Måned: februar 2026

En ny gjennomgang av arbeidsmarkedet fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse viser at rundt 40 prosent av mangelen på arbeidskraft gjelder fagarbeidere. Det handler om blant annet helsefagarbeidere, elektrikere, industrimekanikere og andre yrker samfunnet er helt avhengig av.

Rekordmange starter men for få fullfører

Dette henger tett sammen med de ferske tallene fra Utdanningsdirektoratet. Rekordmange ungdommer begynner på yrkesfag. Samtidig går hver fjerde yrkesfagelev rett fra vg2 til påbygg i stedet for lære. Innen helse- og oppvekstfag gjelder dette nesten halvparten.

Dagens tall fra Utdanningsdirektoratet viser også at litt flere enn før fullfører fagbrev og får lærekontrakt. Det er positivt, men økningen er liten. Den er langt unna å dekke behovet i arbeidslivet.

Når det mangler fagarbeidere, men mange forlater yrkesfag før fagbrev, er sammenhengen enkel: Flere starter riktig vei, men for få fullfører.

Flere må fullføre med fagbrev

Skal mangelen på arbeidskraft bli mindre, må flere komme helt fram til fagbrev. Det betyr flere læreplasser, bedre oppfølging og at fagkompetansen brukes riktig i arbeidslivet.

Gode søkertall alene løser ikke problemet.

Felles ansvar

Skolelederforbundet mener at likeverdig opplæring også gjelder yrkesfag. Når samfunnet mangler fagarbeidere, samtidig som mange elever ikke fullfører med fagbrev, viser det at tilbud og behov ikke henger godt nok sammen.

Utfordringen handler ikke bare om antall læreplasser. Den handler om hvordan videregående skole er dimensjonert i forhold til lokalt næringsliv, om konjunkturer, om bransjer med ubesatte læreplasser og om at mange elever velger påbygg framfor fagbrev. I noen utdanningsprogram brukes yrkesfagsløpet i praksis som en vei til generell studiekompetanse.

Skolelederforbundet mener derfor at fylkeskommunene og arbeidslivet må ta et tydeligere felles ansvar for bedre sammenheng mellom utdanningstilbud, læreplasser og behovet i arbeidslivet.

Rapporten Standpunktvurdering – praksis og prosesser i Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 bygger på intervjuer med lærere og skoleledere, nasjonale spørreundersøkelser og dokumentanalyse. Forskerne understreker at kvalitet i standpunktvurdering først og fremst er et systemansvar, og at likeverdig praksis oppnås når nasjonale rammer, lokale strukturer og lærernes profesjonelle skjønn spiller sammen. 

Læreplanen forutsetter felles praksis

Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 er dagens nasjonale læreplan og legger større vekt på dybdelæring, helhetlig kompetanse og profesjonelt skjønn i vurderingen av elevenes arbeid. Standpunktkarakteren skal uttrykke elevens samlede kompetanse ved avslutningen av et fag, og vurderingssystemet bygger i stor grad på lærernes faglige vurderinger over tid.

Rapporten viser at vurderingspraksis varierer mellom fag, lærere og skoler. Noe variasjon er naturlig og knyttet til fagenes egenart. Samtidig peker forskerne på at manglende samarbeidsstrukturer gjør praksisen mer individuell og sårbar. Skoler med tydelig ledelse og etablerte samarbeidsarenaer har mer samordnet og faglig forankret vurderingsarbeid.

Økt press understreker behovet for struktur

Rapporten viser at mange lærere opplever økt press fra elever og foresatte og flere klager på standpunkt. Forskerne tolker eventuelle endringer i karakterpraksis som et resultat av kollektive normer og lokale vurderingskulturer, ikke enkeltlæreres ettergivenhet.

Dette viser at vurderingsarbeidet ikke kan individualiseres. Når forventningene øker, må også systemet rundt styrkes. Rapporten peker på at felles praksis og forutsigbarhet i vurderingsarbeidet best utvikles når ledelsen legger til rette for struktur og samarbeid.

