Valgkomiteens innstilling til nytt sentralstyre – Presentasjon av kandidatene

Valg av nytt sentralstyre i Skolelederforbundet avholdes på landsmøtet i Oslo den 20. – 21. november.

– Vi i valgkomiteen mener at vårt forslag gir en bred representasjon som avspeiler medlemsmassen vår. Vi har stor tro på at de vil fortsette det gode arbeidet som har vært gjort, og løfte Skolelederforbundet inn i fremtiden, sier leder i valgkomiteen, Ronny Engan. Mona Søbyskogen er innstilt som ny forbundsleder.

Ronny Engan (Foto: Privat)

Forslaget til nytt sentralstyre er tatt ut fra en helhetlig vurdering basert på flere kriterier, og inkluderer representanter fra hele landet og med stor bredde i oppvekst og opplæringsfeltet.

– Vi mener dette vil bidra til en bred og inkluderende ledelse som kan ivareta interessene til alle våre medlemmer, sier Engan.

Ny forbundsleder

Nåværende leder, Stig Johannessen, går av etter 8 år som en tydelig og handlingssterk forbundsleder.

Stig Johannessen (Foto: Ole Alvik)

–  Det har vært en sann ære å lede Skolelederforbundet gjennom disse årene. Jeg er stolt av det vi har oppnådd sammen, og jeg ser frem til å følge forbundet videre under ny ledelse, sier han.

Mona Søbyskogen fra Østfold er innstilt som ny forbundsleder. Hun er i dag frikjøpt 2. nestleder i Skolelederforbundet.

– Jeg er takknemlig for tilliten som valgkomiteen har vist meg. Skolelederforbundet har en unik posisjon som det eneste forbundet for ledere i skole og barnehage. Jeg ser frem til å fortsette arbeidet med å styrke vår rolle og vårt påvirkningsarbeid som en relevant og viktig fagforening for ledere i oppvekstsektoren, sier hun.

Om utvelgelsen

Valgkomiteen mottok nominasjoner på 23 kandidater til verv i sentralstyret. Det ble gjennomført intervjuer med sittende styremedlemmer som stilte seg til disposisjon til gjenvalg. Deretter ble det gjennomført speedintervjuer med aktuelle kandidater foreslått av fylkeslagene, og et utvalg av kandidatene ble invitert til dybdeintervju.

Innstillingen er basert på en helhetlig vurdering ut fra følgende kriterier:

  • Kontinuitet og fornyelse
  • Motivasjon, erfaring og kompetanse
  • Geografisk fordeling
  • Kjønn
  • Bredde i oppvekst- og opplæringsfeltet

Endring i sentralstyrets sammensetning

Det sittende sentralstyret består av forbundsleder, to nestledere og fem styremedlemmer. Innstillingen til det nye styret består av forbundsleder, nestleder og sju styremedlemmer i henhold til forslaget til nye vedtekter.

– I vårt arbeid forutsatte vi at nye vedtekter blir vedtatt, og vår hovedinnstilling er i tråd med disse, sier Ronny Engan.

Følgende er innstilt

Valgkomiteen har innstilt følgende medlemmer til sentralstyret: Mona Søbyskogen (leder/Østfold), Robert Flataas (nestleder/Trøndelag), Dorothea Blix (Nordland), Kari Eide (Akershus), Henriette Randsborg (Oslo), Kristin Skare (Vestland), Magne Johansen (Troms og Finnmark), Helge Opstad (Buskerud) og Anita Ingebrigtsen Fredriksen (Agder). Som varamedlemmer har valgkomiteen innstilt Ole Frank Bakken (Møre og Romsdal), Magnus Høye (Innlandet) og Inge Holm (Nordland).

Vi har bedt kandidatene om å skrive en kort presentasjon av seg selv:

Mona Søbyskogen (Innstilt som forbundsleder)

Mona Søbyskogen (Foto: Ole Alvik)

Jeg er inne i min andre periode som 2. nestleder i sentralstyret. Siden landsmøtet vedtok økt frikjøp til styret i 2021, har jeg hatt gleden av å jobbe fulltid for Skolelederforbundet. Med denne bakgrunnen stiller jeg som kandidat til ledervervet på høstens landsmøte.

Jeg har lang fartstid som skoleleder og medlem i Skolelederforbundet. Jeg meldte meg inn i 2004, da jeg – etter ti år som lærer – tok utfordringen og ble inspektør i Askim kommune. Jeg har bred erfaring fra undervisning, skoleledelse og rådgivning i flere av kommunene som i dag utgjør Indre Østfold. For tiden har jeg permisjon fra rektorjobben i Marker kommune, som også er min hjemkommune. Her, i Østfolds indrefilet, bor jeg sammen med mannen min, Sigmund. Vi har to voksne barn.

Gjennom min karriere har jeg opparbeidet meg en solid utdanningsbakgrunn: master i utdanningsledelse fra Universitetet i Oslo, pedagogisk veiledning fra Høgskolen i Halden, og allmennlærerutdanning. Denne kombinasjonen av utdanning og erfaring har gitt meg et bredt perspektiv og en dyp forståelse for de utfordringene og mulighetene vi står overfor i skolesektoren.

Jeg har hatt gleden av å jobbe i ulike roller – som rektor og virksomhetsleder ved Marker skole, skolefaglig rådgiver i Askim kommune, assisterende rektor og lærer. Sammen med mitt engasjement i Skolelederforbundet har dette gitt meg verdifull innsikt i både ledelse og undervisning, og styrket min evne til å samarbeide på tvers av nivåer og fagområder. Jeg har hatt stort utbytte av å være aktiv i forbundet – som medlem og leder for fylkesstyret i «gamle» Østfold, og som medlem av sentralstyret. Samarbeidet med vårt dyktige sekretariat er også noe jeg verdsetter høyt, og ser frem til å videreføre.

Som frikjøpt 2. nestleder har jeg muligheten til å påvirke utdanningspolitikk, lønnsforhandlinger og tariffarbeid, og har blitt godt kjent med sentrale aktører i politikk og partssamarbeid. Jeg har også hatt gleden av å møte på mange av forbundets regionale og lokale arrangementer. Jeg kjenner forbundet og medlemsmassen vår godt. Jeg har også fått ta del i det gode samarbeidet i YS-familien – som styremedlem i YS-stat og vara i YS-kommune. All denne erfaringen har gitt meg verdifull innsikt, og gitt meg en god posisjon, i både strategisk arbeid og interessepolitikk. Dette gjør meg godt rustet til å ta på meg rollen som ny forbundsleder.

Jeg ser viktigheten av kontinuitet og videreføring av arbeidet fra inneværende periode, og ønsker å ta med meg denne erfaringen inn i ledervervet. Jeg ser frem til landsmøtet og valget. Et nytt sentralstyre må styrke det avgjørende samarbeidet med fylkeslagene og lokale tillitsvalgte. Det ligger mye spennende i politisk plattform og vedtekter som skal opp på landsmøtet.

Jeg er overbevist om at min erfaring og mitt engasjement vil være en verdifull ressurs for Skolelederforbundet. Jeg ønsker å bidra til å styrke forbundet og sikre at vi fortsatt er en tydelig og sterk stemme for skoleledere over hele landet. Sammen kan vi bygge videre på det arbeidet som er gjort, møte fremtidens utfordringer – og sørge for at lederes arbeidsvilkår fortsatt står høyt på agendaen.

Jeg er topp motivert, og håper på deres støtte og tillit til å lede Skolelederforbundet inn i en ny og spennende periode – med trygghet, tydelighet og troen på at vi får til mer når vi står sammen.

Robert Flataas (Innstilt som nestleder)

Robert Flataas (Foto: Trude Witzell)

Jeg er rektor ved Huseby ungdomsskole i Trondheim. Gjennom tre perioder har jeg ledet lokallaget i Trondheim, jeg har vært medlem av fylkesstyret i Trøndelag, og har én periode bak meg som medlem i sentralstyret. Siden 2017 har jeg vært forhandlingsleder i lønnsforhandlingene med Trondheim kommune, og jeg sitter for tiden også i kontrollkomiteen i ESHA – European School Heads Association.

Min bakgrunn fra Forsvaret har gitt meg tydelighet, struktur og gjennomføringsevne, men siden 2004 har hjertet mitt ligget i skoleverket – og fra 2007 har jeg jobbet som skoleleder. Jeg har også bred arbeidserfaring fra andre sektorer, og erfaring fra styrearbeid i frivillige organisasjoner. Dette gir meg et bredt blikk og en evne til å utfordre det etablerte – alltid gjennom konstruktive spørsmål og dialog.

