Av Dorothea Blix

Fullføringsreformen og arbeidet med fag- og timefordeling tar fart. Den første delrapporten fra prosjektet KLAR 2030 ble presentert før jul. Delrapporten heter «Videregående opplæring i utvikling og endring. En komparativ analyse av de skandinaviske landene og et kunnskapsgrunnlag for videre studier».

Rapporten er utarbeidet av NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) og skal bidra til et trygt fundament til en framtidig videregående skole som ivaretar ungdommene våre, samfunnets behov for kompetanse og dannelse, og fortsette å styrke skolens oppgave som en demokratisk institusjon.

At disse kravene ikke alltid går i lag, er ikke overraskende. Men at vi har behov for en skole som tar høyde for de virkelig store endringer som vi står i, som i stor grad er utenfor vår kontroll og ramler inn på skoleleders kontor, er vel ikke å ta for hardt i.

Fra Lied- utvalgets arbeid, via Stortingsmeldingen om fullføringsreformen til en ambisiøs tidsplan som skal sørge for at nye læreplaner i nye fag innfases i 2030, er vi nå kommet til et veldig konkret arbeidet, samtidig som kunnskapsinnhenting gir oss verdifull innsikt underveis.

Denne samtidigheten skaper noen utfordringer. Delrapporten KLAR2030 peker på behov for viktig kunnskapsinnhenting, som berører sentrale punkter i Stortingsmeldingen. Betydning av valgfrihet for elevers motivasjon er ett av dem. Når det foregår et konkret arbeid med å lage nye fagtyper og utdanningsprogram, samtidig som kunnskapsgrunnlaget skaffes og hull avdekkes, så er det en fare for at vi lager en skole som nettopp ikke bygger på den trygge og kunnskapsbaserte grunnen vi trenger, og i stedet fikser litt på eksisterende, kjent rammeverk. For når ting kjennes utrygt, tyr vi gjerne til det kjente. Men når vi holder på med en reform, er det neppe veien å gå.

Som medlem av rådet for studieforberedende utdanningsprogram som ledes av Utdanningsdirektoratet, er jeg tett på arbeidet med nye fag, fagtyper og nye rammer og innhold for videregående opplæring. Dette arbeidet har i løpet av det siste året involvert sektoren på en god måte. Det har vært dialogkonferanser og skolebesøk der det ble drøftet ulike muligheter, deltakere kunne bygge sin «drømmeskole» og resultatene fra arbeidet har vist at det er store behov for og vilje til endringer.

Det som gir grunn til bekymring, er at arbeidet går i retning av fagtyper som i stor grad knyttes til den samme strukturen av utdanningsprogrammer og programområder som vi har i dag.

Forslag til fellesfag som skal ivareta felles referanserammer for alle, og fellesfag for studieforberedende som skal sørge for at elevene er klare til høyere utdanning er gode. De styrker ikke bare dannelsesoppdraget, men også skolens oppgave som demokratibærende institusjon.  Men når vi går videre til programfag, så er drømmeskolen borte. Det er trist, og ser på mange måter bort fra innhold av oppdraget og innspillene fra sektoren.

Rådet for studieforberedende utdanningsprogram har en viktig rolle i arbeidet med fullføringsreformen, og skal blant annet passe på de store sammenhengene og de lange linjene. Her møtes organisasjoner på tvers av videregående opplæring og UH-sektor, og det er her vi må ta noen retningsvalg:

Fellesskolen og skolens rolle i totalberedskapen blir trukket fram i mange sammenhenger, og det er stor enighet om at denne rollen er ekstremt viktig nå! Samtidig må fagene inneholde relevant og etterspurt opplæring og de må være relevant for elevene. Det er ikke bestandig slik at disse tingene går hånd i hånd. Men vi har ikke råd til å velge enten den ene eller den andre veien. Vi må se helheten i utdanningen der både grunnskole, videregående opplæring og høyere utdanning har en tydelig sammenheng, og ikke miste verken dannelsen eller utdannelsen ut av synet. Saken er at samfunnet allerede er endret, og framtiden er mer uviss enn i 2015, i 2019, i 2021, og vi må tørre å ta noen grunnleggende nye veivelag.  Vi er nødt til å ta tak mer av rammeverket enn bare fellesfagene, for det er nå vi har muligheten. Og det er nå det trenges.

I Norge har konseptet “studieforberedthet” blitt tematisert og problematisert med samme fortegn siden 2015: elevene er for lite studieforberedt og overgangen fra videregående opplæring til UH oppleves som utfordrende for mange.

Samtidig viser man også til overgangen fra grunnskole til videregående skole. I motsetning til Danmark har Norge en felles formålsparagraf for all grunnopplæring.  Likevel behandles skoleutvikling knyttet til de ulike skoleslagene, der det i for liten grad jobbes med sammenhengene imellom disse, og med overgangen til høyere utdanning. Da ender vi opp med siloer som står ved siden av hverandre, uten å kommunisere og utvikle hverandre.

Rapporten KLAR2030 viser til at overgangen er vanskelig uavhengig av system og at utfordringene som studenter møter er sammensatte. Det betyr også at vi må jobbe med strukturen for en framtidig studieforberedende utdanning med tanke på innhold, samfunnets behov, elevers motivasjon og fellesskolens oppdrag samlet, ikke stykkevis og delt.

Så, hvor er vi i 2026 i Norge og hva bør arbeidet med rammer og innhold i videregående skole ta hensyn til?

En ting er sikker: vi er i en tid med enorme endinger. Og vi må ta andre hensyn enn Liedutvalget kunne forestille seg eller stortingsmeldingen kunne ta utgangspunkt i:

KI har rullet inn over oss som et godstog uten styring.

Hvis løsningen blir å fjerne problemet fra skolen ved å ta bort skjerm eller begrense vurdering til papir og penn – hvem skal da gi ungdommen opplæring og veiledning i bruk av KI? Hvem kan påvirke utviklingen? Hvis ikke skolen får rammer som gjør det til en sentral del av opplæringen, blir dette feltet ivaretatt av de som har helt andre mål enn vårt fellesskap. Det er viktig å fortsette å utforske digitale muligheter og ta eierskap. For hvis ikke vi gjør det, hvem overlater vi rommet til? Og beredskapsoppdraget med å verne om demokratiet, blir pulverisert. Det er disse verdivalg som gjør at gamle rammer ikke nødvendigvis er formet slik at de kan ivareta samfunnets behov.

Rapporten KLAR2030 understreker det også: Når man velger en vei, så velger man bort noe annet. Det er et perspektiv som arbeidet med reformen ikke kan ignorere.

Mange er redd for mange ulike ting: for at vurdering i fag ikke er rettferdig og pålitelig lenger. For at feilinformasjon ikke blir mulig å skille fra fakta. For at aktører med en farlig agenda påvirker samfunnsutvikling. Trygghet for barn og unge skapes ikke ved at vi klamrer oss til det kjente, men ved at vi lærer dem å håndtere det ukjente. For selv om mye er nytt, så har store omveltninger rystet oss før. Kanskje vi opplever en ganske lik situasjon som de store tenkerne befant seg i, da diskusjon og debatt i antikken var det som drev den intellektuelle utviklingen. Men så kom skriftspråket og fanget tankene på en steintavle, gjorde dem statisk og fratok dem muligheten å utvikle seg. Eller da landbruket tok i bruk redskaper av jern som utraderte tradisjonelle måter å arbeide på. Men det gikk jo bra den gangen også ved å bruke det nye til noe helt fantastisk.

Det som ble konstatert i 2021 er at fullføringsreformen er noe mer enn en læreplanendring. Det er en av de store reformene av utdanningen i vår tid. Og den kommer ikke et sekund for tidlig! En stor reforme kan ikke bare fikse litt på en eksisterende fag- og timefordeling. Det vil være en fallitterklæring, og ikke svare på oppdraget. Så nå har vi mulighetene å få til noe fantastisk. La oss bruke et godt kunnskapsgrunnlag til å lage de riktige, nye rammene for innhold og struktur. Til å forberede våre ungdommer til det livet krever av dem, inklusive høyere utdanning. Til å tørre å ta de store, riktige grepene.