Kvalitet krever gode rammer 

Forskerne anbefaler sterkere profesjonsfellesskap, tydeligere strukturer og mer praksisnær støtte i vurderingsarbeidet.  

Skolelederforbundet mener rapporten tydelig viser at kvalitet i standpunktvurdering forutsetter strukturer som legger til rette for samarbeid og profesjonelle drøftinger. Forbundet har lenge vært tydelig på at gode skoler krever gode ledere, og at ledelse må gis reelt handlingsrom. Skal skoler lykkes med å utvikle felles vurderingspraksis, må det satses mer på skoleledernes rolle, kapasitet og rammevilkår. Det krever tid til å bygge profesjonsfellesskap, prioritere faglige drøftinger og sikre forutsigbar praksis over tid. Kvalitet i standpunktvurdering oppstår ikke tilfeldig, men utvikles gjennom målrettet ledelse og tydelige strukturer i hele organisasjonen.

24.februar 2022 startet Russland en fullskala invasjon av Ukraina. Det markeres med bred internasjonal støtte.

– Det russerne gjør i Ukraina er terror mot sivile. Hver eneste natt drønner dronene og rakettene inn i bolighus, kraftforsyningen, jernbanelinjene, skolene og sykehus. I fire år har dette pågått – hver eneste dag, hver eneste time, minner YS-leder Hans-Erik Skjæggerud oss om.

YS slutter seg til et samstemmig krav fra verdens demokratier om at krigen må stanse, at fredsforhandlingene må inkludere Ukraina og at den sivile og militære støtten må økes.

YS’ hovedstyre vedtok i dag følgende resolusjon:  
Etter fire år med russisk fullskala krig i Ukraina er veien mot fred fortsatt lang. Så mange som to millioner soldater er drept eller såret i krigen. Nesten 60 000 sivile ukrainere er døde eller skadet som følge av krigshandlingene.  Mer enn seks millioner ukrainere er drevet på flukt. De menneskelige lidelsene er forferdelige. I tillegg er store deler av Ukrainas infrastruktur ødelagt. Verst nå i vintermånedene er mangelen på strøm og oppvarming.

Samtidig viser ukrainerne et imponerende mot og utholdenhet i kampen mot den russiske aggresjonen. Viljen til å slåss for både sin egen og vår alles frihet er beundringsverdig, og en inspirasjon til alle om å bidra. Til tross for massive angrep holder ukrainske arbeidere hjulene i samfunnet i gang.

YS støtter den ukrainske frihetskampen. På fireårsdagen for den russiske fullskala-invasjonen er våre krav:

• Russland må øyeblikkelig stanse krigen og trekke seg ut av Ukraina.
• En våpenhvile- eller fredsavtale kan kun støttes dersom Ukraina stiller seg bak avtalen.
• Den norske militære og sivile støtten til Ukraina bør økes og må ha et langsiktig perspektiv.
• Norge må fortsatt la grensene være åpne for ukrainske flyktninger som trenger beskyttelse.
• En større andel av den norske støtten til Ukraina må gå til ukrainsk fagbevegelse, og arbeidet for sosiale og arbeidsrettslige rettigheter.

📍Sted: Lakkegata 23, Oslo
🕒Tid: 6. mars, kl. 09:00 (servering fra kl. 08:30)
🌐Stream: https://www.facebook.com/events/2910487469155638/

Program:

• Velkommen v/nestleder Lizzie Ruud Thorkildsen, YS
• Risikofaktorer i kvinnedominerte yrker v/lege Stine Fossum, Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI)
• Kommer endringen av arbeidsulykkebegrepet til å ha en kjønnsdimensjon? v/advokat Vegard Veggeland (Delta) og samfunnspolitisk rådgiver Lin Andre Gulbrandsen (YS)
• Hva er regjeringens planer for utvikling av yrkesskadeordningene? v/statssekretær Edvin Søvik, Arbeids- og inkluderingsdepartementet
  
• Spørsmål og kommentarer

Vel møtt!