Som nestlederkandidat mener jeg det er avgjørende at Skolelederforbundet fortsetter å styrke sin stemme – både i den offentlige debatten og i de politiske prosessene som former skolen. Etter høstens stortingsvalg vil vi møte en ny politisk sammensetning, og da må vi som organisasjon være offensive. Den sterke posisjonen som Stig og Mona har bygd opp – som tydelige talspersoner for skoleledere – må videreføres og utvikles. Skolelederforbundet skal være det naturlige kontaktpunktet for alle som søker innsikt i skolen – og da særlig sett fra lederens ståsted. Det er vi som leder skolen hver dag, og det er vår virkelighet som må bli lyttet til.

Selv om det er viktig at vi som organisasjon er tydelige i våre politiske innspill, er det minst like viktig for meg å ha tett og løpende dialog med lokallag, fylkeslag og enkeltmedlemmer. Vi har medlemmer over hele landet – med ulike utfordringer og forutsetninger. Den bredden i erfaring og kontekst må være en aktiv ressurs inn i sentralstyrets arbeid og i utformingen av tiltak innenfor vår vedtatte politikk.

Jeg er særlig opptatt av rekruttering og det å beholde ledere. Det finnes et stort forbedringspotensial her, og vi må løfte diskusjonen: Rekruttering starter tidlig – ofte over flere år – og krever at arbeidsgiver forstår hva som må til. Like viktig er det å skape rammer som gjør at dyktige ledere velger å bli. For å klare det må vi ha fokus på lønn, forutsigbarhet og tydelige rammevilkår – og vi må være modige på vegne av lederne våre.

Jeg ser det som helt sentralt at vi viderefører og styrker det gode arbeidet med medlemsmøter, kurs og faglig påfyll. Det å være skoleleder er krevende – og vi skal tilby verktøy, fellesskap og faglig styrke som gjør hverdagen enklere, tryggere og mer meningsfull. Slik bygger vi en organisasjon med bærekraftig medlemsvekst og stolthet.

Henriette Randsborg

Henriette Randsborg (Foto: Ole Alvik)

Jeg har vært rektor i Oslo i 14 år og sittet i fylkesstyret nesten like lenge. Jeg har lang erfaring som tillitsvalgt. Da jeg var lærerstudent på 90-tallet var jeg engasjert i studentpolitikk og i to år var jeg heltidstillitsvalgt som leder for alle lærerstudentene i landet. Siden den gang har jeg alltid hatt et tillitsverv.  Nå ønsker jeg å bidra i sentralstyret i Skolelederforbundet.

Det er flere grunner til at jeg stiller til valg. En ting er at jeg vil jobbe med politiske saker som får direkte konsekvens for skoleledere. Jeg ønsker for eksempel en debatt om lærernormen. Den legger store begrensninger for driften av skolen. Jeg er også opptatt av laget rundt elevene. Skolene trenger andre yrkesgrupper enn lærere for å skape trygt og godt læringsmiljø for elevene. Vi som er skoleledere må selv få vurdere hvordan ressursene på egen skole skal brukes.

Som sentralstyremedlem vil jeg også kjempe for bedret kommuneøkonomi. Politikerne har selv vedtatt at lærerutdanningen skal bli 5årig. Men i Oslo, og mange andre kommune, er ikke tildelingene til skolen økt som følge av at nyansatte lærer nå skal ha lektorlønn, og ikke adjunktlønn. Det må vi kjempe for å få på plass.

En annen grunn til at jeg ønsker å bli sentralstyremedlem er at jeg mener Oslo skal være representert i sentralstyret. Oslo er eget tariffområde og perspektiver fra vårt tariffområde kan deles med flere i Skolelederforbundet.

I tillegg til å være hovedstad er Oslo både en kommune og et fylke. Og Utdanningsetaten i Oslo har ansvar for grunnskolene, videregående opplæring og voksenopplæring; til sammen 189 skoler. I disse dager overtar også Utdanningsetaten ansvaret for barnehagene; etaten får ansvar for blant annet barnehageopptak, godkjenning av barnehager, veiledning og tilsyn. Dermed får Utdanningsetaten i Oslo, landets største etat, ansvaret for hele opplærings- og utdanningssektoren i byen. Det betyr at Skolelederforbundet bør ha en sterk stemme inn mot politikerne og embetsverket i Oslo. Vi må være tydelige på våre forventninger til politisk ledelse i byen og jobbe for at vår stemme blir hørt.

Jeg er ikke redd for å si meningen og jeg er klar for å bidra i sentralstyret neste periode.

Magne Johansen

Magne Johansen (Foto: Ole Alvik)

Jeg har vært medlem i Skolelederforbundet siden 2012. For tiden er jeg fylkesleder i Troms og Finnmark fylkeslag, et verv jeg har hatt siden 1, februar 2021. I denne perioden har mitt engasjement vært rettet mot å bygge et sterkt fellesskap i de nordlige fylkene, også etter at vi ble to separate fylker. Etablering av Nordlyskonferansen ble en viktig del av dette fellesskapet. Sammen med styret har jeg bidratt til utvikling av sterke lokallag som ivaretar lokal aktivitet og lokale forhandlinger.

Jeg er 57 år, gift med Wenche og har 4 voksne barn som har forlatt redet. Til daglig er jeg rektor ved Hagebyen skole i Harstad, en ungdomsskole med ca 300 elever.  Som rektor er jeg opptatt av skoleutvikling og bidra til at «min» skole skal være et godt sted å lære på, for både elever og ansatte.

Jeg har vært engasjert lærer siden 1994, og rektor siden 2006. I min tid i skoleverket har jeg alltid hatt et organisasjonsengasjement.  Det hele startet på lærerskolen i LNL som lokallagsleder og sentralstyremedlem, etterfulgt av rollen som ATV og styremedlem, og etter hvert vara HTV i Norsk lærerlag/Utdanningsforbundet.

Jeg har fireårig allmennlærerutdanning med fordypning i norsk og samfunnsfag. Etter noen år som rektor tok jeg en master i utdanningsledelse, med tematikken en lærende rektor – om involvering av ansatte i utviklingsprosesser.

Om jeg blir valgt inn i sentralstyret vil jeg bidra til å løfte fram viktigheten av lokallaget og lokal aktivitet. Det er i møte mellom tillitsvalgte og skoleeier i den enkelte kommune/fylkeskommune at medlemmene møter Skolelederforbundet i hverdagen.

Som framtidig sentralstyremedlem vil jeg også være en pådriver og bidragsyter inn mot sentrale myndigheter.  Først og fremst for å bidra til gode arbeidsvilkår for skoleledere, men også for å påvirke eventuelle framtidige revideringer av læreplaner, lov- og avtaleverk, endringer av lærerutdanning eller forventninger til lærerprofesjonen for å nevne noe.

Skolelederforbundet må ha en tydelig stemme nasjonalt, og være synlige på alle nivå som organisasjonen for Norges viktigste ledere.

Anita Ingebrigtsen Fredriksen

Anita Fredriksen (Foto: Privat)

Jeg er rektor ved Søgne videregående skole i Agder fylkeskommune, og har jobbet med skoleledelse i ulike roller siden år 2000. Jeg brenner for å utvikle gode læringsmiljøer og for å skape trygge og motiverende arbeidsplasser for både elever og ansatte. Jeg er 55 år, gift og mamma og bonusmor til fire voksne gutter.

Min ledererfaring spenner bredt – fra barneskole og ungdomsskole til videregående skole. Jeg har fem år som rektor og to år som assisterende rektor i videregående skole, åtte år som rektor for 1.–10. trinn i Kristiansand kommune og tolv år som undervisningsinspektør i både barne- og kompetanseskole. I 2014 fullførte jeg min master i skoleledelse, og jeg har også befalsutdanning fra Forsvaret – en erfaring som har gitt meg verdifull innsikt i ledelse, struktur og beslutningstaking.

Gjennom årene har jeg supplert min formelle utdanning med kompetanse innen personalledelse, veiledningspedagogikk, spesialpedagogikk, skolemiljø og ledelse. Jeg mener at ledelse i skolen handler like mye om relasjonsbygging og kultur som om struktur og systemer. Min brede erfaring gir meg et helhetlig blikk på skole som organisasjon og på de ulike utfordringene ledere møter i de forskjellige skoleslagene.

Jeg har vært medlem i Skolelederforbundet siden 2016, og har hatt flere verv – blant annet som styremedlem og fylkesleder i Agder i to perioder. Nå har jeg også påtatt meg oppgaven som leder for ledermøtene med fylkeslederne sentralt. Gjennom disse rollene har jeg fått et sterkt engasjement for forbundets arbeid og for å ivareta lederes stemme i skole-Norge.

