I denne episoden møter vi Esther Laird Eriksen fra Universitetet i Innlandet og Lars Laird Iversen fra MF vitenskapelig høyskole. Sammen utforsker vi begrepet uenighetsfellesskap og hva det kan bety for ledelse, profesjonsfellesskap og skoleutvikling.
Vi snakker om psykologisk trygghet, møtekultur, lederrollen og hvordan konstruktiv uenighet kan bidra til bedre beslutninger, mer læring og en sterkere demokratisk kultur i skolen.
Tekst: Anders Ildstad
Foto: Trude Witzell
«Er det noe liv her?» runger det fra høyttalerne utenfor Vitenskapsmuseet i Trondheim. Hundrevis av niende- og tiendeklassinger flokker seg rundt en scene og roper et halvengasjert «ja» tilbake.
«Vi skal ha litt smell og sprell. Høres det bra ut?» kommer det fra Kristoffer fra Vitensenteret. Han har kledd seg opp som en gal professor og skal åpne Forskningstorget med et inspirerende
vitenshow. Professoren får delte reaksjoner. Noen av ungdommene følger spent med, mens andre klynger seg i grupper og småprater eller ser ned på telefonen.
«Hold dere for ørene!» I løpet av de neste minuttene får professoren det til å brake og skyte ting i været med bruk av kraftfulle grunnstoffer som hydrogen og nitrogen.
«Kos dere masse på Forskningstorget!» roper Kristoffer etter det siste smellet og sender elevene videre til inspirasjonstelt. Her står teknologer og studenter klar bak et utall stander for å
innvie elevene i vitenskapens og forskningens varierte verden. Det skal ikke stå på forsøket å vekke glød for realfagene – fag som stadig færre norske elever brenner for. Men er det nok?
Forskningstorget er ett av arrangementene i Trondheim som foregår under Forskningsdagene, en landsdekkende formidlingsfestival som har blitt arrangert av Norges forskningsråd siden 1995. Behovet for forskningsdager for barn og ungdom har kanskje aldri vært større enn nå. Trenden er nemlig dyster:
Norske og internasjonale undersøkelser viser at norske skoleelevers ferdigheter, interesser og motivasjon for realfag stadig synker. Den nyeste TIMSS-undersøkelsen viste blant annet at det har vært en betydelig tilbakegang i resultatene i både matematikk og naturfag for norske elever på barnetrinnet fra 2019 til 2023. Rundt 4 av 10 elever på ungdomstrinnet presterer på de laveste nivåene i både matematikk og naturfag. Undersøkelser fra blant annet UDIR og NIFU viser at det er en tydelig nedgang i antall elever som velger realfag som program- eller valgfag i videregående opplæring. Når det gjelder høyere utdanning, var det i 2024 bare 119 studenter som startet på lektorutdanningen i realfag i Norge, en nedgang på mer enn 60 prosent fra 2019. I 2025 startet kun 91 på lektorutdanningen. En undersøkelse fra fagforeningen Tekna i 2025 viser at 40 prosent av lektorene i realfag vurderer å slutte i jobben i løpet av de neste fem årene. Mange bransjer sliter dessuten med å rekruttere folk med realfagsbakgrunn. Hva skal til for å snu den negative utviklingen?
På Forskningstorget møter vi Klæbu ungdomsskole. Realfagslærerne Terje Aas og Tine Brusevold har tatt med seg et titalls niende- og tiendeklassinger på buss inn til trønderhovedstaden.
Lærerne håper at Forskningstorget kan fenge alle elevene, også dem som sliter med interessen for realfag.
– Til og med dem som det er vanskelig å fenge i klasserommet, finner alltid noe her som de synes er spennende. Da har vi vunnet i dag, sier Tine.
Lærerne planlegger flere lignende inspirasjonsdager, samt ekskursjoner og turdager, i løpet av skoleåret. Snart skal elevene velge videregående utdanning. Lærerne håper slike dager kan bidra til at enda flere ungdomsskoleelever velger realfag senere.
– Hva kan man gjøre for å fange interessen hos dem som ikke er så glad i realfag?
– Det har mye å si hvordan vi presenterer ting. Hvis vi klarer å putte realfag inn i den verden som de er i, gripe tak i dagsaktuelle temaer, slik som miljø og klima, og klare å gjøre komplekse ting forståelige og enkle da fanger vi interessen, mener Terje.
– Hvordan skal dere bruke det de har opplevd i dag?
– Det er naturlig å ta opp tråden når vi kommer tilbake på skolen. Da snakker vi om hva som var gøy, om det var noe som fenget, og så bygger vi videre på det.
– Hvorfor er realfag viktig for det norske samfunnet?
– Det er vanskelig å se for seg hvordan ting ville vært uten den realfagskompetansen vi har i Norge og i verden. Vi har hatt en enorm nytte av realfagene. Tanken på at interessen dabber av, er litt skummel, uttrykker Tine.
Mellom stander som presenterer forskning innen alt fra hav og plast til tannhelse og hjerneforskning, treffer vi Gustav. Ungdomsskoleeleven fra Klæbu bryner seg på en geografioppgave på et av standbordene.