Av Hans Christian Ruud, rådgiver i Skolelederforbundet

Når vi forhandler med våre motparter i kommuner, KS og stat, så er realitetene ofte slik at man blir fornøyd om man får flyttet et komma eller byttet ut et «bør» med «skal». De ulike partene i forhandlinger kan ha sterke og klare oppfatninger om hvor man har mål om å ende i forhandlingene når man starter opp, men så viser det seg ganske ofte at man ender opp med å måtte godta noen mindre justeringer. Noe helt annet enn de store endringene man drømte om i forkant.

Det er en 150 år lang historie med barnetog i Norge, og rektorer og lærere har fra start av vært helt sentrale i utviklingen av norske 17. mai tradisjoner med barnetog og fest ved skolene i hele vårt langstrakte land. Rektor holdt tale, gikk først i barnetoget, og ble på mange måter frontfiguren for det lokale 17. mai arrangementet.

Gjennom alle disse årene har det vært forventet at rektor stiller opp i forberedelser, holder tale, går i toget, og sikrer at gjennomføring blir planlagt og gjennomført på en best mulig måte. Foreldrekomiteer har naturligvis en viktig rolle når arrangementene på skolene skal gjennomføres, men 150 år etter det første barnetoget er det fortsatt slik at rektor sees på som en frontfigur for arrangementet. Det er også store forventninger til at rektor stiller opp som en naturlig del av jobben, som oftest uten en krone i kompensasjon.

Lærere som deltar i arrangementet på 17. mai har gode avklarte avtalefestede rettigheter for lønnskompensasjon ved deltakelse. Det skulle bare mangle. Det er jo ikke slik at en sykepleier, renholder, lege eller bussjåfør jobber gratis på dugnad på nasjonaldagen. Men de aller fleste rektorer gjør jobben gratis, og de aller fleste gjør det med glede og stolthet for skolen sin.

Det er ikke pengene i seg selv som er hovedpoenget, men det er det prinsipielle i at rektor skal jobbe og ha et stort ansvar uten noen form for kompensasjon på en dag som for alle andre er en offentlig fridag.

Likevel opplever mange rektorer at det er noe riv ruskende galt når kommunene kan gjemme seg bak rektorenes «unntak fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven fordi de anses å ha en ledende stilling med særlig uavhengighet», når det hevdes at rektorene ikke kan få en kompensasjon for arbeid på nasjonaldagen. I denne saken er det ikke pengene i seg selv som er hovedpoenget, men det er det prinsipielle i at rektor skal jobbe og ha et stort ansvar uten noen form for kompensasjon på en dag som for alle andre er en offentlig fridag.

Mange av våre tillitsvalgte har møtt blankt avslag fra kommunen når de har bedt om en ordning for godtgjørelse for rektorenes arbeid på 17. mai, men i Oslo kommune har Skolelederforbundets fylkeslag vunnet frem i sitt krav mot kommunen. Fylkesleder, Anne Nyland, og hennes styre har fremforhandlet en avtale med HR. Avtalen gir rektorer som jobber på 17. mai en godtgjørelse i form av et honorar som utbetales med 5 timer a kr. 600,-. Dette håper vi kan gi lokallag over hele landet inspirasjon til å gjøre egne lokale avtaler for nasjonaldagen, og det viser at forhandlinger nytter. Enkelte ganger får vi flyttet et komma i avtaleteksten, mens andre ganger kan vi lykkes med å få gjennomført større endringer til glede for medlemmene våre.

Hipp hurra for Skolelederforbundet i Oslo!

Tekst: Anders Ildstad Foto: Trude Witzell

Da Steinkjer skole flyttet inn i et splitter nytt skolebygg i 2019, kom de fra skolelokaler i et gammelt militæranlegg som var rammet av asbest, mugg og pilende mus. Hverdagen for skolens elever og ansatte ble totalt forandret: I 2020 fikk den nye skolen prisen «Årets skolebygg» av Nohrcon. Juryen kalte bygget «et helhetlig skoleanlegg preget av kvalitet i alle ledd. Steinkjer skole har løst koblingen mellom inne- og uterom på svært gode måter.»

Rektor Per Helge Fossan har vært med på hele den kontrastfylte reisen, først som inspektør på den gamle skolen og nå som rektor på den nye. Han har samlet to tillitsvalgte for lærerne og fire elevrådsrepresentanter for å reflektere over hvordan det nye innemiljøet har påvirket hele skolemiljøet. Hva er bra? Hva kunne vært bedre?

Involvert på detaljnivå

– Vi har fått være med på en enormt stor forandring. Vi gikk fra bygninger som var laget til et annet formål, hvor innemiljøet var veldig forskjellig fra nå, til et bygg som gjennom en lang og god prosess ble bygget for å være et skolebygg. Det er noe helt annet å gå hit på jobb enn på den gamle skolen, forteller Per Helge.

Tidligere lå Steinkjer skole nemlig på gamle Sannan militærleir i Steinkjer sentrum. Skolens administrasjon, lærerrom, klasserom og gymsal var spredt rundt i leirbrakker som omkranset skolegården. Fra den ene skoletimen til den andre sprang lærere og elever mellom ulike bygg, og det var av og på med inne- og utesko mange ganger i løpet av skoledagen.

Militærbrakkene var til slutt preget av betydelig slitasje. Gulvene råtnet opp, mugg herjet og gjorde ansatte syke, og ett av byggene ble stengt på grunn av asbest. Det var et sterkt behov for en ny barneskole i byen.

I skoleåret 2014–15 ble det besluttet å investere i et nytt skolebygg. Med det startet en årelang bygge- og medvirkningsprosess. Sammen med arkitekter, byggherre og kommunen var skolens ledelse og ansatte involvert i et utall små og store avgjørelser. Steinkjer skole samarbeidet tett med WSP Norge, som veiledet og støttet skolen med å fremme sine ønsker og krav.

– De ansatte deltok i mange møter for å utvikle den nye skolen etter hvordan de ville ha den, sier Per Helge, som roser den forrige rektoren for sitt utrettelige arbeid med å få gjennomslag for de ansattes ønsker.

– Min forgjenger gjorde et enormt arbeid med å involvere seg i byggeprosessen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at rektoren var med på å treffe 10 000 beslutninger. Det var helt essensielt for at det har blitt slik det har blitt.

For skolen hadde noen tydelige ønsker. Med et planlagt boligfelt i sentrum var det nødvendig å bygge med tanke på forventet vekst i antall elever. De ansatte hadde også spesifikke ønsker for utformingen av trinnarealer og spesialrom, for eksempel en større gymsal med bedre fasiliteter og godt utstyrte naturfagsrom og datarom. Og ikke minst ønsket de seg et bygg som kunne underbygge skolens visjon: Begeistring i sentrum. Plassert i sentrum av Steinkjer er skolen et samlingspunkt for mye av det som skjer i byen, også utenom skoletid. Gymsalen brukes av lokale klubber, og korps har øvinger og lager i skolebygget.

Steinkjer skole har dessuten sterke tradisjoner for sangtreff og andre kulturaktiviteter. Et av de viktigste ønskene i medvirkningsprosessen var derfor å få et stort samlingsrom i det nye skolebygget.

– Vi kalte prosjektet for Hjertebarn, hvor vi ønsket oss et bygg som var tilrettelagt for flerbruk. Vi ønsket deriblant at alt skulle være vendt inn mot og knyttet til hjerterommet i midten av bygget, forteller rektoren.