Jeg ønsker å bidra til at Skolelederforbundet fortsatt skal være en tydelig og handlekraftig aktør som setter skoleledernes behov på dagsorden. Jeg brenner for at ledere skal få rammer og støtte til å utøve godt lederskap – til det beste for elever, ansatte og hele skolesamfunnet.

Dorothea Blix

Dorothea Blix (Foto: Tore Johan Valle)

Jeg er avdelingsleder på Bodin videregående skole i Bodø, der jeg også er arbeidsplasstillitsvalgt for Skolelederforbundet, i tillegg er jeg hovedtillitsvalgt og lønnsforhandler for våre medlemmer i Nordland fylkeskommune og styremedlem i lokallaget Nordland fylkeskommune.

Jeg er for tiden også medlem i sentralstyre. I løpet av inneværende perioden har jeg særlig bidratt til å formidle Skolelederforbundets perspektiver til arbeidet med fullføringsreformen i ulike fora. Jeg er blant annet forbundets representant i Rådet for studieforberedende utdanningsprogram, som ble opprettet i 2023 og som er sterkt involvert i utvikling av læreplaner og eksamen.

Min styrke er kjennskap til og daglig arbeid med lover og forskrifter som gjelder elevers rettigheter og plikter, fag og timefordeling, dokumentasjon og vurdering. Jeg har lang erfaring som leder av ulike utdanningsprogram, og har i tillegg lederansvar innenfor eksamen, dokumentasjon og timeplanarbeid på videregående skole. Å kjenne til og å være trygg på våre grunnlagsdokumenter er en god forutsetning for meg både i mitt daglige arbeid som avdelingsleder, og som medlem av sentralstyre for å bidra til å utforme vår politikk lokalt og sentralt i forbundet. Som hovedtillitsvalgt i Nordland fylkeskommune representerer jeg medlemmer fra både store og små skoler, og har derfor kjennskap til hele bredden i å være skoleleder både i sentrale strøk og i distriktet, noe som er viktig å representere inn i forbundets ledelse.

I mitt verv som sentralstyrerepresentant i Skolelederforbundet brenner jeg for å styrke begge bein vårt forbund står på: Det å være en arbeidstakerorganisasjon som kjemper for våre medlemmers lønns- og arbeidsforhold blir viktigere for hver dag der arbeidsoppgaver og ansvarsområder vokser. Vi trenger å tydeliggjøre at vi er ledere av noen av de mest komplekse institusjonene i vårt samfunn, og at vi er ledere av en del av landets totalberedskap som styrker våre demokratiske verdier. Det andre beinet er å være profesjonsforeningen som bidrar med kunnskap og kompetanse inn i utvikling av norsk utdanningssystem med et lederperspektiv som ivaretar helheten. Som partipolitisk uavhengig fagforening har vi en viktig stemme som når politikerne som sitter ved makta, og minner dem om et helhetlig perspektiv.

Jeg er både ydmyk og stolt over å ha fått lov å bidra i et forbund som forener disse to standbein, og håper på fornyet tillit til å fortsette med det i den kommende perioden.

Helge Opstad

Helge Opstad (Foto: Drammen vgs)

Jeg jobber som utdanningsleder ved Drammen videregående skole. Der har jeg ansvar for en tilrettelagt avdeling og Forskerlinja, som er en teknologisk realfagslinje som kobler teori til praksis. Jeg er opptatt av at barn, unge og studenter skal få en virkelighetsnær og motiverende opplæring, og en hverdag i et trygt og godt læringsfellesskap. Motivasjonen for praktisk og virkelighetsnær læring har blant annet ført til at jeg er styreleder i Ungt Entreprenørskap Buskerud.

Min lederreise startet etter mange år som lærer i både barne-, ungdoms- og videregående skole, før jeg gikk videre som leder i kommunal voksenopplæring og senere i videregående skole. Jeg er utdannet lærer fra NTNU med undervisningsfag innen språk, samfunnsfag og informasjonsteknologi, og har fullført rektorutdanning og master i utdanningsledelse ved Universitetet i Oslo. I masteroppgaven forsket jeg på hvordan ledergrupper kan bli mer effektive gjennom bedre møtepraksis og tydeligere prioritering. Funnene viste at struktur og klare roller faktisk frigjør tid til pedagogisk ledelse.

Jeg er frikjøpt i 20 prosent stilling som hovedtillitsvalgt i Buskerud fylkeskommune. I tillegg har jeg verv som lokallagsleder og nestleder i fylkeslaget. Jeg meldte meg inn i Skolelederforbundet i 2018, ett år etter at jeg ble leder, fordi jeg ønsket å være med i en fagforening som best mulig ivaretar ledere innen oppvekst og utdanning. Jeg bistår i lønnsforhandlinger i flere kommuner. I tillegg har jeg deltatt i podkasten «Viktigste leder», representert Skolelederforbundet i workshop om trusler og vold i skolen, og deltatt aktivt i kursrekka «Lederskolen» til Skolelederforbundet.

I sentralstyret ønsker jeg å bidra til at vi snakker ledernes sak der ledelse av oppvekst og utdanning er på agendaen hos beslutningstakerne. Vi må fortsette å arbeide strategisk for gode lønns- og arbeidsvilkår, og lokalt må vi kontinuerlig rekruttere og beholde skolerte tillitsvalgte og forhandlere. Mitt særskilte bidrag vil være at vi arbeider for at oppvekst og utdanning har digitale løsninger som faktisk støtter vår arbeidshverdag, og ikke tapper oss for tid og krefter. Skolelederforbundet må sette teknologi, forskning og rammevilkår på den politiske dagsordenen og bidra til at digitale løsninger styrker administrasjon, ledelse og læring.

Kari R. Eide

Kari R. Eide (Foto: Privat)

Jeg er rektor på Vestby videregående skole i Akershus. Startet som rektor ved skolen i 2023, men har vært skoleleder i Akershus (og Viken) siden 2004. Før det var jeg skoleleder, lærer og en kort periode saksbehandler i Finnmark fylkeskommune.

Jeg har vært tillitsvalgt i Skolelederforbundet siden 2017, også som frikjøpt hovedtillitsvalgt etter Hovedavtalen. Den siste perioden har jeg vært styremedlem i sentralstyret.

De to siste landsmøteperiodene har forbundet jobbet systematisk og hardt for å bli lyttet til og komme i posisjon hos landets myndigheter. Skolelederforbundet skal nå videreføre og videreutvikle dette arbeidet. Samtidig tenker jeg at det er viktig å fortsatt bygge ut organisasjonsleddene.

I årets landsmøte skjer det en stor revisjon av forbundets vedtekter. Her synliggjøres det viktige arbeidet som skjer på grasrota i organisasjonen. De hovedtillitsvalgte etter HA, lokallagene og fylkeslagene gjør et viktig arbeid for våre medlemmer. Når de tillitsvalgte i møter med arbeidsgiver snakker skoleledernes sak, er det også ledelse som profesjon som blir lagt vekt på. Disse stemmene er viktige for at skolelederne skal ha arbeids- og lønnsvilkår som gjør at de som allerede er skoleledere vil stå i jobben, men like viktig for at nye krefter ønsker å søke seg til skolelederjobber. Vi ser at det er få søkere til rektorstillinger og andre skolelederstillinger. Det er en kjent sak at dette er krevende stillinger, hvor man ofte kjenner at man står i en konstant spagat mellom oppdraget man er satt til å utføre og de økonomiske ressursene som er til rådighet. Derfor er det viktig for meg at vi som forbund også jobber for å få de aller beste tillitsvalgte på alle nivåer i organisasjonen.

Skolelederforbundet skal fortsatt initiere relevant forskning på ledelse av skole og barnehage. Dette er viktige kunnskapsgrunnlag for oss på alle nivåer i organisasjonen, også for de tillitsvalgte i møter med arbeidsgiver i kommunen eller fylkeskommunen eller ved lønnsforhandlinger.

Videre vil jeg bidra inn i arbeidet med kompetanseheving for skoleledere. Vi trenger tid til kompetanseheving, på lik linje med lærerne. Dette er et arbeid som vi må prioritere både i forhandlinger med arbeidsgiver lokalt, mens også tydelig synliggjøre viktigheten av dette for sentrale myndigheter. Godt skolerte og faglig oppdaterte skoleledere er en forutsetning for at vi skal kunne utvikle skolene etter intensjonene i overordnet del, og læreplanverket.

Jeg stiller til valg som sentralstyremedlem en periode til fordi jeg ønsker å bidra til at forbundet jobber videre med skoleledernes lønns- og arbeidsvilkår. Vi trenger et sterkt Skolelederforbund som er det naturlige valget for skole- og barnehageledere.