– Hva synes du om å komme hit i dag?
– Her er det veldig mye forskjellig, så det er ganske artig. Og så får vi brukt hodet og lært ting, sier Gustav. Han liker realfag, men forteller at mange av medelevene synes fagene er kjedelige.
– Hvorfor tror du interessen for realfag synker?
– Fordi svarene er så lett tilgjengelig. Nå kan man bare søke opp ting. Da blir det ikke så spennende, mener Gustav, som tror at undervisningen i realfagene blir for monoton for mange.
– Elevene ville ha likt hvis det var flere dager som Forskningstorget. For hvis man skal lære noe, må det være interessant.
Medelev Johanne syns det er synd at mye av undervisningen på skolen består av lesing og skriving og lite av eksperimenter.
– På skolen lærer man om ting, men her får man prøvd ting selv. Vi husker bedre når vi er en del av noe, og ikke bare hører om det.
Forskningstorget er et samarbeid mellom NTNU og Vitensenteret, et populærvitenskapelig opplevelsessenter i Trondheim. Marianne Sjøholtstrand, prosjektleder ved NTNU Vitenskapsmuseet, forteller at arrangementet handler om å tenne gnisten hos både de unge og lærerne.
– Mange synes at skolen har blitt for teoritung. Men det er ikke lærernes feil. De har ikke ressurser, fasiliteter eller tid til å gjøre undervisningen praktisk i hver klassetime. Man trenger alternative arenaer for å gjøre det, sier Marianne, som håper Forskningstorget får elevene til å se at noe av det som foregår på et universitet, handler om å bruke hendene og skape ting, og samtidig bidra til ny kunnskap og opplevelser, vekke nysgjerrighet og gi elevene muligheter til å teste og utforske.
Lars Pedersen, pedagogisk leder ved Vitensenteret, forteller at senteret tilbyr realfaglige aktiviteter til primært skoler, barnehager og familier. Han tror at man må undervise og tilrettelegge på en annen måte hvis man skal nå elever som sliter med motivasjon og konsentrasjonsvansker.
– Elever har rapportert at de har fått tilbake motivasjonen hos oss fordi de har fått jobbet med realfagene på en praktisk måte, samtidig som de har fått være sosiale og fått nye venner. Vårt
mantra er nemlig at opplæringen skal være både praktisk og sosial. Det er ikke en rettesnor for all undervisning, men det gir en indikator på at det er mulig å skape en endring for elevene, sier Lars.
Vitensenteret arrangerer også kurs for lærere innen praktisk realfagsundervisning og programmering. Men mange lærere får ikke til å delta på grunn av manglende ressurser.
– Lærerne vil gjerne dra på kurs, men de får ikke fri fordi de ikke har vikarer. Jo større forpliktelsen er, desto vanskeligere blir det fra skoleeiers og skoleleders side.
– Hvordan kan skoleledere legge opp realfagsundervisningen slik at man når de unge best mulig?
– Lærerne må bli gitt mulighet til å drive med den undervisningen de brenner for. Derfor må skolelederne utfordre skoleeierne. De må kunne gi lærerne tid og ressurser til å drive mer med praktisk undervisning, for det skrikes åpenbart etter det.
– Skolelederne kan få mange invitasjoner til arrangementer. Men de må sile ut hva som er viktig for dem, og benytte seg av tilbudene. De må sette av tid til å bli inspirert, legger Marianne til.
Elevene som besøker Forskningstorget, spenner fra 5. til 10. trinn. Marianne observerer at det ikke er lett å vekke engasjementet hos alle elevene. Arrangøren har derfor allerede tenkt på noen justeringer de skal gjøre til neste år for å treffe målgruppene enda bedre. Lars mener det er viktig at barn får interesse for teknologi og realfag tidlig. Han er nemlig overbevist om at realfagene vil spille en stor rolle for Norge i framtiden.
– Realfag og teknologi har finansiert velferdsstaten vår gjennom oljen. Men når oljen tar slutt, eller vi velger å ikke ta opp mer av den, trenger vi nye næringer, teknologier og løsninger til å erstatte den. Realfagene vil dessuten bidra til å løse klimaspørsmål og til å skaffe bedre helsetjenester for stadig flere eldre i landet, avslutter pedagogisk leder ved Vitensenteret.
Tekna er landets største fagforening for teknologer, naturvitere og studenter, med 117 000 medlemmer. President Elisabet Haugsbø forteller at organisasjonen jobber utrettelig for å øke interessen for realfag blant norske skolelever. Hun er bekymret over utviklingen.
– Vi trenger teknologenes og naturviternes kunnskap og kompetanse for å løse mange av arbeidsoppgavene som privat og offentlig sektor står overfor framover, innen forsvar, samfunnssikkerhet, energiomstilling, naturvern og helse. For å lykkes med dette trenger vi klare mål og virkemidler for hvordan vi kan få flere barn og unge til å velge matematikk og naturfag på skolen, sier Elisabet.
Hun tror manglende leseferdigheter og leseforståelse kan være én av flere grunner til at realfagskompetansen har sunket de siste årene.