-Det er altfor mange barn og unge som ikke har det trygt og godt på skolen, det er dypt alvorlig. Ledere i skolen jobber systematisk og godt, men vi trenger hjelp fra politikere og foreldre. Vi trenger en styrking av det helhetlige arbeidet med skolemiljø i hele landet,» sier forbundsleder i Skolelederforbundet, Mona Søbyskogen.

Skoleledelse er avgjørende i kampen mot mobbing

NTNU Samfunnsforskning sin dybde analyse som ble lagt frem i dag viser at skoleledere spiller en helt sentral rolle i å skape trygge miljøer. Ledelsens tilstedeværelse og støtte oppleves som en av de viktigste faktorene for å lykkes, både i det forebyggende arbeidet og i håndteringen av konkrete saker.

Ansatte og ledere, beskriver at tydelig ledelse bidrar til trygghet, retning og en felles kultur for handling

-Når ledere er nærværende, møter elevene og bygger relasjoner gjennom skoledagen, gir det ikke bare trygghet – det gjør det enklere å fange opp små signaler før de vokser til store problemer,» sier Søbyskogen.

Hun trekker videre frem at involvering av foresatte og engasjerte voksne på fritiden også er avgjørende for arbeidet med trygghet og trivsel. Vi ser tydelig at elevers fritid har stor påvirkning på læringsmiljøet i skoletiden.

Større press, svakere fellesskap

Skolelederforbundet er bekymret for en mer individualistisk foreldrekultur samt økt utenforskap og utfordringer som starter utenfor skolen, digitalt, på fritiden eller på skoleveien og som fortsetter inn i skolehverdagen. Dette gjør arbeidet med skolemiljø mer komplekst enn før.

-Rapporten peker på en praksis med tydelige rammer for mobilbruk vil kunne gi bedre forhold for å arbeide med skolemiljøet, men det vil på ingen måte løse hele problemet. En mobilfri skole er ingen quick-fix. Rapporten er veldig klar på at pusterommet skolene gir elevene, dessverre ikke blir med inn i elevenes fritid. Her har vi som ledere i oppvekstsektoren ingen makt eller myndig, det skal vi heller ikke ha, og da må foreldre og foresatte ta sin del av ansvaret. Det hjelper ikke om vi på skolen jobber med språk, kultur, relasjoner og inkludering, om ikke det samme gjøres i fritiden til elevene, sier nestleder i Skolelederforbundet Robert Flataas.

Undersøkelsen viser at kommunenes prioriteringer har stor betydning for hva skolene faktisk får til. Mange ledere etterlyser tydeligere virkemidler og mer konkrete ressurser for å følge opp elever systematisk over tid.

-Det er ikke nok å snakke om skolemiljø, ressursene må følge med. Ledere og ansatte står i dette hver eneste dag, men uten økonomi og kapasitet blir det vanskelig å følge opp alle elever slik de fortjener, sier Søby skogen.

Et tydelig politisk ansvar

Skolelederforbundet mener funnene i NTNUs rapport må tas på alvor i den politiske diskusjonen om skolens rammevilkår framover.

-Skolemiljø skapes i hverdagen. Nå må både nasjonale og lokale politikere sørge for at skolene har mulighet til å gjøre jobben. Barn og unge fortjener et trygt og inkluderende fellesskap. Hver eneste dag, avslutter Søbyskogen.

I denne episoden om kommunekommisjonens første delrapport møter vi byrådsleder i Trondheim, Kjetil Reinskou. Han ser på utfordringene kommunene står i når økonomien er stram, regelverket omfattende og forventningene stadig øker.

Hva betyr rettighetsfesting, normstyring og detaljregulering for kommunens frihet og rektors handlingsrom? Og hvordan kan kommunen sjonglere det å være både skoleeier og støttespiller samtidig?

Tallene viser høy trivsel og stor tilfredshet blant foreldre – og det samsvarer tydelig med det barnehageledere og ansatte rapporterer i både nasjonale og internasjonale undersøkelser.

– Vi er stolte av den viktige jobben som gjøres i barnehagene hver eneste dag. Barnehageledere og ansatte er dyktige, dedikerte og svært glade i barna. Samtidig ser vi at lederne ikke føler seg verdsatt nok, og at de ikke får de rammene som trengs for å jobbe systematisk og langsiktig med kvalitet. Nå må kompetanse, ledelse og bemanning prioriteres, sier Mona Søbyskogen, leder av Skolelederforbundet.