Kristin Skare

Kristin Skare (Foto: Privat)

Eg har vore medlem i Skolelederforbundet sidan 2013 og har, saman med andre, vore med å ta initiativ til å starte lokallag i Sunnhordland og  i Bømlo. Eg har hatt to periodar i fylkesstyret – først i Hordaland fylkesstyre og deretter gjennom prosessen då me vart  til Vestland fylkesstyre. Opp gjennom åra har eg delteke på mange kurs for tillitsvalde og forhandlarar, og har representert forbundet i forhandlingar i fleire kommunar i regionen. Eg er per no hovudtillitsvalt og forhandlar i Bømlo lokallag.

Eg starta yrkeskarrieren min som lærar på ein liten få-delt skule og har sidan gått over i stilling som rådgjevar i stab. I rolla har eg hatt ansvar for planarbeid, utgreiing av politiske saker og saksutgreiing til rektor- og barnehagestyrarmøter. Eg har dei seinare år arbeidd mest med oppgåver knytt til barnehagesektoren og oppgåvene kommunen har som barnehagemynde. Her har eg hatt tett samarbeid med barnehagestyrarane om kvalitet- og kompetanseutvikling i eigen kommune og i regionen. Kjennskapen til forvaltning, politikk og kompetanseutvikling er gode perspektiv å ha med seg inn i sentralstyret.

Arbeidet som vert gjort i lokallaga er viktig og ein del av kjerneverksemda vår. Nettverket som leiarane opparbeider seg både lokalt, men også på tvers av kommunar, er viktig for erfaringsutveksling og støtte. Erfaringar frå å driva lokallag på tvers av kommunar, men også mindre lokallag i små kommunar vil eg ta med inn i sentralstyret. Eg er oppteken av at me styrkar arbeidet i lokallaga, slik at dei vert den støtta og drivkrafta som våre medlemmar ønsker og har behov for.

Leiarane i oppvekst må få tilstrekkeleg tid og ressursar til å utøva leiing. Vi (ut-)dannar framtidas viktigaste ressurs, og leiing i oppvekst handlar om meir enn administrasjon – det handlar om å skapa retning, byggja kultur og leggja til rette for utvikling og læring for både barn og vaksne. Difor må vi løfta fram verdien av godt leiarskap, og sikra at dei som tek på seg desse rollene, får støtte, tillit og rammer som gjer det mogleg å lukkast. Eg ønskjer å bidra til eit sterkt og synleg forbund, der lokallaga vert styrkte og leiarrolla i oppvekstsektoren får den merksemda og støtta ho fortener. Med erfaring frå både små og litt større kommunar, og med innsikt i både politikk, forvaltning og fagleg utvikling, vil eg vere ein aktiv og lyttande stemme i sentralstyret.

 

 

Verv en kollega og få dobbel vervepremie

Derfor er Alvhild Nygard medlem

Det finnes mange grunner til å melde seg inn i Skolelederforbundet. Men enten det handler om lønn og arbeidsvilkår, god utvikling av skoler og barnehager eller faglig fellesskap, er Skolelederforbundet den eneste aktøren som spesialiserer seg på ledere i vårt felt.

Har du en lederkollega som burde vært medlem? Frem til 30. november får du dobbel vervepremie!

FLERE GRUNNER TIL VÆRE MEDLEM >>

Slik gir du en anerkjennende tilbakemelding  

Sier du kun «Bra jobba!» når du gir tilbakemeldinger? Det er ikke noe galt i det, men den som får tilbakemeldingen sitter igjen med lite. For, hva var egentlig bra?  

 De fleste pedagoger er flinke til å gi tilbakemeldinger til elever. Men det er mange grunner til at man bør gi anerkjennende tilbakemeldinger også til de man jobber sammen med, og husk at det gjelder både kolleger overordnede og underordnede.

Det er godt lederskap å gi anerkjennende tilbakemeldinger, men det er også godt medarbeiderskap. Gode tilbakemeldinger legger grunnlaget for et godt samarbeid og et trivelig arbeidsmiljø. Det bidrar til å skape en grunnleggende tillit til at man vil hverandre vel, det øker sannsynligheten for at konstruktiv kritikk vil bli mottatt på en god måte og det senker terskelen for å ta en prat når du ser at noen ikke har det bra. Gode relasjoner gjør det enklere å få til gode dialoger og finne løsninger sammen i hverdagen.

Men hva er en god tilbakemelding? Kort sagt bør du huske tre ting: Fortell hva som er bra, hvorfor det er bra og hva det bidrar til.  

 

  

 

 

Hvordan kan vi forstå og utvikle gode lederteam?

Bjørn Bolstad er seniorrådgiver ved FIKS ved UiO. Han har tidligere jobbet 30 år i norsk skole som rektor, undervisningsinspektør og lærer, og han har utgitt flere bøker om pedagogiske emner. (Foto: UiO)

Av Bjørn Bolstad

Hvorfor organiserer vi folk i grupper? Vi organiserer ansatte i team fordi vi antar at den jobben de skal gjøre, blir gjort bedre enn om de arbeider hver for seg. Det finnes forskning som tyder på at enkeltpersoner presterer bedre når de jobber sammen med andre. Dette kalles sosial fasilitering. Men forskning indikerer også at mennesker kan yte dårligere i grupper enn som enkeltpersoner. Dette kalles sosial loffing – at vi lar andre gjøre jobben (Sjøvold, 2022).

En begrunnelse for å organisere elever i grupper og team, kan være at de skal få trening i å samarbeide. Dette er trolig ikke en viktig begrunnelse for team i et profesjonelt fellesskap. Men på en arbeidsplass kan en begrunnelse for å organisere medarbeidere i team også være å bygge relasjoner mellom ansatte og dermed skape et bedre arbeidsmiljø.

Hva er team?

Et team, som kan kalles lag på norsk, er «tre eller flere personer som har et felles mål og som samhandler for å nå dette målet» (Sjøvold, 2022, s. 27). Siden samhandling mellom tre eller flere personer er vesentlig annerledes enn samhandling mellom to personer, bør man skille mellom par og grupper (Hjertø et al, 2021; Sjøvold, 2022). På små skoler der skolens ledelse består av to personer, kan det være upresist å snakke om et lederteam. Innholdet i denne teksten kan allikevel være aktuell også for slike «lederpar».

Noen oppfatter ikke nødvendigvis gruppe og team som synonymer (Bang og Middelfart, 2019). Vi kan hevde at for at en gruppe skal kunne kalles et team, må medlemmene i gruppen være avhengige av hverandre for å oppnå mål og resultater og de må ha ulike roller og ansvarsområder. Et lederteam er et team der alle medlemmene har formelle lederstillinger og lederansvar og der de har felles mål eller felles oppgaver (Bang og Middelfart, 2019).

Hva kjennetegner team?

Ledere er, naturlig nok, opptatt av hvordan de skal utføre jobben sin og hva de skal gjøre. Men som alle andre trenger også ledere å forstå jobben de har. Dersom man som leder bare har samlet seg gode råd, ideer og tiltak og ikke forstår hvorfor disse handlingene og rådene kan være gode, risikerer man å velge tiltak og handlinger som ikke er de beste.

I denne teksten vil jeg derfor bruke noe plass til å skrive om team og hvordan vi kan forstå lederteam før jeg til slutt gir noen konkrete råd og anbefalinger.

Ulike modeller for team

Det finnes ulike teoretiske modeller som kan hjelpe oss med å forstå hva som kjennetegner team. Som alle teoretiske modeller er også disse modellene forenklede fremstillinger. Virkeligheten er langt mer sammensatt og nyansert enn det modeller slik som de nedenfor beskriver. Men slike modeller kan hjelpe oss med å forstå en sammensatt virkelighet. Modellene nedenfor har ulikt utgangspunkt og retter oppmerksomheten mot ulike forhold og faktorer ved team.

Roller

Mange i skolen kjenner trolig til Belbins teamroller (Belbin, 2010), som ble presentert i bokform første gang i 1993. Den britiske psykologen R. Meredith Belbin presenterer 9 ulike roller basert på vitenskapelige studier. Denne tilnærmingen til grupper tar altså utgangspunkt i gruppemedlemmene og hvordan de oppfører seg.

En rolle er i denne sammenhengen en væremåte som bidrar til fremdrift i et team, og en teamrolle kan defineres slik: «En tendens til å oppføre seg, bidra og samhandle med andre på en bestemt måte» (Belbin-norge.no). Rollene er ikke personlighetstrekk, og samme person kan fylle ulike roller i ulike grupper.

De 9 rollene grupperes i tre kategorier: sosiale roller, tenke-roller og handlings-roller.

  • Sosiale roller: Ressursinnhenter, Lagspiller, Koordinator
  • Tenke-roller: Ideskaper, Analytiker, Spesialist
  • Handlings-roller: Pådriver, Iverksetter, Avslutter

Belbin-Norge tilbyr gratis instruksjonshefter og arbeidsbøker for de som ønsker å fordype seg i eller bruke disse rollebeskrivelsene.