– Realfagene krever at man klarer å lære ting og se sammenhenger. Men hvis elevene ikke kan lese og sette seg inn i fagstoff, er det vanskelig å lære seg noe. Derfor er det et stort behov for å få grunnleggende ferdigheter på plass tidlig i skoleløpet.
Presidenten i Tekna mener det viktigste er at interessen for realfag sås tidlig. Da spiller lærerne en svært viktig rolle.
– Elever må møte lærere som kan fagene de underviser i, både i matte og naturfag. Da blir faget morsomt, lærerikt og inspirerende. Faglig sterke, engasjerte og trygge lærere er viktig for kvaliteten på undervisningen og for elevenes motivasjon, læring og mestring.
Elisabet mener dessuten at skolene må få større mulighet til å drive med praktisk undervisning.
– Mer praktisk undervisning gir større forståelse av hva realfaglig kunnskap kan brukes til. Da må skolene ha mer utstyr til praktisk læring og kunne legge til rette for forsøk og utflukter til eksterne arenaer. Realfagsenteret i Lillestrøm er et eksempel på et vellykket tiltak som bidrar til at både elever og lærere får større interesse og motivasjon for realfagene.
Elisabet mener det er viktig at utdanningsinstitusjonene bruker utdanningsmesser til å promotere realfagsstudiene på en god måte, deriblant ved å synliggjøre hvor morsomme, spennende og arbeidslivsrelevante fagene er.
– Hvilken nytteverdi har arrangementer som Forskningstorget for å spre interessen for realfag blant norske elever?
– Det er viktig å møte barn og unge på arenaer hvor de kan la seg engasjere og inspirere av realfag. Derfor er det positivt å ha flere slike arrangementer opp gjennom skoleløpet, slik at barn i ulike aldre får se hva realfag kan brukes til.
Tekna mener også myndighetene og næringslivet må mer på banen.
– Tekna har lenge etterlyst en realfagsstrategi som omfatter hele skole- og utdanningsløpet. Både Sverige og EU har nylig vedtatt realfagsstrategier med klare, tallfestede mål for å øke rekrutteringen til fagene. Det er dessuten et stort potensial for mer samarbeid mellom skolene, offentlige institusjoner og næringsliv for å gi økt innsikt og opplevelser knyttet til realfag. Arbeidsplassene bør tilby rollemodeller som kan ta imot besøk og besøke skoler og elever for å synliggjøre alle valgmulighetene realfag gir i arbeidslivet.
Presidenten i Tekna mener det er avgjørende for det norske samfunnet at realfagene blir prioritert i tida som kommer.
– Vi jobber hver dag for å få politikerne til å prioritere realfagskrisen og anerkjenne det økte behovet for teknologisk og naturvitenskapelig kompetanse framover. Vi trenger realfag for å sikre velferden og øke norsk konkurransekraft og verdiskaping i privat og offentlig sektor, avslutter Elisabet Haugsbø.
Det er fredag kveld noen dager senere. Forskningsdagene går mot slutten. Nå er det de videregående elevenes tur. De har allerede valgt studieretning, men hvor skal veien gå videre? Vil noen satse på høyere utdanning innen realfag og teknologi?
Realfagsbygget på NTNU i Trondheim er pyntet til fest. Researchers’ Night, eller Ungdommens forskernatt, samler hvert år tusen elever og lærere, og noen av dem kommer helt fra Namsos,
Fosen og Ålesund. Klokka 18 rykker en horde med spente elever inn i bygget. Her venter heftige eksperimenter og nye smell og sprell i store aulaer, dyptdykkende foredrag og iøynefallende
stander og utstillinger i korridorer og vrimlearealer.
Marianne Sjøholtstrand fra Vitenskapsmuseet er også prosjektleder for Researchers’ Night. Hun forteller at i år var rådgivere ved ungdomsskoler for første gang invitert til et sidearrangement, «Veien fra ungdomsskole til universitetet». Men bare fire rådgivere meldte seg på, og arrangementet ble avlyst. Marianne synes det er rart at ikke flere rådgivere så nytten av arrangementet.
– I dag er det så mange valg elevene skal ta, og det er så mange forstyrrelser når det gjelder å ta valg. Rådgiverne i grunnskolene er derfor veldig viktige for å veilede elevene i riktig valg av for eksempel P-matte for en praktisk tilnærming til yrkesfag eller studier, eller T-matte hvis man sikter mot realfagsstudier.
Men Tiller videregående skole er her for 22. år på rad. I år stiller skolen med 80 elever og 6 lærere. Selv om det er fredag kveld, forteller realfagslærer Åse-Torill Knarlag at det er obligatorisk
oppmøte. Og elevene klager ikke.
– Hvorfor er slike arrangementer viktige for å øke interessen for realfag?
– Det er kjempeviktig, for her presenterer de så mange forskjellige ting. Standene med aktiviteter er kjempefine, og foredragene har høy kvalitet. Elevene ser at dette er matnyttige fag, noe de kan holde på med.
Åse-Torill forteller at hun gjør mange praktiske forsøk sammen med elevene på skolen, blant annet å dissekere gris, fisk og høner.