Etter et langt og grundig forarbeid ble skolen presentert for fem arkitektforslag fra ulike entreprenører. Per Helge forteller at skolen særlig likte forslagene hvor det var brukt mye tre som materiale. I 2017 var skolen med på å velge ut Skanska Rambøll med Rolvung og Brøndsted arkitekter til å oppføre et skolebygg i massivtre.

Tar uteområdene inn

Nå har Steinkjer skole holdt til i det nye skolebygget i seks år. Det har blitt ett kompakt skolebygg hvor lærere og ansatte slipper å vandre inn og ut mellom timene. De store vinduene gjør at man heller tar naturen og uteområdene inn i bygget.

Hjerterommet har blitt et amfiutformet atrium midt i bygget som kan huse alle skolens elever og ansatte. Mat- og helserommet, kunst- og håndverksrommet, musikkrommet og biblioteket vender inn mot atriet, og dette skaper et naturlig møte- og samlingspunkt midt i bygget.

Sissel Kilstad, tillitsvalgt i Fagforbundet, kom fra en lærerjobb i Kristiansund på en skole som var bygd tidlig på 1970-tallet. Overgangen ble stor.

– Å komme hit var helt fantastisk. Jeg var jo vant til små vinduer med gardiner, men her er det stort og lyst. Det gjør noe med humøret i løpet av dagen og med psyken over lengre tid. Særlig på svartvinteren, når vi kommer og drar når det er mørkt, får vi likevel en følelse av dagslys fordi det kommer så mye lys gjennom vinduene.

May Britt Letnes, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, har jobbet på Steinkjer skole siden 1997. Hun forteller at hun fikk lungebetennelse på grunn av all muggdannelsen på den gamle skolen. Korridorene var smale og trange, og hun sprang fra det ene bygget til det andre. Glemte hun noe, ble undervisningen forsinket fordi hun måtte springe tilbake til lærerværelset over skolegården.

– Det er lyst her sammenlignet med den gamle skolen. Lærerne har fått god plass på kontorene sine. Og alt er mer kompakt nå. Når jeg kommer på skolen og tar på meg inneskoene, kan jeg beholde dem på ganske lenge. Det har blitt en trivelig plass å være, sier May Britt, som forteller at elevene gir uttrykk for at de trives.

– Det er flere skoler i nærheten som er slitte. Så hvis elevene våre har vært på besøk på en annen skole, ser de at vi er ganske heldige. Og når andre elever kommer på besøk, blir de imponerte.

– Hvordan har innemiljøet påvirket de ansatte?

– Hvis man sitter i et lite rom som lukter mugg, blir man fort sløv og får hodepine. Og da blir opplæringen deretter. Men når man har det ryddig rundt seg, får man det ryddig i hodet. Det har mye å si for læring, mener Sissel.

De ansatte trives også med fargekoloritten i bygget.

– Det er forskjellige farger på de ulike trinnarealene, slik som blått, rosa og grønt. Men fargene skriker ikke mot deg, de er dempede, behagelige og beroligende, forteller May Britt.

Eksponert massivtre og hvitlasert finer er et hovedelement i skolebygget. Rektor Per Helge mener bruken av tre har innvirkning på miljøet.

– Tre er et behagelig materiale, det er noe visuelt med det som gir en ro. Det er brukt mye tre i det åpne området i midten av bygget, og jeg opplever det rommet som utrolig bra. Jeg har snakket til 400 personer der uten mikrofon, og det sier noe om akustikken.

Det store atriet bidrar til at innemiljøet kjennes åpent og luftig. Hele skolen og hvert enkelt trinn har fellesarrangementer her jevnlig.

– Blir det et bedre fellesskap av at bygget er sentrert om atriet?

– Vi er 450 mennesker som har hverdagen vår her. For å få til et fellesskap må vi møtes et sted. Så svaret er et tydelig ja, mener Per Helge.

Elevene savner ingenting

Elevrådsmedlemmene Lukas (12), Heidi (12), Emma (13) og Ammanuel (13) er enige om at de har fått en flott skole.

– Det er bedre her enn på den gamle skolen. Det er større og finere, og jeg trives bedre her, sier Emma, og får støtte av Heidi.

– Vi har et fint læringsmiljø i klasserommene, det er stille og fint, med ordentlige stoler og pulter. Og vi har grupperom og båser vi kan bruke hvis vi trenger å jobbe i fred. Elevene sier også at de er glade i vinduene, for de er veldig store og man kan se på mye gjennom dem, sier Heidi.

– Hvorfor er et godt innemiljø viktig for dere?

– Det blir slitsomt å lære hvis det er mange lyder i klasserommet, og hvis det er klamt og varmt, sier Lukas.

Emma forteller at lærerne gir luftepauser av og til når elevene har sittet i ro lenge. Da kan elevene gå ut på en veranda og få frisk luft.

– Folk kan føle seg mer komfortable når det er et bra innemiljø, og da kan de tørre å rekke opp hånda og snakke, legger Ammanuel til.

Heidi forteller at det kan bli mye lyd i klasserommene når elevene samarbeider om gruppeoppgaver. Da sprer gruppene seg ut der det er ledig plass, i fellesarealer, bibliotek og andre rom.

– Hva tenker dere er viktig for å få til et godt innemiljø?

– God plass, at det er ting som demper lyden, og at sollyset kan dempes, mener Heidi.

– Det viktigste for meg er at det er bra lys og god temperatur, at det er romslig slik at vi får plass til alt, og at det går an å dekke vinduer når det blir sol, sier Emma.

Elevrådsmedlemmene forteller at elevene tar godt vare på skolen. Det er lite de savner i innearealene.

– Jeg synes vi har alt, sier Emma fornøyd.

Mangler undervisningsrom

Det er likevel ikke alt som fungerer like bra på den nye skolen. Elevtallet går stadig opp, og rektoren og lærerne merker plassmangelen.

– Skolen er bygget for 400 elever, i henhold til et minimumskrav på 1,8 kvm per elev. Når vi får trinn på 60 elever, sprenger det grensene våre. Da blir det veldig fullt, forteller Per Helge og får støtte av May Britt.

– Når vi har klasserom på 55 kvm, blir det trangt med 30 elever. Da kan vi ikke plassere dem en og en, men to og tre må sitte sammen. Klasserommene burde være større, mener May Britt, som forteller at det går utover inneklimaet.

– Det kan bli klamt og varmt, særlig når det er finvær. Det er verst på mandagene. Da har ventilasjonsanlegget vært slått av i løpet av helga. Vinduene kan åpnes opp litt øverst, men ellers må elevene gå ut for å få luft.

May Britt mener det var en del ting skolens ansatte ikke ble hørt på i medvirkningsprosessen.

– Vi ønsket frosting på glassene i klasserommene, men det fikk vi ikke. Da er det ikke så lett å skjerme elevene. I noen klasserom er det satt opp gråpapir og kartonger for å dekke glasset. Det ser ikke pent ut, men det fungerer.

Det har også dukket opp behov som det ikke var mulig å forutse da bygget ble planlagt. Stadig flere elever trenger særlig tilrettelegging av undervisningen. Skolen har blant annet 14 elever med autisme. Nå har skolen tatt i bruk et nabobygg for å ha nok spesialrom.

– Grupperommene blir brukt mer enn tidligere av elever med behov for tilrettelegging. De siste fire, fem årene har fellesarealene derfor blitt brukt mer og mer, sier Sissel.

– Når fellesarealene blir brukt mer, går det alltid folk gjennom arealet, og det blir forstyrrelser i området. Det burde ha vært flere grupperom, mener May Britt.