Kilde: Nesbru videregående skole. Figuren er publisert i boken Profesjonsfellesskap i praksis. Hva er det og hvordan kan vi utvikle det? (Bolstad 2024, Fagbokforlaget)

Kultur

Lise Tingleff Nielsen, som leder Danmarks Evalueringsinstitutt for utdanningsfeltet (EVA), utviklet i sin doktorgrad en beskrivelse av to ulike samarbeidskulturer (Nielsen, 2012). Lars Quortrup bruker disse i sin bok om profesjonsfellesskap fra 2016 (Quortrup, 2016). Hvis vi skal bruke Nielsens forskning for å forstå team, tar vi altså utgangspunkt i kultur.

Basert på empiriske studier skisserer Nielsen to ulike måter som lærere samarbeider og lærer på. Hun kaller dette samarbeidskulturer og kaller de to familiekultur og funksjonalitetskultur. Begge kulturene har sine styrker og utfordringer.

 I en familiekultur vil teammedlemmenes ve og vel være prioritert foran faglig ansvar og resultater. Disse kan være preget av mye omsorg for kolleger. Nilsen har observert team der lærere eller skoleledere unngår å ta opp problematiske forhold som de mener har betydning for elevene fordi de er redde for å ødelegge relasjonen til kollegene sine.

Ethvert team må ha orden og planer. Men i en funksjonalitetskultur kan avtaler, systemer, rutiner og annet få så stor vekt at man aldri stiller spørsmål ved om rutinene er hensiktsmessige. Nilsen har blant annet observert lærerteam der lærere stilte spørsmål ved hvorfor de hadde prøver til faste tider og hvorvidt det var meningsfullt å bruke tid på disse prøvene. Andre lærere i samme team svarte at prøveplanen var bestemt og at den ikke kunne endres. Dette er et eksempel på at planer og avtaler kan stå i veien for faglig refleksjon.

Ulike samarbeidskulturer kan eksistere side om side på samme skole: Et lærerteam eller en faggruppe kan være sterkt preget av en familiekultur mens et annet lærerteam eller ledergruppa kan være preget av en annen funksjonalitetskultur.

Nesbru videregående skole har tatt utgangspunkt i Nielsens to typer når de har beskrevet samarbeidskulturene på sin skole (Bolstad, 2024):

Gruppedynamikk

Psykologen Endre Sjøvold har arbeidet med teamutvikling et helt arbeidsliv. Han kritiserer både tidligere tiders vekt på teamroller, som hos Belbin, og tanken om at team går igjennom noen faste stadier i en fast rekkefølge.

Sjøvold er opptatt av hva som skjer mellom mennesker som samhandler i en gruppe. Selv om også han presenterer noen mulige roller, er han mer opptatt av samspillet og av hele teamet enn av hver enkelt teammedlems egenskaper, ferdigheter eller roller i teamet.

Fire teamfunksjoner

Basert på empiriske studier og tidligere teorier hevder Sjøvold at alle grupper har fire behov som må oppfylles for at gruppa skal fungere godt og bestå (Sjøvold, 2022). Han kaller dette for teamfunksjoner.

Kontroll handler om at en gruppe må løse oppgavene sine og produsere det de skal produsere. De må kort sagt «gjøre jobben». Denne funksjonen retter oppmerksomhet mot rutiner, kjøreregler, organisering, sakslister og resultater.

Omsorg dreier seg om en gruppes sosiale liv. Enhver gruppe, også et lederteam, er en arena for sosialt samspill og for sosiale behov. Dette dreier seg blant annet om gjensidig tillit og åpenhet, emosjonell støtte og spontanitet.

Avhengighet dreier seg om lojalitet og konformitet, at man «gjør det man har blitt enige om» og at man ikke lar sine personlige ambisjoner gå foran gruppas beslutninger.

Opposisjon kan ses som det motsatte av avhengighet. Dette dreier seg om kritikk og uenighet og at man utfordrer situasjonen slik den er. Denne funksjonen rommer også evne til å se en sak fra flere sider og å «tenke utenfor boksen».

 Funksjonsnivå

Grupper og lederteam kan fungere på ulikt nivå. Dette henger sammen med hvem som ivaretar de ulike teamfunksjonene. Det er verd å merke seg at ikke alle grupper bør fungere på høyeste funksjonsnivå. Dette avhenger av hva som er teamets oppgave og funksjon.

Det laveste nivået kalles tilbaketrekking (Sjøvold, 2022). Dette er team der medlemmene ikke ønsker å arbeide sammen og der de er mest opptatt av hva de selv får igjen for teamsamarbeidet. Team på dette funksjonsnivået overlever ikke lenge, men dersom en gruppe på skolen bare skal utføre et arbeid en avgrenset tid, for eksempel gjennomføre et arrangement, kan dette være et akseptabelt funksjonsnivå. Gruppemedlemmene i en gruppe på dette funksjonsnivået er oppmerksomme på hverandre, men de har lav lojalitet til gruppa. Samspillet vil være preget av konkurranse og klikkdannelser.

Det neste nivået kalles lagånd. Dette er typisk for idrettslag, militære enheter, akuttmottak og lignende, altså grupper som skal gjøre en bestemt oppgave og som ofte har en ytre «fiende». Lagånds-grupper bør ha en tydelig sjef, for eksempel offiseren eller treneren, som de øvrige gruppemedlemmene innordner seg under. I grupper som dette ivaretar hele gruppa funksjonene omsorg og avhengighet, men lederen må selv ivareta funksjonene kontroll og opposisjon.

Det tredje nivået kalles produksjon. Dette er ikke fordi team på lavere funksjonsnivå ikke produserer, men fordi hele gruppa ivaretar funksjonen kontroll. Dette er grupper der mange, kanskje alle, tar lederroller og der gruppa selv fordeler oppgaver. Grupper på dette nivået er ikke like effektive som lagånds-grupper så lenge omgivelsene er stabile. Grunnen er at grupper på dette nivået bruker tid og energi på å tilpasse seg omgivelsene.

Det fjerde nivået kalles synergi. Det er ikke alle grupper som utvikler seg til dette nivået, og alle grupper bør ikke være på dette funksjonsnivået. Dette er grupper der gruppetilhørigheten eksisterer selv om gruppa ikke er samlet og der det ikke finnes noen fast rollefordeling. Målet for slike grupper er gjerne nyskaping og å «tenke utenfor boksen».

Sjøvold har utviklet en modell for å forstå team som han kaller «Systematisk Person-Gruppe Relasjon», forkortet SPGR. Det finnes ressurser og oppskrifter for bruk av denne modellen i Sjøvolds bøker og på nettsiden.

Funksjonsnivå i lederteam

Lederteam som skal eksistere i mange år, bør fungere på nivået produksjon eller høyere. Team kan fungere godt på funksjonsnivået lagånd, men dette gjelder team som skal løse fast oppgaver, ofte under press, og i forutsigbare rammer. Hvis alle medlemmene i et lederteam på en skole skal være involvert i strategisk tenkning, må alle i teamet ivareta funksjonen kontroll. Denne funksjonen omfatter hvordan arbeidet skal utføres, hvordan skolen må justere praksis for å ivareta endrede signaler og forventninger, hvordan ressursene skal brukes m.m.

Forutsetninger, prosesser og oppgaver

Bang og Middelfart (2019) peker på ulike faktorer som har betydning for om ledergrupper er effektive. De har kategorisert disse faktorene i en modell med fire kategorier: forutsetninger, prosesser, resultater og relasjonelle tilstander. Alle disse kategoriene påvirker hverandre.

Kategorien forutsetninger rommer fire forhold som har betydning for at ledergrupper skal fungere godt: Gruppa må ha et klart formål, den må bruke tid på de riktige sakene, den må ha riktig sammensetning og den må ha støttende organisatoriske systemer (Bang og Middelfart, 2019).

Studier tyder på at gode ledergrupper bruker tiden sin på strategiske saker som krever samarbeid mellom flere av gruppemedlemmene. Dårlige ledergrupper bruker mye tid på enkle og trivielle saker i stedet for å ta opp intellektuelt krevende og komplekse saker (Bang og Middelfart, 2019).