Foreldre er fornøyde, men bekymret over bemanningen. 

Foreldreundersøkelsen viser at: 

• De aller fleste foreldre opplever at barna trives og at personalet ser barnet deres. 
• 24 prosent av foreldrene er ikke fornøyd med bemanningstettheten – og det er en økende tendens de siste tre årene. 
• Foreldre opplever ansatte som varme, engasjerte og til stede for barna, og nesten alle er fornøyde med tilvenning, henting og levering. Dette er viktig og et høyt prioritert av lederne i barnehagene.  

Dette samsvarer med funn fra TALIS Starting Strong 2024, som viser at ledere og ansatte i barnehagen trives og har et sterkt profesjonelt fellesskap – men også at de står i stort arbeidspress, store barnegrupper og føler lav verdsettelse fra samfunnet.  

Det er behov for faglig utvikling og mer spesialpedagogisk kompetanse, særlig knyttet til barn med store behov og flerspråklige barn. Ledere i barnehager savner støtte fra både lokale og nasjonale myndigheter.

Ledere er glade i jobben – men får ikke tid til å lede 

Funnene bekrefter en utfordring Skolelederforbundet lenge har løftet: Barnehagelederes arbeidshverdag er for hendelsesstyrt og de har for lite støtte. Tallene viser at det har blitt færre ledere de siste årene, mens vi vet at oppgavene har økt.  

Ledelse bruker for mye tid på akutte bemanningssituasjoner, barnesaker, personalsaker og omfattende dokumentasjon som stadig avbryter planlagt arbeid. Ledere får for lite sammenhengende tid til kvalitetsutvikling, profesjonsfellesskap og faglig ledelse. 

• Kvalitetsarbeid blir personavhengig – det skjer utvikling der ledere klarer å skjerme tid, men ikke der akutte forhold tar over. 
• Antall barnehageledere går ned, samtidig som flere barn trenger ekstra oppfølging og kompleksiteten øker. 

– Vi kan ikke ha et system der kvalitet i barnehagen avhenger av om lederne klarer å trylle tid ut av en hektisk hverdag. Vi må sikre strukturer som gir rom for utvikling, ikke bare drift, sier nestleder i Skolelederforbundet Robert Flataas. 

Det må satses på kvalitet og ledelse i barnehagen 

Skolelederforbundet ber politikerne nasjonalt og lokalt om å prioritere barnehagen.  

• Styrket støtte fra eiersiden, spesielt i krevende saker 
• Kvalitetssystemer som støtter utvikling – ikke bare rapportering 
• Tid og rammer til pedagogisk ledelse og samarbeid i profesjonsfellesskapet 
• Reell kompetanseheving og frikjøp til studier for ledere 
• Systematisk ledergruppeutvikling 
• Økt bemanning og styrking av fagmiljøene 

– Nesten alle barn går i barnehage i Norge, og vi har lykkes med å gjøre barnehagen til en trygg og inkluderende arena for alle barn. Nettopp derfor må vi nå satse sterkere på ledelse, kvalitet og bemanning. Skal vi ha verdens beste barnehage, må vi også investere i de som leder den, sier Søbyskogen. 

Robert Flataas, nestleder

Derfor var det viktig, og ikke minst riktig, at Landsmøtet i november 2025 vedtok å opprette et eget representantskap. Derfor kjennes det også som en viktig milepæl at forbundet har gjennomført vårt aller første representantskapsmøte. 

Jeg har lyst til å dele litt med dere alle sammen hvorfor dette betyr mye for meg og Mona, og hvorfor vi mener at dette er viktig for oss alle.

