges stor vekt på barnets mening. Etter fylte 15 år har barnet selvbestemmelsesrett når det gjelder spørsmål knyttet til egen opplæring. Dette anses å være i tråd med barnekonvensjonen artikkel 12. Foreldrene skal gi barnet stadig større selvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.

 

Forvaltningsloven og barnet: Barnets rett til å bli hørt innebærer at barnet skal få anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet.  Barnets uttalelser vil kunne bidra til å opplyse saken og sikre vedtak og beslutninger som er til barnets beste.

Barns rett til medvirkning ivaretar barnas rettssikkerhet. Barns rett til å bli hørt er presisert i forvaltningsloven § 17, som er en del av saksbehandlingsreglene som gjelder ved enkeltvedtak. I oppvekstsektoren skal saksbehandlingsreglene selvsagt følges når det skal fattes enkeltvedtak. Etter denne bestemmelsen har alle forvaltningsorganer plikt til å påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. For at barns rett til medvirkning skal være reell, må barna få informasjon om saken som er tilpasset alder og modenhetsnivå. Barnehagen og skolen har ansvar for å legge til rette for at barn kan få mulighet til å uttale seg på en måte som passer det enkelte barn.

 

Barn i barnehagen: Det følger av barnehageloven at barnehagen skal ivareta barnas rett til medvirkning. Barnehagen kan gjøre dette ved å legge til rette for og oppmuntre til at barna har mulighet til å gi sitt syn på barnehagens daglige virksomhet.

 

I barnehageloven § 1, lovens formålsbestemmelse, heter det i andre ledd siste setning:

«De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.»

I barnehageloven § 3 om barns rett til medvirkning heter det:

«Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet.

Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.»

 

Barn har ulike uttrykksformer. Barnehagen må derfor tilrettelegge for medvirkning slik at det tilpasses barnas alder og behov. Også de aller yngste barna – selv de som ikke kan snakke enda – har rett til medvirkning ut fra egne forutsetninger.

Barnas synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Barna skal ikke overlates et ansvar de ikke er modne nok til å ha.

 

Barn i skolen: Retten til å bli hørt og til å medvirke gjelder fullt ut i saker på skolen, både i saker som gjelder den enkelte elev og det som gjelder klassen eller alle elevene ved skolen.

Jeg vil trekke fram enkelte særlig viktige saker i skolesammenheng.

I saker etter opplæringsloven kapittel 9A er elevens subjektive vurdering av om skolemiljøet er trygt og godt sentralt. For at en sak etter kapittel 9A skal kunne behandles på en forsvarlig måte, må skolen høre eleven slik at skolen vet hvordan eleven selv oppfatter skolemiljøet sitt. Dette er slått fast i opplæringsloven § 9 A-4 femte ledd:

 

«Skolen skal sørgje for at involverte elevar blir høyrde. Kva som er best for elevane skal vere eit grunnleggjande omsyn i skolen sitt arbeid.»

 

Det samme gjør seg gjeldende i saker om tilrettelagt undervisning og spesialundervisning etter opplæringsloven kap. 5. Barnets egen oppfatning av lærevansker og behov for hjelp, er viktige opplysninger.

Barneombudet utga i 2017 rapporten «Uten mål og mening» om elever med spesialundervisning i grunnskolen.  Rapporten gir et nedstemmende bilde av hvordan barns rett til å bli hørt oppfylles i skolen. På side 42 i rapporten står det:

 

«Elevene forteller oss at de ikke medvirker til egen læring. De fleste elevene vet ikke hva medvirkning til læring er, og de har heller ikke opplevd det i praksis. De får ikke hjelp eller anledning til å ta del i avgjørelser som gjelder dem. Få av elevene har en klar oppfatning om hva retten til medvirkning går ut på. Mange er litt usikre på hva de skal svare når vi spør om de får være med å bestemme. Det er nesten som spørsmålet er litt dumt. Læreren har sitt opplegg. Det å ikke bli lyttet til skaper frustrasjon hos noen, og avmakt og likegyldighet hos andre.»

 

Det er å håpe på at det har skjedd en endring etter 2017 og at barns rett til å bli hørt blir bedre ivaretatt.

 

Barnets beste

Hensynet til barnets beste er en rettighet for det enkelte barn. Hensynet til barnets beste skal vurderes i all saksbehandling som gjelder barn, og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom det ikke foretas en «barnets beste»-vurdering. I en slik vurdering vil barnets oppfatning være sentral, men det er ikke alltid at barnets vurdering av hvordan en sak skal løses vil være til barnets beste.

 

Menneskerettigheter og rettssikkerhet

I og med at Norge ratifiserte barnekonvensjonen i 1991 skulle man tro at de fire generelle prinsippene (se over) var godt kjent og innarbeidet. Slik er det likevel ikke, og det går i noen tilfeller på bekostning av barns rettsikkerhet. Det er derfor viktig at ansatte og ledere i oppvekstsektoren kan og praktiserer barnekonvensjonens bestemmelser, og gjør seg kjent med de reglene som er gitt i aktuelle lover. I forslaget til ny opplæringslov, NOU 2019:23, er barnekonvensjonens regler grundig omtalt og det kan være nyttig å sette seg inn i det som står der. I rapportens pkt. 4.1 heter det bl.a.:

 

«Grunnloven og barnekonvensjonen legger overordnede føringer for beslutninger som vil ha direkte betydning for barn og unge. Kjernen er at lovgivning og andre regler som retter seg mot barn, må bygge på prinsippet om barnets beste og på vurderinger av hvilke konsekvenser reglene har og kan få for barn. I dette ligger det også en forpliktelse om å høre barn og unge i spørsmål som gjelder dem, og om å legge vekt på deres meninger.»

 

 

Relaterte artikler

Fortrinnsrett for deltidsansatte

Deltidsansatte kan ha fortrinnsrett til utvidet stilling når arbeidsgiver skal foreta en ny ansettelse i virksomheten.

Jus | Aktuelt | Skolelederen