Nært samspill mellom arkitektur og pedagogikk

I 2024 publiserte forskningsinstituttet SINTEF rapporten «Morgendagens skoler. Rom for læring, lek og utvikling». SINTEF gjorde casestudier på nybygde skoler i fire kommuner, Bergen, Nordre Follo, Tromsø og Trondheim. Der undersøkte forskerne hvordan nye skolers fysiske miljøer brukes og oppleves. I samarbeid med Institutt for pedagogikk og livslang læring på NTNU så forskerne på fire ulike temaer: arealbruk og planløsning, pedagogikk, lys og lyd. Undersøkelsen omfattet spørreundersøkelser og intervjuer av skoleledere, lærere og elever, samt gåturer gjennom skolebyggene hvor skolens brukere fortalte hvordan de opplevde de ulike rommene.

Vi har sett på hvordan de pedagogiske prinsippene har utviklet seg, og hvordan det har formet skolene opp gjennom tida, og hvordan vi må tenke nå for å møte nye måter å undervise på.

Forskningslederne Solvår Wågø, som ledet prosjektet, og Claudia Moscoso ved SINTEF Community var med på å utarbeide rapporten. De fant en nær forbindelse mellom det fysiske innemiljøet og det pedagogiske utbyttet.

– Det er uløselig knyttet til hverandre. Rommene påvirker oss. Men det har også vært interessant å oppleve at pedagogikken skaper romlige løsninger. Vi har sett på hvordan de pedagogiske prinsippene har utviklet seg, og hvordan det har formet skolene opp gjennom tida, og hvordan vi må tenke nå for å møte nye måter å undervise på, forteller Solvår.

Resultatene av undersøkelsen ga flere interessante funn.

– Ulsmåg skole i Fana er den første skolen i Norge som er bygget i massivtre. Resultatene viser at massivtre er veldig behagelig, det demper støy og skaper en god atmosfære, samt at det akustiske fungerer veldig bra. Det er dessuten minimalt med avgasser fra massivtre.

Form og størrelse på et klasserom har også innvirkning på lydnivået i rommet.

– I rektangulære rom blir veggene parallelle og sterkt lydreflekterende. En kvadratisk form på rommet er bedre, sier Solvår, som også forklarer hvordan en god utforming av garderobene mellom uteområdene og klasserommene bidrar til å dempe støy og konflikter blant elevene.

Claudias spesialfelt er lys. Hun forteller engasjert om møtet med Holen skole i Bergen. Skolen har en fantastisk utsikt mot fjorden og har noen klasserom som er orientert mot nord, noe som reduserer behovet for gardiner eller solskjerming i klasserommene. Mye dagslys slipper likevel inn og gir et jevnt lysnivå i innearealene. I tillegg blir rommene lyst opp av fargerike møbler, pulter og bokhyller.

– Vi mennesker bruker mye tid innendørs, og hvis lysdesignet er dårlig, får vi for lite dagslys. Dagslyset påvirker konsentrasjon og læring, og det har en spesiell spektralfordeling som kunstig lys nødvendigvis ikke kan etterligne. Det å bruke så mye dagslys som mulig burde derfor være et mål når man planlegger en skole.

– Kan vinduer bli for store?

– Ja, hvis vinduene er for store og er for eksempel vendt mot øst og vest, kan lyset blende og bli ubehagelig. Riktig lys på riktig tid er et viktig prinsipp. På slutten av dagen trenger man mindre lys, og ikke så mye blått lys. Da skal kroppen roe seg ned og forberede seg på søvn. Skolelever trenger å sove godt for å kunne prestere.

I rapporten peker forskerne på hvordan universell utforming av en skole ikke bare vil være nødvendig for noen, men godt for alle.

– Magda Mostafa, forsker og arkitekt som vi har referert til i rapporten, mener det vil være bra for alle elever dersom man planlegger en skole med tanke på en elev med autisme. Denne eleven har behov for trygghet, skjerming, enkel veifinning samt utforming og materialbruk som gjør det mulig å unngå skarpe lyder. Hvis man planlegger med tanke på universell utforming, treffer man alle, sier Solvår.

Det er viktig at både skolelederne, lærerne og elevene har vært med på å planlegge en ny skole. Medvirkning er avgjørende i overgangen til nye skolebygg.

– Lurt å bygge for framtiden

Det er ikke bare Steinkjer skole som får stadig flere elever med spesielle behov. I Bergen kommune har antall søknader for elever med behov for særlig tilrettelegging av undervisningen doblet seg de siste årene.

– Hva kan man gjøre for å tilpasse seg behovene i skolen?

– Det er lurt å bygge for framtiden, for behovene kan forandre seg. Det kan bli flere elever, og man vil kanskje prøve ut nye undervisningsformer. Da er det viktig å ha fleksible bygg, mener Claudia, som understreker at det ikke finnes noen universalløsninger på hvordan et skolebygg bør utformes.

Forskerne forteller at skolelederne er involvert mer i planleggingen av nye skoler nå enn tidligere.

– Hvor viktig er kontakten mellom skoleleder og arkitekt?

– I Norge er medvirkning nedfelt i plan- og bygningsloven, noe som skaper forventninger til lokale prosesser rundt planlegging av skolebygg.  Det er viktig at både skolelederne, lærerne og elevene har vært med på å planlegge en ny skole. Medvirkning er avgjørende i overgangen til nye skolebygg. Skolebygget kan støtte behov og mål med læringen, men lærere og elever kan også oppleve fremmedgjøring i nye bygg, der de ikke har vært med i planleggingen. Involvering er derfor viktig fra dag null, mener Solvår.

De fleste skolene er riktignok allerede bygget. Forskningslederen mener at det å innføre gode løsninger i allerede eksisterende bygg passer kommuneøkonomien best i mange kommuner. Derfor har forskerne en ny prosjektidé på gang, hvor de i samarbeid med flere kommuner og fylkeskommuner ønsker å se på muligheten for å virkeliggjøre framtidens skole i dagens bygg.

– Hva kan skoleledere gjøre for å forbedre det fysiske innemiljøet?

– Skoler kan låne møbler og teste ut ulike måter å møblere på. Mange skoler har for eksempel stoler hvor elevene kan svinge seg vekk for å skjerme seg fra støy. Det reduserer behovet for spesialrom, sier Solvår.

– Det er viktig at skolelederne ikke bare samarbeider med arkitekter og planleggere, men også med forskere som har mye kunnskap om den virkningen skolebygg har på skolebrukerne. Vi som forskere trenger å vite mer. Og vi trenger å samarbeide mer, legger Claudia til.

«Morgendagens skoler» munnet ut i konkrete anbefalinger som nå blir brukt i planleggingen av framtidige skoler. Forskerne fra SINTEF blir invitert av kommuner for å holde presentasjoner om anbefalingene de har gitt.

– Dette er forskningsbaserte anbefalinger som skoleeiere kan bruke når de skal argumentere overfor politikere. Kommuner bruker rapporten som støtte for viktige prioriteringer når det gjelder spørsmål om arealnorm, orientering av skolens ulike funksjoner, lys og akustikk, sier Solvår.

Forskningslederen mener en av de viktigste konklusjonene i forskningsrapporten er at nye skoler må bygges med tanke på framtiden.

– Det bygges kanskje en ny skole hvert 50. år. Bygget skal vare lenger enn til den neste læreplanen. Skolen må derfor være tilpasningsdyktig. Det bør bygges større enn hva arealnormen, som er en minimumsnorm, krever. Og så blir det flere barn med utfordringer. Man skal ha rom for alle. Målsettingen er at alle skal kunne være på skolen, avslutter Solvår Wågø ved SINTEF Community.

En god skolekultur er viktigst

Etter møtet med de tillitsvalgte og elevrådsmedlemmene viser rektor Per Helge på Steinkjer skole oss trinnarealene: To og to trinn holder til i samme del av bygningen, med felles inngang fra skolegården. Sjuende trinn holder til for seg selv i øverste etasje. Mellom klasserommene ligger fellesarealer med små amfier, grupperom og studiebåser malt i farger som representerer de ulike trinnene.