Intensjonen og hensikten med representantskapet er ganske enkel; arbeidet i representantskapet skal “jorde” arbeidet som sentralstyret og sekretariatet gjør, med grasrota i organisasjonen.  I tillegg skal representantskapet være en viktig arena hvor vi kan diskutere og forankre videre ut i organisasjonen vår, våre vedtak fra landsmøte og bryte ned disse fra tiltak til aktive handlinger i fylkes- og lokallagene.
Det betyr også at vi har en fast og forpliktende arena der vi tester retning, prioriteringer og utvikling opp mot det dere står i, i alle deres møte med barn, elever, foresatte, ansatte og barnehage- og skolemyndighet. Der vi får korrigert kursen når det er behov for det, tidlig nok til at det faktisk får betydning for dere medlemmer. 

Representantskapet vårt består av alle fylkeslederne og sentralstyret i Skolelederforbundet. Det ledes av forbundsleder, og generalsekretær er sekretær som fører alt i pennen. Sammensetningen er ikke tilfeldig, den er bygget på en kongstanke om at en ønsker å sikre en sterk kobling mellom nasjonalt arbeid og regional og lokal virkelighet og virksomhet.  

Vi forvalter tillit

Dere fylkesledere og lokallagsledere bærer med dere erfaringer og perspektiver fra hele landet, og dere er tett på medlemmene våre og deres hverdag. Det er nettopp denne linja – fra medlem i et lokallag via fylke og inn i sentrale organ som gjør at vi kan utvikle politikken vår, som både er tydelig og treffsikker – for dere medlemmer. 

Vårt første representantskap gikk over to dager, og jeg opplevde det som både viktig og godt. Ikke fordi alt var ukomplisert og alle løsninger lå oppe i dagen, men fordi vi faktisk gjorde det vi skal gjøre når vi tar organisasjonsdemokratiet vårt på alvor: vi utfordret hverandre, vil lyttet til hverandre, vi tok oss tid til å forstå hverandres ulike standpunkt, og sammen jobbet fram felles retning for forbundet vårt.

Dere skal alle vite dette, for oss som er politisk valgt, betyr dette mye. Vi forvalter tillit på vegne av dere, og da trenger vi også arenaer som gjør oss bedre – mer presise, mer relevante og sterkere i møter med andre. Vi ønsker, og skal stå trykt i de politiske vedtakene som ble gjort på landsmøtet vårt. 

Selv tror jeg at den største gevinsten ligger i det som skjer mellom møtene, og hvordan representantskapet kan endre arbeidsmåten vår over tid. Når vi nå får på plass en rytme i organisasjonen vår, der vi møtes jevnlig, får vi også muligheten til å ta diskusjonene tidligere, før saker blir “ferdige”, og før politikk blir oversatt til praksis uten at praksis har hatt mulighet til å være med og forme den. Da blir representantskapet ikke et “pratemøte”, men en måte å sikre retning og forankring i samme bevegelse. 

Skal være en drivkraft

Og her kommer noe jeg vil si veldig tydelig til dere alle sammen: skal dette fungere slik det er tenkt, må representantskapet ikke bare være en arena for dialog på toppen. Det må være en drivkraft i hele organisasjonen. Dette betyr at styrene fylkeslagene må ta en aktiv og tydelig rolle i sine fylker, ikke bare informere medlemmene om hva som skjer sentralt, men jobbe med den vedtatte politikken vår, kna den, utfordre den, utvikle den og forankre den hos medlemmene våre. 

Det betyr at fylkeslagene må koble på lokallagene i dette arbeidet. Det er i lokallagene hverdagen er aller nærmest: erfaringene, dilemmaene, presset, mulighetene, og handlingsrommet finnes. Når lokallagene blir en tydelig del av den politiske samtalen vår, får vi et bredere erfaringsgrunnlag, mer presise innspill og en politikk som oppleves relevant, fordi den faktisk er det, for det enkelte medlem. 

For meg handler dette også om å være ærlig på hva slags organisasjon jeg og Mona ønsker at vi skal være. Vi kan ikke være en organisasjon hvor det er én del av Skolelederforbundet som utvikler politikk, og en annen del som bare skal leve med den. Vi skal være ett lag, med en tydelig linje begge veier: fra dere og inn – og fra oss og ut til dere. Representantskapet er et viktig verktøy for å få til akkurat det. 