– Hvordan bør man legge opp realfagsundervisningen?
– Vi kan ikke være noen sirkushester som skal gå og underholde elevene. Vi må kunne forvente at de jobber med fagene selv. Men vi kan motivere dem ved å gjøre undervisningen relevant og interessant. Mange liker å gjøre forsøk, så da kan vi for eksempel dra og besøke utstillingen SeeSalmon og dissekere fisk, forteller Åse-Torill.
– Hvilket ansvar har skolelederne for å vekke interessen for realfag?
– Hvis det ikke er nok elever som søker seg til et fag, blir de ofte lagt ned. Men skolelederne har et ansvar for å tilby realfagene, selv om det er lav søknad. Vi må kunne tilby de fagene som kreves for å komme inn på studier for å bli sivilingeniør, tannlege, lege eller veterinær.
Odin er en av elevene på Tiller som elsker realfag. Han liker at fagene er så konkrete og gir spesifikke svar. Odin skryter av realfagslærerne på Tiller.
– Lærerne er helt der oppe. Vi får både teori og praksis. Det gjør at vi får all den forståelsen vi trenger for å gjøre det bra i fagene, sier Odin, som allerede har planen klar: Han skal bli maskiningeniør. Åse-Torill blir stolt og glad når tidligere elever kommer inn på studiene de har drømt om.
– Vil denne kvelden inspirere elevene til å satse på realfagene?
– Her får de sett hvor mye artig de kan forske på, og hvor gøy det kan bli å jobbe med realfag. Og realfag er veldig nyttig for framtiden. Dette gir inspirasjon til videre studier, avslutter realfagslærer Åse-Torill Knarlag.
Det er mye glede og lettelse.
Jeg tenker også på de som går glipp av øyeblikkene. Jeg kjenner litt på det, å gå glipp av det jeg vet rektor på Marker skole har fått være med på nå. Jeg er heldig, har en unik mulighet og mange gode opplevelser med dette fantastiske forbundet, men fellesskapet i kollegiet og elevgruppa “fattas mig” nå, for å bruke Astrid Lindgrens uttrykk. Det er godt å ha de gode minnene.
De jeg tenker ekstra på, er de som kjenner på utenforskapet, som av ulike grunner ikke har fått med seg markeringer av fellesskap og muligheter. Jeg oppfordrer dere til å ta en ekstra telefon, sende en ekstra hilsen eller stikke innom noen som trenger det litt ekstra nå. Vi kan alle bidra med litt glede og litt støtte inn i ferietid.
Jeg tenker på alle dere som i løpet av dette halvåret har tatt kontakt, invitert, inspirert, utfordret og bidratt. Fortsett med det! Jeg gleder meg stort til å få vokse enda mer inn i forbundslederrollen. Takk for alle møter, samtaler og igangsettere. Dette er inspirasjon til videre arbeid.
Vi har mange viktige oppgaver foran oss, og vi som er politiske ledere for dere vil sammen med sekretariatet og våre rådgivere invitere dere inn til flere innspillsrunder det kommende halvåret. Følg med på podkaster og nyhetsbrev, og ta kontakt med oss om det er politiske utspill dere vil bidra med synspunkter på, om det er rammevilkår lokalt dere vil belyse, gode opplevelser dere vil dele. Vi skal speile deres hverdag.
Et viktig bakteppe for kommende arbeid, er Riksrevisjonens rapport som kom nå i juni. Den viser betydningen av å se nasjonale mål, statlige og lokale rammer og profesjonelt handlingsrom i sammenheng. Dette har Skolelederforbundet sagt mye om de siste årene, og vi mener denne rapporten bør være et utgangspunkt for en bredere diskusjon om hvordan staten, kommunene og skolene sammen kan utvikle et rammeverk som i større grad bygger på kunnskap om hva som faktisk styrker læring og tilhørighet.
Riktig god sommer, alle sammen!
Arbeidet tar utgangspunkt i utfordringer knyttet til faglig fordypning, en oppstykket skolehverdag og bekymringer for om elever i studieforberedende opplæring er godt nok forberedt på videre studier. Forslagene berører både hva alle elever skal lære (både på yrkesfag og studieforberedende), og hvordan studieforberedende opplæring skal bygges opp. Frist for innspill til Udir er 1. november.
Se dette webinaret for mer informasjon:
Har du spørsmål eller innspill til prosessen, kan du kontakte seksjonsleder Alf B. Aschim på e-post: aba@skolelederforbundet.no
Kjell Evensen, prosjektleder ved Universitetet i Innlandet
Skoleledere og lærere opplever noen ganger at krav om endring og utvikling kommer utenfra, i form av pålegg eller ønsker fra noen som står relativt langt unna praksis. Dette fører sjelden til engasjement og endringsvilje. Forventninger om endring som oppstår langt unna skolens praksis kan være krevende å balansere opp mot opplevde behov hos dem som står nærmest skolens kjerneoppdrag – elevenes læring og utvikling.
Aksjonslæring (Tiller, 2006) tar utgangspunkt i de opplevde behovene til aktørene som er tett på elevenes læring og hverdag. En aksjonslæringsrigg baserer seg på at det legges til rette for at de ansatte prøver ut og reflekterer sammen rundt tiltak basert på egne opplevde behov.