I klasserommene til 1. trinn blir vi møtt av de store vinduene som både elevene og lærerne skryter av. Vinduene strekker seg opp til taket og slipper inn mye sollys i løpet av skoledagen. Vinduskarmene er i sittehøyde, og det er behagelig å sitte i dem og se ut av dem.

Da skolebygget ble tegnet, ble det ikke tatt høyde for et stadig varmere klima. Nå tar rektor Per Helge til seg tilbakemeldingene fra de ansatte og elevene om inneklimaet. Som skoleleder har han en konstant utfordring med å avveie viktige hensyn opp mot hverandre og finne gode løsninger for alle parter.

– Hvilken rolle har en skoleleder for å skape et godt innemiljø på en skole?

– Jobben min er i mange sammenhenger å si ja til ting. Som regel er for eksempel forslagene til Sissel bedre enn mine. Mens jeg sitter på et kontor og kan lukke døra, har hun skoene på. Når det er mulig, ønsker jeg derfor å slippe til initiativer fra dem som bruker bygget, innenfor de kulturgrensene vi har, sier rektoren, som mener den viktigste faktoren for et godt innemiljø er å bevare en god skolekultur.

– Kulturen handler om hvordan vi er når vi er i bygget. Denne kulturen må jeg som skoleleder tilstrebe og vise overfor mine ansatte, for denne kulturen ønsker jeg at de skal tilstrebe og vise ute i klasserommet og i foreldremøter. Liv og lære kan ikke sprike.

Rektoren mener det nye skolebygget er med på å understøtte dette viktige kulturarbeidet.

– Det er en drøm å jobbe i et bygg som er til så god hjelp i dette arbeidet. Men i det gamle bygget var denne kulturen like viktig. Så om vi ikke hadde dette nye bygget, skulle ikke det ha vært noen hvilepute. Fortsatt skulle det ha vært en god skole å gå på, avslutter rektor Per Helge Fossan på Steinkjer skole.

Av Mari Westerhus og Hege Bergo

Det snakkes mye om utviklingsarbeid rundt om i landets barnehager. Vi deler erfaringer, vi reflekterer – men endrer vi egentlig praksis? Alt for ofte blir gode intensjoner stående som ord og setninger i et møtereferat. Vi fremstår som enige om ny praksis når vi sitter rundt bordet, men når vi reiser oss fra møtet og går tilbake på avdelingen, fortsetter vi som før. Vi deltar i nettverk, fagdager og kurs hvor det prøves ut ulike metoder og vi får satt egen praksis i sammenheng med teori, gjennom kritisk refleksjon. Vi blir inspirert til å endre praksis i egen barnehage. Men hvordan kan vi gjøre det? Det holder vel ikke bare å fortelle om hva vi har vært med på?

Hvordan kan vi sikre at utviklingsarbeid faktisk fører til læring og endring, og ikke bare blir løs prat om erfaringer? Svaret ligger i faglig ledelse – gjennom å sette retning, strukturere, utfordre og holde fast i den røde tråden. Vi foreslår 8 ledergrep for styrere som ønsker å lykkes med ledelse av utviklingsarbeid. Disse er ikke ment som en smørbrødliste, men som ledelsesprosesser som må forstås som gjensidig avhengig av hverandre:

1. Kartlegg ståsted.

For å vite hvor du skal, må du vite hvor du er. Uavhengig av utviklingsarbeidets faglige fokus bør du skaffe oversikt over hvilken praksis som eksisterer her og nå, innenfor den valgte tematikken. Ikke gjennom å tro og synse, men ved hjelp av gyldig informasjon innhentet fra systematiske observasjonsprosesser og dokumentasjon av praksis. Et eksempel på dette kan være at barnehagen ønsker å bli bedre på barns medvirkning i sitt utviklingsarbeid. Et logisk sted å starte er å kartlegge – når, hvor, og hvordan får barn mulighet til å medvirke i vår barnehage i dag? Involver de ansatte i observasjonsarbeidet, og led refleksjonsprosesser hvor dere kritisk gransker og vurderer egen praksis. Er praksis i tråd med intensjonene, gjør vi det vi sier og tror at vi gjør? Er dagens praksis forankret i verdigrunnlaget? Når refleksjonsprosessene dokumenteres, vil det tre frem et bilde på hvor dere er – og dermed også et inntrykk av hvor dere skal med utviklingsarbeidet.

2. Gi refleksjonene en metode.

Barnehagene har ofte begrensede arenaer for felles refleksjon og utforskning. Styrerne vi møter gjennom støtteordninger for kollektiv kompetanseutvikling forteller om manglende tid til gjennomføring av både avdelingsmøter og personalmøter, og at det i tillegg er utfordrende å få frem alle stemmer i refleksjonsarbeidet. Gjennom å ta i bruk prosessuelle metoder systematiseres refleksjonsarbeidet, og du vil få frem flere synspunkter og perspektiver. Eksempler på slike metoder kan være IGP (Individuelt-Gruppe- Plenum), dialogspill, verdenscafé, ufullstendige setninger mm. Prøv ut ulike metoder, og avslutt alltid med metakommunikasjon: Hva oppdaget vi? Hvilken betydning skal oppdagelsene få for oss? Hva gjør vi nå? Hvordan fungerte denne måten å reflektere på for oss? Ved å gi refleksjonene en metode unngår vi at utforsking av egen praksis ender opp som løst prat om erfaringer hvor vi bekrefter hverandre fremfor å utfordre og skape fremdrift.

3. Velg «akkurat passe» teori.

Kraftfull refleksjon forutsetter at fenomener fra praksis belyses fra flere perspektiver. For at utviklingsarbeidet skal bidra til kompetanseutvikling, må forskningsbasert kunnskap og teori få plass – sammen med den erfaringsbaserte kunnskapen. Teori kan fort bli nedprioritert i barnehagebaserte kompetanseutviklingsarbeider, da det er et så tydelig uttalt mål at arbeidet skal springe ut fra barnehagens behov og praksis her og nå. Her har styreren en viktig rolle i å bringe inn teori som kan bidra til å utvide eksisterende forståelser i refleksjonsarbeidet. Teori kan både støtte, utfordre og inspirere. Bruk teori og fagstoff som hjelper dere å se egen praksis med nye briller. Det handler ikke om å lese mest mulig. Det handler om å bruke teori med mest mulig relevans for det dere er opptatte av.

4. Lag en plan – og hold den levende

Å drive en lærende organisasjon forutsetter systematikk. Når organisasjonslæring skal ledes, kreves planmessighet og prioritering av tid og ressurser. En utviklingsplan bidrar til å sette læringen på agendaen, og det blir lettere å prioritere inn fremfor å prioritere bort. En utviklingsplan bør inneholde tidsangivelser for når utviklingsarbeidet skal stå på agendaen, hva som skal skje, fordeling av ansvar, arbeidsmåter og ikke minst hvordan prosessene skal vurderes. Planen er ikke et dokument for skuffen, men et styringsverktøy som gir struktur og fremdrift. Hold planen levende gjennom å legge inn plass for vurderinger etter hvert aksjonspunkt – hva gjorde vi på planleggingsdagen, hva kom vi fram til og hvilken betydning skal dette få for det videre arbeidet?

5. Design møteøkonomien

Barnehagen er en lærende organisasjon, står det i Rammeplanen. Likevel opplever mange styrere at møter i barnehagen ikke er lærende. De fylles av praktiske drøftinger om turnus, bemanning og logistikk, heller enn faglig refleksjon og utvikling. Hvor mye tid som settes av til møter, hvem som planlegger dem, og hva som er utgangspunktet for planleggingen blir viktig for innholdet i møtene.