Ledergrupper bruker vanligvis tiden sin på fire typer saker:

  • Orienteringssaker der ledere deler viktig informasjon med hverandre.
  • Konsultasjonssaker der gruppemedlemmene diskuterer temaer og konsulterer hverandre om utfordringer.
  • Beslutningssaker der gruppemedlemmene fatter beslutninger – som de forhåpentligvis er enige om. Dette er ikke alltid tilfelle.
  • Koordineringssaker der medlemmene koordinerer aktiviteter og prosesser

Møter og samtaler

Proferssor Amy C. Edmondson bruker ordet team som et verb: å teame (Paulsen, 2021). For å bli flink til å jobbe og team og til å være et team, må man øve. Noe av det lederteam gjør mye sammen er å snakke sammen i planlagte møter. Det kan derfor være lurt for lederteam å være oppmerksomme på hvordan ledermøtene foregår og hvordan ledere snakker til hverandre.

Møtedogmer

Den danske forskeren Ib Ravn har formulert fem forestillinger om møter som de fleste ubevisst preges av. Ravn kaller dem møtedogmer (Bolstad, 2024; Ravn og Petersen, 2019; Riis og Paulsen, 2022):

  1. Et møte er et sted hvor man diskuterer saker. Et godt møte er når man har kommet igjennom alle sakene på sakslisten.
  2. Ordet er fritt. Hvem som helst kan si hva som helst og når som helst. Blant annet er det aksept for at møtedeltakere kan meddele sine personlige emosjonelle opplevelser fra arbeidsdagen selv om det kan sitte ti andre personer rundt bordet.
  3. Man snakker etter tur. Man har rett til å få ordet når det er ens tur – selv om man har snakket 15 ganger tidligere i møtet
  4. Hvis man vil si noe, må man selv be om ordet. Dette betyr at man også kan velge å ikke si noe. Det er dermed aksept for at noen ikke deltar i et møte der de fysisk er til stede.
  5. Vi lar alle snakke ferdig. Dette betyr at det er uakseptabelt å avbryte noen, selv om de snakker uforholdsmessig lenge eller det de sier, er på siden av saken.

Ravn utfordrer disse oppfatningene om møter og foreslår at møter må ha ulike form avhengig av hva som er formålet med møtet. Formelle besluttende møter, som kommunestyremøter, bør oppfylle flere av møtedogmene ovenfor. Men et ledermøte der man skal utvikle mange og kreative ideer, trenger ikke en talerliste, og der bør kanskje ikke folk få snakke ferdig. Kanskje bør man gjennomføre slike møter på steder der det ikke er stoler slik at møtedeltakerne må stå.

Særlig i ledermøter bør det være mulig å avklare hvilke møtedogmer man vil utfordre.

Utforskende samtaler

Førsteamanuensis Edel Karin Kvam ved Universitetet i Bergen påpeker at det er samtaler med analytiske kvaliteter som bidrar til profesjonell utvikling (Kvam, 2018). På grunnlag av hennes forskning og professor Neal Mercer og hans kolleger (Mercer og Littleton, 2007), kan vi sette opp fire typer samtaler som foregår mellom profesjonelle kolleger: disputerende, koordinerende, legitimerende og utvidende samtaler.

Disputerende samtaler kan også kalles krangle-samtaler. Dette er diskusjoner der formålet er å vinne over den andre. Slike samtaler gir lite læringsutbytte.

Koordinerende samtaler er alle samtalene der lærere og skoleledere gjør praktiske avklaringer. Slike samtaler er nødvendige, men bidrar lite til profesjonell utvikling. Mange ledermøter kan bestå av utelukkende koordinerende samtaler.

Legitimerende samtaler er samtaler der man støtter hverandre og bekrefter det en annen har gjort. Det er viktig å gi hverandre emosjonell støtte i et team og å behandle hverandre med respekt, men legitimerende samtaler kan mangle betraktninger om bakenforliggende årsaker eller mulige forandringer.

Utvidende eller utforskende samtaler gir størst profesjonell utvikling. Dette er samtaler den man behandler hverandre med respekt, også de man er uenig med, men der man også stiller kritiske og undersøkende spørsmål. I slike samtaler vil man også gjerne peke på andre mulige forklaringer og alternative tiltak og løsninger.

Råd for å utvikle gode lederteam

Basert på publikasjonene som er omtalt ovenfor, våger jeg å trekke frem noen råd til ledere som skal utvikle lederteamet sitt:

  1. Avklar hver enkelt sine forventninger til lederteamet: Hva skal dere tjene på å arbeide i team, individuelt og som lederteam? Hva trenger hver av dere fra lederteamet og hva trenger skolen at lederteamet «produserer»? Hva slags saker bør dere bruke tid på?
  2. Vær oppmerksomme på hvilke funksjoner eller roller som er best og svakest ivaretatt i teamet. Dette bør gjøres med visse mellomrom, altså ikke bare en gang, og både Belbin og Sjøvold leverer kartleggingsverktøy til dette.
  3. Husk at teamarbeid også er relasjonelt arbeid. Gi plass til emosjonell støtte, «utblåsinger» og godt sosialt samvær i den tiden dere er sammen.
  4. Varier formen på ledermøtene og kanskje også hvor dere avholder ledermøter. Ulike typer formål ved møter bør gi ulike typer møter.
  5. Øv på utviklende og utforskende samtaler. Sett av tid på ledermøtene der dere trener på dette.
  6. Prioriter ledermøter foran akutte hendelser.

Det siste rådet kan være særlig aktuelt for ledergrupper i skolen. Akutte hendelser der personalet forventer at rektor eller andre ledere griper inn, er det nemlig mye av i skolen. Kanskje kan ledere møte denne utfordringen slik jeg en gang observerte at en rektor gjorde:

Jeg hadde møte med rektor og hele skolens utviklingsgruppe da det banket på døren. Da læreren som banket på, åpnet døren, spurte rektor: «Er det noen som holder på å dø?». Læreren, ble litt perpleks, men svarte, som sant var, at det ikke stod om livet for noen. «Da må du snakke med meg når dette møtet er ferdig,» svarte rektor. Det hører til historien at rektor selv tok kontakt med den aktuelle læreren da møtet var over.

Referanser

Bang, H. & Middelfart, T. S. (2019). Effektive ledergrupper. 2. utg. Gyldendal.

Belbin, M. (2010.) Teamroles at work. 2. utg. Elsevier.

https://belbin-norge.no/belbins-teamroller/

Bolstad, B. (2024) Profesjonsfellesskap i praksis. Hva er det og hvordan kan vi utvikle det? Fagbokforlaget

Hjertø, K. B., Zachariassen, T. & Andersen, M. S. (2021). Team i skolen. Fagbokforlaget.

Kvam, E. K. (2018). Læreres kollegasamtaler. Om profesjonalitet, lærersamarbeid og utvikling av bedre undervisning. Universitetsforlaget.

Mercer, N. & Littleton, K. (2007). Dialogue and the development of children´s thinking. Routledge.

Nielsen, L. T. (2012). Teamsamarbejdets dynamiske Stabilitet: En kulturhistorisk analyse af læreres læring i team. Forlaget UCC

Paulsen, J. M. (2021). Skoler som lærer kollektivt. Læring i fellesskap gjennom tillitsbasert ledelse. Universitetsforlaget.

Quortrup, L. (2016). Dette vet vi om profesjonelle læringsfellesskap. Gyldendal.

Ravn, I. & Petersen,V. (2019) Skolens teammøder, facilitering og refleksive prosesser. Samfundslitteratur

Riis, P. & Paulsen, J. M. (202?) Ledelse som praksis

Sjøvold, E. (2022) https://spgr.no/teamet.html

 

 

 

 

 

 

 

 

LÆRER BARNEHAGER Å TA IMOT FAMILIER MED FLYKTNINGEBAKGRUNN

Tekst: Anders Ildstad    Foto: Trude Witzell

– Kan et smil redde verden?

Inne i Studio Akrinn på NTNU i Trondheim setter Katrin Glatz Brubakk opp et godt smil foran kameraet. Barnepsykologen har akkurat innledet det første foredraget på den digitale sped- og småbarnskonferansen Nå de små i regi av NTNU. Rundt om i hele Norge sitter ledere på barnehager og helsestasjoner og lytter konsentrert.

– Hva gjør et smil med et menneske? fortsetter Katrin.

De siste ti årene har barnepsykologen spesialisert seg på arbeid for barn og unge i krig og på flukt. Hun har jobbet i en rekke krigsherjede områder og flyktningeleirer, som Libanon, Egypt, Vestbredden, Kongo og Moria-leiren i Hellas. Hun har skrevet flere bøker om sitt arbeid og fått anerkjente utmerkelser, deriblant Redd Barnas Barnerettighetspris i 2024.

Nå har Katrin akkurat kommet hjem fra et arbeid på et sykehus på Gazastripen i regi av Leger Uten Grenser. Med ferske og sterke opplevelser i bagasjen forsøker hun å besvare et spørsmål som barnehageledere over hele landet stiller seg: Hvordan møte familier med flyktningebakgrunn på best måte? Svaret er komplekst, men samtidig enkelt. For barnepsykologen har funnet et verktøy som har vist seg å hjelpe overfor alle mennesker, uansett hvor hun befinner seg.