Denne arbeidsformen kan bidra til at både organisasjonens behov og den enkelte ansattes behov kan ivaretas. Ved å gi et stort handlingsrom kan den enkelte få støtte i å utvikle praksis ut fra ønsker, behov og kapasitet. Dette kan bidra til opplevd autonomi og eieforhold til utviklingsarbeid (Vestergaard, 2020). Samtidig kan skolen utvikle seg som organisasjon når de ansatte jevnlig deler og diskuterer praksis.
Aksjonslæring kan sees på som en syklisk prosess der behovene danner utgangspunktet. Ut fra det opplevde behovet planlegges og prøves aksjoner som kan møte dette behovet. Underveis samler man erfaringer og data, som blir grunnlag for refleksjon sammen med andre frem mot videre utprøving (se figur 1).
Opplevd behov for endring av praksis i skoler kan ha ulike utgangspunkt. Det kan oppstå hos enkeltlærere eller lærergrupper som er tett på elever, for eksempel når elevgruppen eller samfunnet rundt skolen endrer seg. Det kan også være et ønske om i større grad å drive lokalt utviklingsarbeid ut fra den enkelte ansattes behov.
Skoleledere eller ansatte kan også ha opplevde behov for at personalet arbeider i en felles retning. Det kan for eksempel handle om aktuell tematikk som oppstår, som utfordrende elevadferd eller om nytt lovverk. I andre skoler kan ledere oppleve behov for en bedre delingskultur eller for likere praksis ut mot elevgruppen.
De opplevde behovene kan altså oppstå på ulike nivåer i en organisasjon. Kjernen i aksjonslæringstilnærmingen er å ta tak i noe man selv er opptatt av innenfor en tematikk. Aksjonslæring tar utgangspunkt i de faktiske behovene for å utvikle praksis, der skoleledere kan rigge prosesser som legger til rette for å møte disse behovene.
Opplevd mestring, tilhørighet og medvirkning påvirker ansattes motivasjon for utviklingsarbeid. Motivasjonsteori bygger på at motivasjon styrkes når disse elementene er ivaretatt (Ryan & Deci, 2000).
For det første fremmes opplevd mestring ved at oppgavene som velges er passe vanskelige for den enkelte. Når oppgaver eller utviklingsarbeid pålegges utenfra, vil ansatte kunne oppleve disse som krevende. Ansatte som er pålagt å utvikle seg innenfor et gitt område, vil kunne prøve å unngå å komme i situasjoner der man ikke mestrer eller er usikker på om man vil mestre arbeidet. Gjennom å prøve ut noe man selv ønsker og har mulighet til å mestre, samtidig som man får støtte og sparring fra kolleger i prosessen, kan den enkelte ansatte samle erfaringer som videreutvikler egen praksis. Samtidig kan mestringstro (Bandura, 1997) styrkes. Det innebærer at den enkelte får større tro på å lykkes med utviklingsarbeidet.
For det andre skapes tilhørighet gjennom at arbeidet utføres sammen med andre, slik at prosessen oppleves som en integrert del av «slik vi jobber». Å diskutere praksis med kolleger kan også bidra til en oppfattelse av tilhørighet og fellesskap.
For det tredje kan medvirkning bidra til motivasjon gjennom at den enkelte får velge tematikk ut fra sine egne opplevde behov. Det er altså det den enkelte ansatte er opptatt av i sin hverdag som står sentralt i arbeidet. Medvirkning i hvordan aksjonslæringsprosessen designes kan også bidra til motivasjon når ansatte får synliggjort sine ønsker og behov for støtte.
Behov for endring og utvikling kan altså komme både utenfra og innenfra organisasjonen. For å møte behovene vil det være fornuftig for skoleledere å tenke langsiktig, og legge en god struktur for utviklingsarbeidet. Dette kan gjøres gjennom å definere et vilkårsrom (Vestergaard, 2020) bestående av noen rammer og en retning for arbeidet, og et handlingsrom der medarbeiderne vil ha påvirkning på sin egen utprøving innenfor rammene.
Vilkårsrommet vil definere hvilket område vi arbeider innenfor og hvordan prosessen struktureres (se figur 2). Tematikken kan for eksempel være definert til elevmedvirkning, men det kan også være en videre ramme der hver enkelt velger sitt eget utviklingsområde ut fra hva man selv er opptatt av. Den enkeltes handlingsrom kan altså variere ut fra det vilkårsrommet som settes fra skolens ledelse.
Strukturen definerer mål, fremdrift og møtepunkter underveis. Man kan definere en periode for utprøving, tidspunkter og rigg for sparring mellom kolleger og systemer for å følge med underveis. Når ledere får tilgang til informasjon om de ansattes opplevde behov og utprøving, kan de også legge til rette for å hente inn ekstern kompetanse, støtte der det er behov eller justere prosessene underveis.