Alle møter bør fungere sammen i et «økosystem». Lederteamets strategiske beslutninger må flyte videre til avdelingene, og refleksjoner fra avdelingene må tilbakeføres til ledermøtene. Lederne må reflektere om egen rolle i ledelse av utviklingsarbeidet og øve seg på å utøve ulik ledelse i sitt arbeid. Denne øvingen må få betydning for hvordan øvrige ansatte får tatt i bruk sin kompetanse i lærende prosesser. Hvordan planlegge møter? Hvem leder de? Hvilke prosesser planlegges – og hvorfor? Hva er målet med møtet og hva er ønsket utbytte? Hvilke tilbakemeldinger har ansatte gitt som skal ha innvirkning på planlegging av neste lærende prosess? Om denne sammenhengskraften brytes, mister vi driv i utviklingsarbeidet. En styrer som tør å rydde i møteøkonomien, og flytte diskusjoner om det praktiske ut av møtene, frigjør rom til læring, refleksjon og faglig fellesskap. Styreren har mulighet til å skape tid.

6. Styrke relasjon og struktur – et produktivt samarbeid

Samarbeidet i barnehagen kan være krevende fordi personalet rommer ulike erfaringer, utdanningsbakgrunner, holdninger og verdier. Samtidig som at vi jobber tett på hverandre i team, hvor vi er gjensidig avhengig av hverandre. En forutsetning for å lykkes i utviklingsarbeid er at ansatte i barnehagen har et produktivt samarbeid.

I et produktivt samarbeid er ansatte trygge på hverandre og tørr å reflektere kritisk over egen og hverandres praksis. Relasjonene i samarbeidet gir trygghet til å dele, stille spørsmål og våge å vise usikkerhet. Strukturene – som klare roller, møteplaner og sakslister – gir forutsigbarhet og kontinuitet. Uten relasjon blir strukturen kald og byråkratisk. Uten struktur blir relasjonen varm, men lite forpliktende. Et produktivt samarbeid blir vedlikeholdt ved at styrer kontinuerlig vender speilet mot seg selv som faglig leder i organisasjonen: Hvordan er vår tilbakemeldingskultur? Er det rom for uenighet? Har vi strukturer som sikrer at alle ansatte deltar i lærende prosesser? Er jeg både relasjonsbygger og strukturbygger? Bør jeg styrke din ledelse – hvordan?

7. Synliggjør den røde tråden

Erfaringer viser at utviklingsarbeid kan oppleves som et arbeid på siden av hverdagen. Derfor trenger vi en «rød tråd» – en tydelig kobling mellom utviklingsarbeidet og praksishverdagen. Styrere som løfter frem denne sammenhengen, gjør utviklingsarbeidet til mer enn et prosjekt.

Denne røde tråden kan med fordel konkretiseres visuelt – på en vegg, tavle eller plakat som minner oss om målene vi jobber mot. En illustrasjon av en tidslinje kan for eksempel synliggjøre aksjoner som er gjennomført, oppdagelser som er gjort og hva vi har endret underveis. Denne typen dokumentasjon bør skapes i lærende prosesser hvor alle ansatte deltar. Da vil du kunne legge til rette for en felles forståelse av den viktige koblingen mellom utviklingsarbeidet og praksishverdagen.

8. Vurder dobbelt

Å være en lærende organisasjon handler om å lære å lære sammen. For at utviklingsarbeid skal få betydning, bør vi derfor lære oss å vurdere dobbelt. Dette handler om å vurdere hvordan ansattes profesjonelle kollektive kompetanse blir styrket, i tillegg til hvilken betydning utviklingsarbeidet har hatt for barna. Hvordan fungerte møtet som læringsarena? Skapte de prosessuelle metodene vi valgte de resultatene vi ønsket? Hvilken betydning får dette for videre utviklingsarbeid? Ansatte som blir involvert i slike prosesser vil oppleve medvirkning, se sammenhengen i arbeidet og kan bli bevisst sitt ansvar for egen læring.

Utviklingsarbeid er ikke pynt på hverdagen – det er motoren i profesjonsutviklingen. Men motoren går ikke av seg selv. Den må startes, styres og vedlikeholdes. Så neste gang du sitter i et møte og tenker «vi har snakket om dette før», spør du deg selv: Hva har vi egentlig lært – og hva har vi endret? Hvis svaret er «lite», er det på tide å justere kursen. For utvikling skjer ikke bare gjennom prat. Det skjer i praksis, gjennom strukturerte læringsprosesser som planlegges, gjennomføres og vurderes i fellesskap.

– Janne Thon Rehn viser hva langsiktig og verdibasert ledelse betyr i praksis: Tydelig retning, høye ambisjoner og en kultur preget av tillit og ansvar, som gir bedre undervisning, et tryggere skolemiljø og løfter hele lokalsamfunnet, sier juryleder Mona Søbyskogen.

Prisen ble overrakt av statssekretær Sindre Lysø, som understreket ledernes betydning for barn og unges læring og trivsel;

– Gode skoler bygges av dyktige fagfolk og ledere som skaper retning, fellesskap og trygghet. Viktigste leder-prisen synliggjør hvor avgjørende skoleledelse er for elevenes læring og for et inkluderende nærmiljø, sier statssekretær Sindre Lysø.

 Janne Thon Rehn: -En pris til fellesskapet

Rehn takket for prisen, og understreket at anerkjennelsen først og fremst tilhører fellesskapet på skolen:

– Jeg er både rørt og det er en stor ære. For meg handler ledelse om å bygge et lag som står støtt i fellesskapet. Prisen tilhører hele Vahl skole, ledelse skjer ikke i et vakuum, men i et samarbeid med kollegaer, foreldre, elever og andre samarbeidspartnere – slik at alle barn blir sett og får mulighet til å ta egne valg, sier Janne Thon Rehn.

–Når skole og nærmiljø spiller på lag, og man jobber sammen om kvalitet både i og utenfor skoletid, så skaper vi flere muligheter for alle. Det handler om likeverd, sier Rehn. Sangen til Vahl skole heter «Hører til på Vahl» , og denne prisen hører til på Vahl.

Lot seg imponere

– Det som imponerer juryen særlig, er hvordan Rehn har kombinert tydelig faglig retning med relasjonsbygging og et sterkt blikk for hele barnets hverdag. Hun har løftet både læringsresultater og tilhørighet, og vist hvordan en nærmiljøskole kan bli en kraft i barnas liv, sier juryleder Mona Søbyskogen.

Juryen fremhever at alle de nominerte, som var til stede under utdelingen, er tydelige og løsningsorienterte ledere som bygger tillit, er inkluderende og skaper trygge rammer for læring. Årets tre finalister representerer ulike deler av sektoren, men har til felles at de har oppnådd sterke resultater gjennom godt lederskap. Alle de nominerte var verdige for å motta prisen.

– Janne Thon Rehn er en rektor som endrer lokalsamfunnet og gir barn og unge tro på framtiden. Hun ser elevene, involverer ansatte og får alle til å løfte sammen – med barna i sentrum, sier Søbyskogen.

YS – Kommune, som Skolelederforbundet er en del av, leverte i dag sine krav til KS i årets tariffoppgjør. Skolelederforbundet mener lønnsoppgjøret må brukes til å styrke lederlønn i barnehage og skole for å sikre rekruttering, beholde dyktige ledere og gi nødvendig handlingsrom i en stadig mer krevende arbeidshverdag.

Et nødvendig lederløft 

Forbundet peker på at flere kommuner allerede har store utfordringer med å rekruttere kvalifiserte søkere til lederstillinger i barnehage og skole. Økende arbeidsmengde, høyt press og mindre støttefunksjoner gjør lederrollen mindre attraktiv. Lønn og arbeidsvilkår må derfor prioriteres i årets oppgjør.

– For å sikre at vi beholder dyktige ledere i skole og barnehage, og for å sikre rekruttering må våre ledermedlemmer i barnehage og skole, få reallønnsvekst i år, sier forbundsleder Mona Søbyskogen.

Skolelederforbundet understreker at et kjerneprinsipp i god lønnsdannelse er balanse mellom oppgaver, kompetanse, ansvar og myndighet – og lønns- og arbeidsvilkårene som følger med.