Bruk lokal- og  fylkeslag

Så til alle dere medlemmer der ute, min oppfordring til dere er enkel: bruk lokallaget og fylkeslaget ditt. Del erfaringene dere har, løft opp det som dere opplever som krevende, spill inn det dere mener vi må ta tak i, og vær med og forme retningen vår. Når vi klarer å holde føttene plantet i virkeligheten samtidig som vi løfter blikket og peker ut en felles retning som vi alle jobber etter, blir vi som Skolelederforbund sterkere. Og da blir vi også en tydeligere stemme for lederrollen – og for kvaliteten i oppvekstsektoren. 

Omtrent halvparten av danske skoleledere jobber mellom 44 og 49 timer i gjennomsnitt per uke, ifølge den danske Skolelederundersøkelsen fra 2023. Ved neste skolelederundersøkelse kommer Kaj Klint Pedersen til å trekke gjennomsnittet ned. Rektoren på Pilegårdsskolen, som også er leder for lokallaget til den danske Skolelederforeningens lokalforening i Tårnby kommune, jobber nemlig deltid. Mer presist jobber han 15 prosent mindre enn hvis han hadde jobbet fulltid. Og han har gått tilsvarende ned i lønn. Slik har det vært siden starten av skoleåret 2024/25. 

-Jeg begynte å overveie det for to-tre år siden, for jeg kunne merke at jeg ikke hadde de samme kreftene samme som før. Jeg ønsket en bedre balanse mellom arbeid og fritid, som mer tid til å være sammen med barnebarn og andre ting man ønsker å gjøre. Så det var et forsøk på å gjøre meg mer langtidsholdbar, sier Kaj Klint Pedersen som hadde tilstrekkelig romslig økonomi til å kunne klare lønnskuttet.  

Han er 64 år og har vært skoleleder i 17 år – de siste seks på Pilegårdsskolen, en stor skole med over 1 000 elever, som ligger i et villakvarter i Tårnby kommune, få kilometer fra Københavns lufthavn. Skolen ble innviet i 1957, og den opprinnelige skolen består av lave bygninger i gul murstein, som omkranser to store grønne skolegårder. Gjennom årene har skolen blitt utbygd flere ganger, og i 2010 ble den slått sammen med en annen skole, Tårnbygårdsskolen, og ble dermed kommunens største skole.

Vi møter Kaj Klint Pedersen på hans hjørnekontor. Det ligger i et av de nye tilbyggene og har store vinduspartier ut mot en av de grønne skolegårdene, hvor trærne har vokst seg store gjennom årene. Solen skinner, og Kaj Klint Pedersen har hengt sykkelklærne sine til tørk utenfor under takskjegget foran et av vinduene, slik at det dekker for en del av utsikten. De fleste dagene tar skolelederen turen fra Frederiksberg til Kastrup – en tur på 13 kilometer – på sykkel, og da trenger klærne å bli luftet, forklarer han. Han er veldig glad i skolen og stedet og er engasjert i arbeidet sitt, forteller han. Så ønsket om nedsatt tid handlet utelukkende om å «få det til å gå i hop», som han sier. 

-Jeg sykler som en ungfole men jeg er jo ikke en ungfole lenger. Og mentalt blir jeg av og til teppebombet av samtaler, småprat, spennende foreldrekontakt, henvendelser, skolesaker, politikk … Når jeg står i det, så er jeg på. Men jeg orker ikke like mye som før, konstaterer han. 

Da ideen om å jobbe redusert hadde modnet en stund, snakket han med skolesjefen i kommunen om det, og sjefen ble umiddelbart interessert i å teste det ut. 

-Han syntes det hørtes interessant og spennende ut, og så snakket vi om hvordan man kunne gjøre det i praksis. Men jeg opplevde ikke på noe tidspunkt at han var bekymret eller noen antydning om at vi ikke kunne få det til.  

Bekymringer har derimot noen av hans medarbeidere i ledergruppen hatt, men det kommer vi tilbake til. 