I utviklingsprosesser kan utviklingsgrupper eller plangrupper sees på som et nav som driver prosessene fremover. Gjennom å planlegge langsiktige og strukturerte prosesser, der man følger
med på hva de ansatte er opptatt av og har behov for, kan ledere bistå gjennom å justere prosessene. Denne innsikten kan også gi grunnlag for å hente inn ekstern støtte og kompetanse der det trengs.
Vestergaard (2020) understreker betydningen av å være transparent som leder, både i innrammingen av vilkårsrommet og i hvor handlingsrommet ligger. Ved å signalisere sine intensjoner og behov kan man bidra til økt legitimitet og en større aksept for grep som gjøres. Ledere bør derfor være tydelige på intensjoner, samtidig som de gir et handlingsrom for de ansatte.
Gruppesammensetningen vil også være nødvendig å tenke igjennom for ledere. Homogene grupper med samme utfordring, klasse eller undervisningsfag vil kunne oppleve at de jobber med det samme, mens heterogene grupper kan fremme forskjellige erfaringer eller forståelser. Uansett vil ikke målet med gruppene være å overbevise hverandre, men å gi hverandre tilgang til hverandres erfaringer. Skolekulturens behov vil også ha betydning for gruppesammensetning. I noen skoler trenger personalet å jobbe tettere sammen i team eller på avdeling, mens i andre skoler kan det være behov for å bygge tettere fellesskap på tvers. Dette vil være viktige avveininger for ledere i valg av struktur.
I planleggingen av en aksjonslæringsrigg bør altså ledere planlegge ut fra disse punktene:
En skole har fått endret elevgruppe de siste årene, og ser et behov for å bli bedre på å treffe denne elevgruppens behov for å oppleve økt mening og motivasjon i skolehverdagen. Ledergruppa
legger til rette for en aksjonslæringsprosess som skal gå over to skoleår, der hver enkelt lærer eller små lærerteam skal prøve ut tiltak i egen praksis. Det defineres en periode for utprøving, og annenhver måned settes det av fellestid til erfaringsdeling og sparring i små grupper. Alle ansatte får i oppgave å skrive et notat i skolens notatblokk i OneNote, som beskriver hva man
konkret ønsker å prøve ut, hvorfor og eventuelle behov for støtte. Ledere har tilgang til notatblokken, slik at man kan følge med på utprøvingen og støtte de ansattes behov.
Vilkårsrommet er dermed definert til at utprøving skal knyttes til mening og motivasjon hos elevene, og til perioder der utprøvingen skal foregå. Handlingsrommet er definert til at hver enkelt kan velge sitt utviklingsarbeid innenfor dette store temaet.
«Ved å legge til rette for aksjonslæring, kan ledere bidra til at utviklingsarbeid oppleves som meningsfullt og relevant for den enkelte.»
Ledergruppa rigger møtepunktene med små grupper der den enkelte får noe tid til å presentere sitt arbeid. Det settes av tid til å diskutere erfaringene i gruppa slik at alle får tilbake innspill for videre utprøving. I dette tilfellet velger ledergruppa å organisere grupper med
tre medlemmer, slik at det blir nok tid til å gå i dybden på hverandres erfaringer. Ledergruppa har identifisert et behov for å dele erfaringer på tvers av fremfor i faggrupper, fordi man har sett at de ulike faggruppene har mye å hente fra hverandres praksis. Det bestemmes at de samme gruppene skal møtes fast gjennom dette skoleåret, for å bygge en trygghet og stabilitet i gruppene.
I etterkant av møtepunktene skriver alle logg i notatblokka. Hver enkelt beskriver hva man nå vil justere eller prøve videre frem til neste møtepunkt, hvor den sammen gruppa møtes igjen. Ledergruppa følger med på de ansattes logg, for å kartlegge om det kan være behov for å hente inn ekstern støtte eller å følge opp noen av de ansatte tettere enn andre.
Halvveis og ved slutten av det første skoleåret evalueres aksjonslæringsriggen. Ledergruppa samler inn erfaringer ved at hver enkelt skriver i sin logg hva man har behov for i møtepunktene fremover, og hvordan møtepunktene kan bidra til læring for den enkelte.
Målet med møtepunktene er å skape en situasjon der de ansatte kan sparre med hverandre for å utvikle egen praksis. Derfor vil det være hensiktsmessig å legge frem sitt arbeid nettopp for
å få utbytte gjennom sparring, ikke til å rapportere om hvorvidt man har gjennomført noe eller ikke, eller graden av suksess. For ledere vil det være fornuftig å være tydelige på at møtepunktene ikke er et kontrollpunkt eller en kvalitetssjekk, men en mulighet for å diskutere sine erfaringer med andre kolleger for å få innspill til egen praksis.
Høyere kvalitet i møtene fordrer en annen tilnærming enn de mindre effektive rekkefremleggene hvor man kun forteller hva man har gjort. For å komme i dybden, avdekke begrunnelser og avdekke underliggende forståelser, kan bruk av utforskende spørsmål være en støtte. Å kunne stille gode spørsmål til hverandre, kan gi nye måter å tenke på og gi innspill til videre utprøving.