– Skal vi rekruttere og beholde gode ledere i barnehage og skole, må lønna stå i forhold til ansvaret, samt være høyere enn lønna til dem lederen er satt til å lede, sier Søbyskogen.

Forbundet viser til at lederrollen i oppvekstsektoren preges av høye forventninger, krevende omstillinger og strammere økonomiske rammer i mange kommuner. Det påvirker både rekruttering og stabilitet i ledergruppene.

– Et lederløft handler ikke bare om lønn, det handler også om struktur, støtte og ressurser – om muligheten til å utøve god ledelse i krevende omgivelser. Å satse på barnehage og skole er den beste beredskapen for framtida, avslutter Mona Søbyskogen.

Nå forhandles lønna til 500 000 kommuneansatte: YS Kommune krever betydelig lønnsvekst

Betydelig lønnsvekst er hovedkravet når oppgjøret for kommuneansatte starter. – Lønna må øke mye mer enn prisene, slik at folk får bedre råd, sier Trond Ellefsen, forhandlingsleder for YS Kommune.

– Den økonomiske hverdagen som våre medlemmer møter nå, er krevende. Prisene stiger og renta kan like gjerne gå opp som ned. Derfor trenger vi betydelig lønnsvekst, sier Ellefsen.

I en tid med så stor usikkerhet internasjonalt som det er nå, også om prisveksten, er det viktig å sikre en solid reallønnsøkning for store grupper.

YS Kommune krever:
•    Betydelig reallønnsvekst for våre medlemmer
•    Kompetanse og utdanning må gi lønnsmessig uttelling
•    Heltidskultur og heving av tillegg for ubekvem arbeidstid

Årets oppgjør er et såkalt hovedoppgjør. Det betyr at både lønn og de andre bestemmelsene i tariffavtalen forhandles.

Fagkompetanse koster
Skal kommunesektoren kunne være med i kampen om unge arbeidstakere, må det være attraktivt for dagens unge å utdanne seg for arbeid i sektoren. Lønna er viktig for rekrutteringen.

– For å beholde dyktige fagfolk og rekruttere nødvendig fagkompetanse, trenger vi et betydelig lønnsløft. I kommunal sektor er gjennomsnittslønna lavere enn for stillinger med samme utdanningsnivå i industrien. Den utviklingen må snus, sier Ellefsen, som også er leder for Delta, det største forbundet i YS Kommune.

Av leder i Skolelederforbundet Mona Søbyskogen

En elevkultur i endring 

NTNU Samfunnsforsknings rapport Mobbing i en hardere elevkultur ble lagt fram 24. februar 2026. Den tar for seg utviklingen i Elevundersøkelsen og bygger på casestudier fra skoler. Funnene peker mot en elevkultur som oppleves tøffere enn før, med røffere språkbruk, tydeligere hierarkier og et press som følger elevene tett. Samtidig viser rapporten at selv om mobbetallene har gått svakt ned, er omfanget fortsatt høyt sammenliknet med tidligere år.  

Utenforskap bygges ofte over tid 

Det mest tankevekkende er kanskje hvor tydelig rapporten viser at skolemiljøarbeid ikke kan reduseres til enkelthendelser. Mye av utenforskapet starter smått. Episoder kan hope seg opp og bli til mønstre som er vanskelige å bryte. Og når mobbing forekommer, påvirkes ikke bare de direkte involverte. Rapporten viser at trivselen i hele elevgruppen kan være lavere ved skoler med mye mobbing. 
Derfor må skolen ha et profesjonsfellesskap som ser etter tidlige tegn og handler likt, ikke tilfeldig. Og da må skolemiljøarbeidet holdes oppe – også når det er krevende.  

Skolemiljøarbeid må ledes 

Skolelederforbundet har lenge løftet fram ledelsens avgjørende rolle for et godt skolemiljø, og funnene i NTNU-rapporten peker i samme retning: Dette arbeidet må være systematisk og vedvarende. Det tar tid å bygge en kultur, og det tar tid å snu en kultur. Det handler om skolehverdagens praksis – og om hva skolen gjør når det blir vanskelig. En av Skolelederforbundets viktigste saker er kravet om stedlig ledelse på alle skoler. Skal man kunne jobbe systematisk med skolemiljøet, må skoleledelsen være til stede i skolens daglige drift og tett på skolemiljøarbeidet. Det gir bedre oversikt og gjør det mulig å bygge et profesjonsfellesskap som jobber likt og forutsigbart når utfordringer oppstår.  

Krysspress og behovet for støtte 

I rapporten til NTNU framheves ledelse om den avgjørende faktoren for å få til et godt elevmiljø:  

«Ledelsens tilstedeværelse og støtte trekkes frem som en av de viktigste forutsetningene for å lykkes med arbeidet mot mobbing. Ansatte beskriver at når ledelsen er synlig, tilgjengelig og involvert, skaper det en trygghet som styrker både det forebyggende arbeidet og sakshåndteringen» (s. 56). 

 Vi vet at ansatte i skolen ofte står i et krysspress mellom ulike hensyn. Når saker er uoversiktlige eller konfliktfylte, øker behovet for støtte. Da handler ledelse om å stå i det sammen med de ansatte. Det handler om å skape trygghet slik at ansatte tør å handle, og om å sørge for at skolen jobber faglig og likt. Hvis det glipper her, blir innsatsen fort ujevn – og da blir også skolemiljøarbeidet mer sårbart.  

Når skoleledere presses, rammer det hele organisasjonen 

Skolelederforbundets rapport Rektors handlingsrom: Er vi styrt eller støttet? beskriver en skolelederhverdag der kravene trekker i flere retninger, og der presset blir stort når støtte og handlingsrom ikke står i forhold til ansvaret. Når skoleledere må håndtere komplekse saker under tidspress, blir det vanskeligere å være tett nok på de ansatte i hverdagen. Og da blir det også vanskeligere å holde fast i det langsiktige arbeidet som NTNU-rapporten viser at skolemiljøet trenger. 

Skal skolene klare det, må det finnes kapasitet til å følge opp.  Altfor mange barn og unge gleder seg ikke til å gå på skolen. Ledere i skolen jobber systematisk og godt, men vi trenger hjelp fra politikere og foreldre. Vi trenger en styrking av arbeidet med skolemiljø i hele landet.

Ressurser må følge ansvar 

Derfor er dette også et spørsmål om rammer og ressurser. Når utfordringer starter på digitale arenaer, på fritiden eller på skoleveien, og fortsetter inn i skolehverdagen, blir skolemiljøarbeidet mer krevende. Rapporten peker på at kommunale prioriteringer har stor betydning for hva skolene faktisk får til, og at oppfølging må skje over tid. 
Skal skolene klare det, må det finnes kapasitet til å følge opp.  Altfor mange barn og unge gleder seg ikke til å gå på skolen. Ledere i skolen jobber systematisk og godt, men vi trenger hjelp fra politikere og foreldre. Vi trenger en styrking av arbeidet med skolemiljø i hele landet.

Skolemiljø skapes i hverdagen 

Rapporten minner oss om at et belastet miljø ikke bare rammer dem som står midt i mobbingen, men preger trivsel og trygghet for langt flere. Når elevkulturen oppleves hardere, og grenser flytter på seg, blir det enda viktigere at skolen har voksne som er tett på det som skjer.  

Derfor er skoleledere avgjørende. Ikke fordi de skal «løse alt», men fordi arbeidet må holdes oppe og tas på alvor over tid. Det krever rammer som gjør det mulig å følge opp både elever og ansatte når situasjoner er krevende, og støtte fra skoleeier som står i forhold til ansvaret. 
 

Mandag 23. mars startet årets viktigste lønnsforhandling Først ut er frontfaget, der Parat, medlemsorganisasjon i YS legger  premissene for hele det norske arbeidslivet når de setter seg ved forhandlingsbordet med Norsk Industri. Fristen for å komme til enighet er satt til torsdag 26. mars.