Lærer med lederoppgaver

Når man går ned til redusert stilling, er det allment kjent at man risikerer å måtte gjøre det samme på kortere tid enn før, men til lavere lønn. Det var Kaj Klint Pedersen veldig oppmerksom på. Samtidig var det viktig for ham å sørge for at ledergruppen heller ikke måtte jobbe mer fordi han jobbet mindre. Som han sier: 

-Her på skolen er det et grunnleggende vilkår at det aldri er penger eller tid nok. Uansett hvor lite eller mye man er her, så har man det travelt. Derfor måtte det være noen konkrete arbeidsoppgaver som ble delegert til andre, og det krevde at det kom mer ledelseskapasitet inn i regnestykket, forklarer skolelederen. 

Det var ikke budsjett til en ekstra fulltidsansatt leder, så løsningen ble at en av skolens lærere fikk ansvaret for noen bestemte lederoppgaver. Læreren fikk et lønnstilskudd for innsatsen, men han ble ikke en del av ledelsesteamet. 

-Vi ville gjerne hatt ham med i ledergruppen, men samboeren hans er også lærer på skolen, så det gikk ikke, sier Kaj Klint Pedersen.  

For skoleåret 2025/26 er dette endret. Nå utføres oppgavene av en leder som er fullverdig medlem av ledergruppen, men som også underviser.  

-Det er lettere å skape sammenheng og koordinere oppgavene når vedkommende deltar i ledelsesmøtene, sier Kaj Klint Pedersen. 

Man må være fleksibel

Å gå 15 prosent ned i arbeidstid tilsvarer i Danmark omtrent en ukentlig fridag og så begynne litt senere noen av de andre dagene. Men slik er ikke virkeligheten, understreker Kaj Klint Pedersen. Han må ta fri «når det passer» som han sier. Derfor må han være svært fleksibel og samtidig og holde god oversikt over hvor mye han faktisk arbeider. 

-For første gang i hele mitt yrkesliv registrerer jeg all min arbeidstid. Det har jeg aldri gjort før, verken som lærer eller som leder, sier Kaj Klint Pedersen.  

-Men man må passe på at det ikke sklir helt ut. Det kan oppstå noe som gjør at jeg må trå til. Det skjedde for eksempel i fjor høst, da det dessverre var en av våre kolleger som ble syk og døde. Så da jobbet jeg fulltid eller mer i en periode, sier han. 

Det betydde at han har vært nødt til å ta ut mye avspasering gjennom våren, for som han sier: 

-Det står ikke idiot på ryggen min. Når jeg selv betaler for min reduserte tid, da må jeg også overholde den. 

At han har vært for mye borte fra jobb i løpet av våren, har ikke vært hensiktsmessig, erkjenner han: 

-Slik skal det ikke være. Det er nødvendig å være til stede og kjenne på stemningen på en arbeidsplass. Det tenker jeg er veldig viktig. Men dette er et prøveår. Det vil du også få høre når du snakker med ledergruppen min. Det er noen ting vi må gjøre annerledes neste år. Vi har blitt klokere, sier han.  

Vi savner Kaj

En betingelse for at Kaj Klint Pedersen ville stille opp til intervju, var at ledergruppen hans også skulle bli hørt. Derfor har han invitert et par av mellomlederne, som har et kritisk syn på ordningen, inn på hjørnekontoret i siste del av samtalen vår.  

Annette Knüppel, som er administrativ avdelingsleder, legger ikke fingrene imellom når hun og assisterende rektor Thomas Reitz Larsen har tatt plass ved møtebordet og blir spurt om hva de tenker om at deres øverste skoleleder har redusert arbeidstid: 

-Det er en veldig dårlig idé. Vi ønsker Kaj alt godt, men for skolen og for ledergruppen er det en veldig dårlig idé. Vi savner ham her, erklærer hun. 