I praksiseksempelet over har ledergruppa identifisert at samtalene i gruppene preges av løs prat, og at de ansatte sjelden stiller utfordrende spørsmål for å grave i hverandres praksis. De legger derfor til rette for at gruppene øver på å stille denne typen spørsmål gjennom først å legge opp til noen fellesøkter gjennom året som handler om hva som er forventningene til delingsøktene, innføring i ulike typer spørsmål og modellering av utforskende samtaler. De velger også å legge ut en liste med eksempelspørsmål til gruppene, slik at de har noe å støtte seg til i samtalene.
Aksjonslæring kan gi flere fordeler for profesjonsfellesskapet. For det første oppnås en opplevd relevans ettersom de ansatte får jobbe med problemstillinger de selv er opptatt av. Dette medfører at utviklingsarbeidet ikke oppleves som «noe pålagt av ledelsen,» men snarere som en mulighet til å snakke med andre om det arbeidet man allerede gjør. For det andre kan denne metodiske tilnærmingen utvikle hele personalet som profesjonsfellesskap, der man kan drøfte hverandres praksis.
For det tredje legger det opp til en forutsigbar struktur for utviklingsarbeid som skoleledere kan anvende på ulike tematikker som pålegges ovenfra gjennom lovverk og krav, men også på lokale behov på skolen og hos den enkelte ansatte.
Skoleledere har en sentral rolle i å skape rom for læring og utvikling i skolen. Ved å legge til rette for aksjonslæring, kan ledere bidra til at utviklingsarbeid oppleves som meningsfullt og
relevant for den enkelte. Start med å kartlegge de ansattes behov – og bygg strukturer som gir rom for refleksjon, utprøving og deling.
YS’ likestillingspris deles ut til personer, grupper, organisasjoner eller virksomheter som har gjort en særlig innsats for å fremme likestilling og like muligheter for alle.
Prisen har eksistert siden 1988. Fram til 2005 handlet prisen om likestilling mellom kjønnene, men fra 2006 ble den utvidet til å omfatte flere diskrimineringsgrunnlag, blant annet kjønn, alder, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.
Prisen kan gis til enkeltpersoner, grupper, organisasjoner og private eller offentlige virksomheter, både i Norge og internasjonalt.
Formålet med prisen er å stimulere til økt innsats for likestilling og like muligheter for alle. Med likestilling menes tiltak som bidrar til å rette opp skjevheter i mulighetene til samfunnsdeltakelse, utdanning, arbeid og faglig utvikling.
Prismottakeren må ha gjort en fortjenestefull innsats innenfor ett eller flere av disse områdene, og det forutsettes at arbeidet har en helhetlig tilnærming til likestilling.
Slik nominerer du
Du trenger ikke å være YS-medlem for å nominere kandidater til YS’ likestillingspris.
Forslag kan registreres i nominasjonsskjemaet eller sendes til hh@ys.no innen 19. august 2026.
Forslagene bør helst være godt begrunnet, slik at juryen får et best mulig faktagrunnlag når den skal gjøre sine vurderinger. Beskriv gjerne hva kandidaten har gjort, hvem innsatsen har hatt betydning for, og hvorfor dette arbeidet bør løftes fram.
YS’ likestillingspris består av et bilde laget spesielt for YS av kunstneren Gro Hege Bergan. Prisen deles ut på YS-kongressen 20. oktober 2026.
Årets prisvinner blir valgt av en jury bestående av fem medlemmer fra YS og en representant fra Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Tidligere vinnere
Gjennom årene har prisen gått til en rekke personer, organisasjoner og virksomheter som har bidratt til å flytte likestillingsarbeidet framover. Blant tidligere vinnere finner vi blant andre:
Vi har fått besøk av Ann Elisabeth Gunnulfsen, professor i utdanningsledelse ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på skoleledelse, styring og skoleutvikling, og har ledet arbeidet med styring og ledelse i evalueringen av fagfornyelsen.
Vi snakker om skolelederens rolle i krysspresset mellom politikk, profesjon, foreldre og lokalsamfunn. Hva betyr tillit i praksis? Hvordan kan ledere skjerme organisasjonen mot for mange satsinger samtidig? Og hvorfor er det viktig å holde fast ved skolens formål når omgivelsene krever raske resultater?
Skolelederforbundet går sammen med YS i Pride-paraden lørdag 27. juni kl. 12.
Paraden går fra Grønlandsleiret til Kontraskjæret, og alle medlemmer som vil markere støtte til solidaritet, mangfold og likeverd er hjertelig velkommen til å bli med.
YS deler også ut pastiller med budskapet «Blanda drops – lik rett til å være forskjellig». T-skjorter til paraden kan hentes i 1. etasje i Lakkegata 23 fredag 26. juni og lørdag 27. juni mellom kl. 09:30 og 11:30.
Oppmøte ved YS-huset i Lakkegata 23 lørdag 27. juni kl. 11.30, eller i Grønlandsleiret kl. 12.00. Vi går som nummer 131 i paraden. Se etter YS-parolen.
Følg Facebook-arrangementet for oppdatert informasjon om oppmøte, parade og praktiske detaljer.
Min yrkesbakgrunn er at jeg har jobbet som lærer i 20 år før jeg ble rektor, noe jeg har vært i 13 år.