Parats forhandlingsleder, Kjell Morten Aune, er tydelig på at Parats medlemmer i  år forventer et merkbart økonomisk løft.

– Vi går inn i dette oppgjøret med et krystallklart krav om reallønnsvekst. Vi har flere år med usikkerhet, høye rentekostnader og høy prisvekst. Våre medlemmer har en klar forventning om at de skal sitter igjen med økt kjøpekraft etter at sentrale og lokale forhandlingene er over Bedriftene i ulike deler av industrien går godt, og lønnskostnadsandelen er historisk lav. Da er det bare rett og rimelig at de som skaper verdiene skal få sin rettmessige del, sier Aune i en pressemelding. 

 Skolelederforbundet – Reallønnsvekst er nødvendig

Skolelederforbundet ønsker lykke til med krevende forhandlinger og mener at reallønnsvekst er nødvendig.

– I dag starter forhandlingene i Frontfaget, og vi ønsker alle parter gode forhandlinger. Resultatet fra disse forhandlingene danner normen for alle de oppgjørene vi skal være del i denne våren. Rammen som settes av frontfaget er verken tak eller gulv for andre tariffområder, men er retningsgivende. Vi står sammen med YS-familien om krav som gir betydelig reallønnsvekst for våre medlemmer. Sier forbundsleder i Skolelederforbundet Mona Søbyskogen. 

-Innholdslistene kan bli et godt utgangspunkt i flere fag, men de må ikke utvikle seg til å bli en tvungen pensumliste. De skal støtte undervisningen, ikke erstatte lærernes profesjonelle skjønn, sier forbundsleder Mona Søbyskogen i Skolelederforbundet.

Forbundet mener omfanget av listene er moderat, og at de er godt forankret i læreplanverket. Samtidig må det fortsatt være rom for lokale variasjoner og supplering med annet innhold. Slik Skolelederforbundet leser forslagene, overlates fortsatt mye til profesjonelt skjønn – noe som er avgjørende for at undervisningen kan tilpasses lokale forhold og elevgrupper.

Dette gjelder også i fag som samfunnsfag og musikk. I samfunnsfag kan listene bidra til felles referanser og støtte i planleggingen, men de er ikke uttømmende. I musikk kan de gi et felles utgangspunkt og synliggjøre sentralt innhold, samtidig som faget krever rom for variasjon, lokale valg og bredde i repertoar og uttrykksformer.

—Når listene er veiledende og ikke uttømmende, stiller det også krav til hvordan vi bruker dem i praksis. Skoleledelse og profesjonsfellesskap må sikre felles forståelse, gode lokale valg og rom for tilpasning, for at listene skal fungere slik de er ment, sier Søbyskogen.

Skolelederforbundet mener det er naturlig at listene vil skape diskusjon, særlig om hvilke tekster, sanger og fortellinger som er valgt ut. Forbundet mener slike diskusjoner kan være konstruktive, så lenge det er tydelig at listene er ment som inspirasjon og veiledning.

Forbundet er også positive til at samisk innhold og perspektiver knyttet til nasjonale minoriteter løftes frem i arbeidet med listene. Dette er viktig for å sikre et bredt og representativt innhold i skolen.

Skolelederforbundet vil nå gå gjennom forslagene nærmere og gi formelle innspill i den videre prosessen.

-Vi er stolte av alle de tre nominerte til Viktigste Lederprisen. Dette er ledere som endrer lokalsamfunnet og gir barn og unge tro på fremtiden. De er gode representanter for de viktigste lederne i Norge. De involverer personalet, får alle til å løfte sammen, og de setter barn og unge i sentrum. De bygger fremtiden vår, sier juryleder Mona Søbyskogen.  

Alle nominerte er tydelige og løsningsorienterte ledere, som gir retning og viser godt lederskap gjennom å bygge tillitt, være inkluderende, omsorgsfulle og trygge. De tre nominerte i år er tre ulike ledere som alle er dyktige og har fått til fantastiske resultater gjennom sitt lederskap.

Nominer til prisen:

Tidligere rektor på Vahl skole i Oslo, Janne Thon Rehn. Enhetsleder og rektor på Rykene oppvekstsenter (0–13 år) i Arendal, Linda Fagermo Hjørnevik og Tidligere rektor på Tangen Videregående skole i Kristiansand, Stein Kristian Dillevig. Hvem av de tre som vinner blir avslørt ved prisutdelingen på Skolelederforbundets konferanse, Viktigste Leder, den 14.april.

Juryen består av personer fra sentrale organisasjoner innen skole og oppvekst.  Formålet med prisen er å hedre og anerkjenne ledere, og jobben de gjør for å sikre god kvalitet i barnehage og skole. Prisen er basert på Skolelederforbundets verdier: Kompetent, handlekraftig og fremtidsrettet.

–Ledere i barnehage og skole blir ikke anerkjent og verdsatt så mye som de fortjener. Dette er dyktige og fokuserte ledere som jobber utrettelig for at barn og unge skal ha det bra, trives og lære, avslutter Søbyskogen 

Mona Søbyskogen, juryleder besøker skolene i neste uke. Media er velkommen til å bli med.

Dato og tidspunkt for skolebesøk: 

Linda Fagermo Hjørnevik, Rykene oppvekstsenter i Arendal: tirsdag 10. mars kl. 12.00
Stein Kristian Dillevig, Tangen vgs i Kristiansand: onsdag 11. mars kl. 11.30

Janne Thon Rehn, Vahl skole i Oslo: fredag 13.mars

Presentasjon av kandidatene til Viktigste leder-prisen 2026:

Linda Fagermo Hjørnevik er rektor og enhetsleder på Rykene oppvekstsenter, Arendal, og har lang erfaring fra Bergen som lærer og undervisningsinspektør. Hun har en helhetlig tilnærming som binder sammen barnehage, skole og SFO. Hun skaper felles retning og arbeider målrettet for trygghet og læring for barn i alderen 0–13 år.​

Linda bygger kultur gjennom involvering, tillit og tydelig ledelse, og ansatte beskriver høy trivsel og forutsigbare rammer i hverdagen. Med et utviklingsorientert blikk finner hun løsninger som styrker læringsmiljø, samarbeid og hun legger vekt på arenaer der ansatte kan lære, dele og utvikle praksis sammen.​

Foreldre og elever beskriver en leder som er til stede og som legger til rette for medvirkning og fellesskap.

Janne Thon Rehn har som rektor ved Vahl skole, Oslo, utøvd et lederskap med tydelig retning, sterk verdiforankring og et stort engasjement for elever, ansatte og nærmiljø. Hun har vist at skolens betydning for å løfte et lokalsamfunn er avgjørende, og har hatt et sterkt engasjement i alle sine roller i Osloskolen – som lærer, sosiallærer og undervisningsinspektør.

Janne har bygget en kultur preget av tillit, åpenhet og felles ansvar, der personalet opplever støtte og klare rammer. Gjennom faglig utvikling, tett oppfølging og et målrettet arbeid har undervisningskvaliteten blitt styrket og skolens resultater løftet.​

Elevene beskriver en rektor som forstår barna, som det er lett å snakke med, og som kombinerer gode grenser med varme. Janne Thon Rehn etterlater seg en skole med retning, kultur og strukturer.

Stein Kristian Dillevig har gjennom sitt lederskap ved Tangen videregående skole, Kristiansand, og tidligere i Osloskolen, satt tydelige spor som endringsleder og kulturbygger. Han har styrket skolens attraktivitet og fellesskap gjennom en klar retning og en praksis der elevmedvirkning er integrert i utviklingsarbeidet.​

Han har bygget tillit gjennom åpenhet, tilgjengelighet og en ledelse tett på skolehverdagens behov. Endringene er forankret i felles verdier og har over tid bidratt til økt trivsel og større stolthet.