– Et smil kan utgjøre en forskjell for hvert enkelt menneske vi møter. Et menneske som er redd og anspent, kan slappe av litt mer, sier Katrin.

Kjenner på umenneskelig angst

Vi spoler tilbake noen uker. På Gazastripen er det umenneskelige forhold. Byer og boligområder er visket ut til det ugjenkjennelige. Den verden barna har vokst opp i, alt de kjenner til, er borte.

På sykehuset i Khan Younis kommer det hele tiden inn barn og unge som er hardt skadet etter bombe- og missilangrep. På avdelingen for brannskade og ortopedi leder Katrin et lokalt team av psykologer, sosionomer og veiledere. Her organiserer hun et psykososialt tilbud til foreldre og pårørende. For mange av barna får sterke psykiske reaksjoner, som voldsomme panikkanfall og flashbacks, etter det de har opplevd. Barnepsykologen forteller at hun aldri har opplevd så mange alvorlige angstanfall hos barn som det hun gjorde i Gaza.

– Bare en dør som slamrer, kan skape ekstreme panikkanfall hos barna. Det tar veldig lang tid å roe dem ned. Det forteller om stressnivået. Jeg har møtt 3-åringer som vet forskjellen på lyden av en bombe og lyden av et missil. Det skal ikke 3-åringer vite, forteller Katrin, som beskriver en ekstrem dødsfrykt blant befolkningen på Gaza.

Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk mener at det å smile er som å ha en tryllestav i lomma i møtet med barn med flyktningbakgrunn. – Et smil kan utgjøre en forskjell for hvert enkelt menneske vi møter, sier Katrin Glatz Brubakk. (Foto: Trude Witzell)

–  De voksne kjenner på umenneskelig angst og det blir overført til barna, i tillegg til deres egne traumer. Når mødrene legger seg på kvelden, beholder de hijaben på. For de vet ikke om de blir drept om natta, eller om de må flykte.

Katrin har aldri arbeidet i en så aktiv krig før. Derfor skrev hun et avskjedsbrev til sine egne barn før den første gangen hun reiste til Gaza.

– Jeg ville skrive viktige ting til dem i tilfelle jeg ikke kom tilbake. Det var en utrolig vanskelig øvelse. Men den tanken på at jeg ikke skulle se barna mine igjen, den har foreldre i Gaza hver dag. De kan bruke noen timer på å gå og hente vann, og da vet de ikke om barna deres er i live når de kommer hjem. Om de går på jobb, vet de ikke om teltet barna deres befinner seg i, er bombet når de kommer hjem.

 

Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk åpnet den digitale sped- og småbarnskonferansen Nå de små i regi av NTNU med å hjelpe barnehageledere å møte familier med flyktningbakgrunn på best måte. (Foto: Trude Witzell)

Barnehagene har en viktig rolle

– Hvordan kan barnehagene ta seg av barn med traumer?

– Barnehagene har en kjempeviktig rolle i deres liv. For følelsesreguleringene hos disse barna er svekket. Da må vi være enda mer bevisst på å forholde oss rolige og fremstå trygge. Vi blir som et følelsesbibliotek hvor vi kan låne bort vår ro.

Mange krigsherjede familier kommer som flyktninger til Norge. De unnslipper de fysiske farene, men de mentale skadene kan sitte som dype arr. Og så skal de bli integrert i det norske samfunnet, og barna skal plasseres ut i barnehager. Det kan bli et møte med mye friksjon.

– Barn med flyktningbakgrunn tar med seg en forventning om at verden er et utrygt sted, at det verste kan skje og at ingen vil hjelpe dem. De kan ha et forhøyet stressnivå, er oftere syke og det er vanskeligere for dem å sitte i ro, ta imot beskjeder og følge regler i sosial lek. Og de strever med å tåle frustrasjoner som kan oppstå i en barnehage, og kan fortere utagere, forteller Katrin, som forklarer at man kan dele inn barn som opplever traumer, i to kategorier.

– Den ene kategorien er de som blir urolige, og den andre er de som blir helt apatiske. Du må nesten putte spaden i hånda deres for at de skal leke i sanda. Begge kategoriene er svært problematiske. Barn som ikke leker, er det mest bekymringsfulle jeg ser. Da er det fare på ferde. For lek er det viktigste i et barns liv. I leken kan de prøve ut nye ferdigheter, lære å forholde seg til regler og sosiale normer og knytte bånd til andre barn. Og i leken kan de bearbeide vonde ting. Det er vesentlig å få dem tilbake på et bedre utviklingsspor for å hindre skjevutvikling og potensielt livslange vansker.

– Hvordan kan barnehagene ta seg av barn med traumer?

– Barnehagene har en kjempeviktig rolle i deres liv. For følelsesreguleringene hos disse barna er svekket. Da må vi være enda mer bevisst på å forholde oss rolige og fremstå trygge. Vi blir som et følelsesbibliotek hvor vi kan låne bort vår ro. Og en måte å gjøre det på, er å smile. Smil regulerer følelsene og roer ned. Dessuten må vi tørre å involvere oss og ikke gi opp når vi blir avvist. Og vi må snakke i store bokstaver om hva som er bra. Vi må gjøre mestring stort.

– Hva tenker du om måten norske barnehager har tatt imot barn med flyktningbakgrunn på?

– Jeg tror det gjøres mye bra. Men jeg tror vi må være mer ydmyke for hvor vanskelig det er for familiene å bli integrert. Se for deg selv hvor vanskelig det ville være å bli flyttet til Kina. Du kan ikke be om hjelp fordi du verken kjenner språket eller systemet. Som system må vi gi familiene mer tid, være tålmodige og gjenta ting for dem, slik at de kan bygge noen knagger og forstå hvordan vi gjør ting her, sier Katrin, som mener at kulturforståelse må skapes begge veier.

Avdelingsleder og ICDP-koordinator Anette Syvertsen-Wiig på Øya barnehage i Trondheim forteller at mange barnehageansatte i Trøndelag etterlyser mer kompetanse til å ta imot familier med flyktningbakgrunn. (Foto: Trude Witzell)

– Vi kan øve på å stille flere spørsmål. For hvis vi gir foreldrene informasjon som de ikke forstår, så må vi prøve å forstå hva de ikke forstår. Og så må vi være oppriktig nysgjerrig på hva de har med seg fra sin kultur, som er bra. Vi kan spørre dem: Hva ville du som forelder ha gjort? Kan vi lære noe av det? Kan andre foreldre lære noe? Slik kan foreldrene få skinne litt, slik at de ikke bare blir fremmedelementer som ikke forstår noe, eller ikke får til noe.

Barnepsykologen mener barnehagelederne har et særlig ansvar for å skaffe nok ressurser til å håndtere familier med flyktningbakgrunn.

– Vi kan ikke bare dele ut informasjon og håpe at ting fungerer. Vi må i stedet lage systemer for å favne om dem. Derfor bør lederne være mer bevisste på å få hjelp av andre instanser. Flyktningehelseteamet kan for eksempel ha en egen kveld for fremmedspråklige barn. Man kan lage en fadderordning. Eller foreldre kan bytte på å være kulturelle tolker.

Katrin oppfordrer også sine psykologkolleger til å hjelpe barnehagene i enda større grad.

– Vi som yrkesgruppe er for dårlig til å komme oss ut av kontorene våre og bidra med veiledning inn i barnehagene. Alle vi som er i kontakt med familier og barn med flyktningbakgrunn, kan tenke på hvordan vi kan bygge et mer stabilt nettverk som hjelper disse familiene. Det er et ansvar vi alle har, ikke bare barnehagene.

Sender veiledere til andre barnehager

– Barnehagen skal være en trygg og forutsigbar arena for barna, med faste og forutsigbare rutiner. Vi må derfor skape så trygge og stabile omgivelser og relasjoner som mulig. I stedet for å møte mange ulike mennesker bør barn som er påvirket av traumer, få møte de samme personene hver dag, som leser og forstår behovene deres. Vi må også være tett på for å støtte dem hvis ting blir overveldende og de trenger hjelp til emosjonsregulering.

Øya barnehage i Trondheim har lang og bred erfaring med å ta imot barn med flyktningebakgrunn. I dag er 30 prosent av barna som går i barnehagen, minoritetsspråklige. I mange år var Øya såkalt innføringsbarnehage og tilbød et visst antall barnehageplasser til nyankomne barn. Denne ordningen er avviklet, så nå blir alle barna plassert ut i nærbarnehagene så snart de bosettes i kommunen. Dette fører til at flere barnehager har et behov for å tilegne seg den kompetansen og tryggheten de trenger for å ta imot barna på best mulig måte.