Det viktigste vi jobber med i fylkeslaget akkurat nå er å utvikle organisasjonen i en mer profesjonell retning. Det innebærer at vi forsøker å styrke kommunikasjonslinjene mellom alle lokallagene våre og fylkesstyret. Vi ønsker flere treffpunkt og tettere kontakt med det som foregår i fylket. Vi håper at dette setter oss i posisjon til å følge opp og støtte aktiviteten i lokallagene.
Utover dette ønsker vi også å jobbe med oppfølging av den politiske plattformen som ble vedtatt på landsmøtet vårt. Det er viktig at forbundets grunntanker spres og jobbes med utover det ganske land. Kommunikasjon er viktig for oss. Vi jobber også med rekruttering og vi prøver å styrke forhandlernettverket vårt.
Motivasjonen min for å engasjere meg i Skolelederforbundet ligger i at om vi ønsker å oppnå noe, er vi avhengig av at en del ildsjeler stiller opp for fellesskapet. Ingenting kommer av seg selv, engasjement og samhold bringer oss fremover.
Jeg blir også inspirert av å oppleve fellesskapet som ligger i forbundet vårt. Det er mange flotte mennesker som ønsker å jobbe for at skoleledere blir respektert og verdsatt for den jobben vi gjør. Å være leder i skolen kan tidvis oppleves ensomt. Da er det viktig at vi har et fellesskap i ryggen som kan gi støtte og påfyll i en krevende arbeidshverdag.
Det beste med lederrollen er at man kjenner på en meningsfull jobb med stor grad av ansvar, muligheter og variasjon. Jeg lar meg inspirere av mulighetene for å påvirke og skape en best mulig skole for elever og ansatte. Det mest krevende med lederjobben er følelsen av å ikke strekke til. Her tenker jeg både på mengden av oppgaver, tid, ressurser og muligheten til å støtte elever og ansatte på en best mulig måte. I tillegg kan jobben tidvis føles litt ensom
Jeg har blitt flinkere til å koble av fra jobben på fritiden. Jeg er bevisst på å pause meg fra telefon og mail. Ansvaret vil alltid ligge der men man lærer seg å sette ting i perspektiv etterhvert. Erfaring er viktig i denne sammenhengen. Erfaring kan gi trygghet til å ta gode avgjørelser for å koble av og pause seg litt. Jeg har mange interesser og aktiviteter jeg bedriver på fritiden, dette hjelper meg med tanke på å koble ut jobben litt
Kristin Skare, sentralstyremedlem
Det første han gjorde var å feie fram formålsparagrafen på veggen. Han var svært begeistra for denne; «It is poetry», kom det begeistra frå scena, og vidare gjekk han gjennom verdigrunnlaget som den norske skulen byggjer på, nettopp i formålsparagrafen. Barnehagen sin formålsparagraf er nærmast identisk i ordlyden og såleis heng oppdraget i oppvekst saman. Lova slår fast at opplæringa skal bygge på verdiar som respekt for menneskeverdet, likeverd og solidaritet, samt at me skal fremja demokrati og motverka diskriminering.
Dette er ikkje berre vakre ord. Det er oppdraget vårt. Barnehagelova og opplæringslova forpliktar oss til å byggje fellesskap der alle barn og unge opplever tryggleik, tilhøyrsle og respekt. Utdanningsdirektoratet er tydeleg på at arbeid med mangfald og inkludering også gjennom å markere Pride, er i tråd med desse verdiane og bidreg til at fleire opplever å høyre til.
I min kommune heiser alle barnehagane og alle skulane regnbogeflagget, samla. Dette har skapt både engasjement og motstand. Barnehageleiarane sin informasjon ut til føresette og samfunn peikar på oppdraget i formålsparagrafen og avsluttar innlegget sitt med:
Det er ei enkel, men tydeleg og synleg markering som viser at skulane og barnehagane i Bømlo har rom for alle. Me ynskjer gjennom dette å styrkja arbeidet mot mobbing, utanforskap og diskriminering, og å byggja fellesskap og tilhøyrsle for alle barn.
…. Samstundes står vi trygt i arbeidet vårt, som er forankra i barnehagelova og rammeplanen.
Fin gjeng!
Sist veke var sentralstyret i Trondheim. Det var tett program på dagane, med saker som engasjerte sterkt, deriblant arbeidet til Fellesskoleutvalget. Me gler oss til NOU-en vert publisert. Med oss i møtet hadde me leiar for utvalet Bjørn Haugstad og Henning Fjørtoft.
Utfordringane som vert skildra er samansette. Eitt av tema var den aukande polariseringa i samfunnet. Frontane hardnar i debattane, det er utfordrande å skilja i sant og usant, og det har me sett både lokalt og nasjonalt i årets pride-feiring. Me går ei spennande tid i møte når me skal drøfta oppvekst si rolle i åra som kjem.
Oppi dette vert oppdraget vårt tydlegare. Me skal halde fast i verdiane som ligg fast, også når det utfordrar. Og, nettopp difor er det rett at me heiser regnbogeflagget i juni.
Happy pride!