Assisterende rektor Thomas Reitz Larsen er ikke like kontant: 

-På en måte tilkommer det verken meg eller Annette å blande oss i Kajs ansettelse og arbeidstid, og jeg synes i bunn og grunn at det er flott at man også som toppleder har mulighet til å ha en arbeidstid som er noe annet enn 100 prosent, sier han og fortsetter: 

-Men det er klart at vi var bekymret for hva som skulle skje med de oppgavene som Kaj ikke løste. Den ledelsestiden som Kaj har gått ned er riktig nok lagt over på en annen, men det er bare ikke helt det samme, for Kaj er Kaj, og Kaj er vår leder. Og hva med det lederansvaret han har som øverste leder i vår ledergruppe? Så for meg handler det ikke så mye om at det er noen oppgaver som blir løst av en annen. Det finner vi ut av. Det er mer den daglige driften og flyten i ledergruppen som jeg opplever kan være utfordrende når Kaj er borte. 

Skoleleder Kaj Klint Pedersen fra Pilegårdskolen på Amager.
FOTO: HUNG TIEN VU

Annette Knüppel ser også at det er positive ting med ordningen, understreker hun. 

-Det signaliserer at det også finnes noe som heter privatliv, og at man kan jobbe deltid også som leder. Det synes jeg er veldig positivt, for det gjør noe med kulturen. Men vi er et lederteam som er veldig avhengige av hverandre og som sparrer mye med hverandre. Det gjelder ikke bare på møtene våre, men også i det daglige. Vi går inn og ut av hverandres kontorer og får avklart mye der og da. Så det er klart at hvis det plutselig er både en onsdag, en torsdag og en fredag i uken hvor Kaj ikke er her, da er det litt mye, sier hun med tydelig referanse til vårens avspasering. 

Kaj Klint Pedersen innvender at det heldigvis ikke har skjedd så ofte at han har vært borte flere dager på rad. Han har dessuten stor tillit til at lederne hans kan ta gode beslutninger, selv om han ikke er til stede. Og hvis det er noe de er usikre på, er han aldri lenger unna enn en telefonoppringning, påpeker han. Til slutt minner han om at han også kan være borte av andre grunner: 

–De andre er veldig, veldig kompetente og kan helt klart styre skuta selv om jeg skulle være borte i lengre tid. Det fungerer jo selv om vi noen ganger tar en sjette ferieuke eller er på kurs eller etterutdanning. Hvis jeg tok en master, ville jeg risikere å måtte være borte veldig lenge over flere år. At jeg jobber redusert er ikke så veldig annerledes, sier han. 

De to mellomlederne er til tross for kritikken også enige om at de heller vil at Kaj Klint Pedersen jobber deltid enn at han slutter helt som skoleleder, hvis det var alternativet. 

Ingen planer om å gå opp i tid

Men selv om han ikke er helt enig i at det er så stor forskjell på før og nå, gjentar Kaj Klint Pedersen at skoleåret 2024/25 har vært et «prøveår», og at det er ting han kunne ha gjort annerledes: 

-I starten sa jeg til teamet mitt at jeg ville sørge for å ta fri når det hadde minst betydning at jeg var borte, forteller han og erkjenner at det nok var litt for optimistisk.  

-Vi burde nok ha snakket litt mer om det. For eksempel hva vi gjør hvis ting skjer og arbeidsoppgavene plutselig vokser. Og vi kommer også til å koordinere oss mer, slik at jeg for eksempel ikke tar fri en onsdag hvis Thomas gjerne vil ha hjemmekontor den dagen, og så videre.  

Ledergruppens skepsis får imidlertid ikke rektoren til å endre mening, for den reduserte arbeidstiden har hatt en positiv effekt: 

-Det har helt klart gitt meg flere krefter, slik at jeg er opplagt hele uken og ikke ligger utslitt sofaen når jeg kommer hjem på fredag ettermiddag, sier han. 

De ekstra kreftene bruker han blant annet på barnebarn og trening, og han har fått mer overskudd til å være sosial. Det er han sikker på er bra også for skolen, ikke bare for han selv. Så med mindre han blir tvunget til det, tviler han på at han kommer til å jobbe fulltid igjen så lenge han er på arbeidsmarkedet. Og hvor lenge det blir, har han ikke bestemt.    

-Jeg fortsetter så lenge jeg synes det er gøy. Og om det er til jeg er 66, 67 eller 68, det vet jeg ikke.