Avdelingsleder og ICDP-koordinator Anette Syvertsen-Wiig på Øya barnehage forteller at mange barnehageansatte opplever at de mangler kompetanse og ønsker veiledning og støtte.

– Utdanningsforbundet gjorde nylig en undersøkelse blant barnehageansatte i Trøndelag om den kompetansen de har til å ta imot barn og familier med flyktningbakgrunn. Overraskende mange barnehageansatte svarte at de kjente seg usikre. De har ikke fått mye veiledning eller gått på kurs, og de etterlyser mer kompetanse og flere ressurser.

Anette forteller at barnehagelærerutdanningen ved Dronning Mauds Minne høgskole i Trondheim har et eget studium med vekt på flerkulturell forståelse. De siste årene har det blitt færre søkere til dette studiet, og det kan derfor stå i fare for å bli avviklet.

– Jeg har alltid tenkt at flerkulturell forståelse er noe alle bør få opplæring i gjennom barnehagelærerutdanningen, og ikke noe man kun får kompetanse på ved å velge en slik fordypning. Denne tematikken burde vært en større del av den ordinære barnehagelærerutdanningen, mener avdelingslederen.

For å spre den nødvendige kompetansen fungerer ansatte på Øya nå som veiledere for andre barnehager i kommunen gjennom et nyopprettet kompetanseteam for flerkulturell pedagogikk.

– I barnehagen vår har vi et veiledningsteam som kan dra ut til andre barnehager som ikke har mye erfaring på området, eller som ønsker mer kompetanse. Vi kan komme på personalmøter og fortelle om erfaringene våre og gi råd og veiledning til barnehageansatte som kjenner seg usikre.

Foto: Trude Witzell

– Hva er de viktigste lærdommene dere kan gi andre barnehager som skal ta imot familier med flyktningbakgrunn?

– Myndighetene vil at ting skal gå fortest mulig, og introduksjonsprogrammet for flyktninger blir bare kortere og kortere. Dette kan skape et høyt stressnivå og frustrasjon hos familiene, og mange trenger derfor ekstra støtte og raushet. Det er også viktig å huske at alle familier har ulike behov, så vi må gi hver familie den tiden og støtten de trenger, og bli godt kjent med deres behov. Vi må blant annet sette av mer tid enn det som er vanlig i ordinære oppstartsfaser. Vi må møte dem med forståelse for at de er i en krevende prosess, og senke kravene til hvor raskt de skal ha ting på stell.

Anette mener det lønner seg for barnehagene å bruke mye tid på hver enkelt familie, spesielt i oppstarten. Prisen for å ikke gjøre det kan føre til utrygghet hos både barn og foreldre, og det kan oppstå mange unødvendige misforståelser.

– Når man ikke har klart å bygge og bevare tilstrekkelig tillit hos familiene, erfarer vi at det har skapt større utfordringer senere. Da går det utover både barna og de ansatte og kan føre til et høyere stressnivå i barnehagen. Det kan også gå lengre tid før familiene får tillit til systemet i Norge.

En annen viktig lærdom som veilederne på Øya formidler til andre barnehager, er å være kultursensitiv.

– Vi må møte barna og foreldrene med empati og uten fordommer. For å klare det må vi være nysgjerrige på menneskene og kulturen deres og ønske å sette oss inn i den. Vi må signalisere overfor foreldrene at de er viktige ressurser og eksperter på sine barn, og at vi har mye å lære av dem. Vi kan ikke tro at vi vet hva de ønsker og trenger av oss. Vi må heller ikke være redde for å spørre, sier avdelingslederen, som også understreker betydningen av å bruke gode tolker som formidler riktig budskap.

– Hvordan går dere fram for å møte barn med traumer?

– Barnehagen skal være en trygg og forutsigbar arena for barna, med faste og forutsigbare rutiner. Vi må derfor skape så trygge og stabile omgivelser og relasjoner som mulig. I stedet for å møte mange ulike mennesker bør barn som er påvirket av traumer, få møte de samme personene hver dag, som leser og forstår behovene deres. Vi må også være tett på for å støtte dem hvis ting blir overveldende og de trenger hjelp til emosjonsregulering.

– Hvilken viktig rolle har en barnehageleder for at barna kan bli tatt imot best mulig?

– Lederne må holde seg faglig oppdatert og vite hvor de finner samarbeidspartnere. Og de må sikre at ansatte får tilgang til ressursene som finnes. De kan legge til rette for kurs, fagdager og konferanser. I dag har vi for eksempel kjøpt billetter til en digital konferanse hvor de ansatte bytter på å delta på de ulike foredragene.

Starter opp et nettverk

I Trondheim finnes det flere barnehager som har god kompetanse på flerkulturell pedagogikk. I høst starter veiledningsteamet på Øya opp et nettverk for barnehager som ønsker å øke sin kompetanse innen flerkulturell pedagogikk. I Trondheim har det dessuten blitt sertifisert mer enn 450 veiledere i foreldreveiledningsprogrammet ICDP de siste tiårene.

– Mange ICDP-veiledere ønsker å ha veiledning for foreldregrupper i introduksjonsprogrammet fordi det er givende og lærerikt. De opplever større trygghet i foreldresamarbeidet i egen barnehage når de får mulighet til å ha slike oppdrag.

–  Hvordan vil det hjelpe barnehagene å spre denne kompetansen?

–  Det er aldri heldig at de ansatte ikke kjenner seg trygge eller kompetente nok. Men ofte skal det lite til å betrygge barnehageansatte om at dette ikke er så vanskelig som de frykter. For å bli kjent med en familie som kommer rett fra flukt fra et annet land, trenger de primært å sette av litt mer tid enn ellers. Det er også viktig å minne om at man alltid må bestille autorisert tolk til samtalene. Med kultursensitivitet, empati og genuin interesse kommer man veldig langt.

Anette mener at familier med flyktningebakgrunn vil bli integrert raskere når de blir trygge på at de er gode nok slik de er, og at de får den tida de trenger. Mange av familiene har trivdes så godt med miljøet og personalet på Øya barnehage at foreldre ønsket at barna fikk fortsette i barnehagen lenger.

– Vi har hatt noen barn som først har vært her, og så startet i en ny nærbarnehage. Senere har foreldrene spurt om barna kan få komme tilbake hit. Noen ganger kan kontrasten ha blitt litt for stor når barna kommer ut i barnehager hvor det settes høyere krav til foreldrene. Flere av foreldrene har dessuten spurt om de kan ha praksisplass hos oss etter noen år. Dette er viktige signaler om at de har kjent seg trygge og inkluderte, avslutter avdelingslederen på Øya barnehage.

Såpebobler fikk smilet tilbake

– Det er mye i livene deres dere ikke kan gjøre noe med. Men dette kan dere hjelpe dem med: Dere kan hjelpe dem tilbake på barnets utviklingsspor, hjelpe dem til å få lommer av pauser, hvor nervesystemet kan roe seg ned, slik at tilstanden deres ikke blir kronisk.

Tilbake i Studio Akrinn. Foran kameraet forteller Katrin engasjert om et møte med en liten jente på sykehuset i Khan Younis. 3 år gamle Maria hadde overlevd et bombeangrep og var lagt inn på avdelingen Katrin arbeidet på. Maria satt bare apatisk og redd i sykesenga sammen med sin mor. Hver gang en annen voksen kom inn i rommet hennes, begynte hun å hyle av ekstrem angst. Katrin satte seg derfor ett mål: Å få Maria tilbake til å være et barn.

–  Den første gangen jeg møtte henne, gråt hun og signaliserte at hun ikke ville ha meg nærmere. Så jeg begynte å stikke hodet forsiktig inn på rommet bare for å hilse på henne. Etter hvert fikk jeg lov til å komme inn på rommet. Hun så skeptisk på meg, hun smilte ikke, men hun gråt heller ikke.

Så gjorde Katrin noe som forandret alt.

– Jeg har alltid med meg såpebobler når jeg er ute i felten. Såpebobler er en fin måte å få kontakt med barn på, for de vekker nysgjerrigheten i dem. Så da jeg blåste såpebobler til Maria, skjedde dette, sier Katrin og viser fram et bilde av en jente som smiler.

– Maria blir nysgjerrig og griper i såpeboblene. Og så begynner hun å blåse selv. Mora forteller at dette var første gang på fire måneder at Maria smilte. Det var et champagneøyeblikk: Barnet har skiftet fokus fra å være redd hele tida til å kunne engasjere seg, interagere med andre og skifte fokus bort fra det som er skummelt og vanskelig, forteller Katrin.

Barnepsykologen retter så en appell til de som følger henne på den digitale barnekonferansen, og som selv møter barn med flyktningbakgrunn i hverdagen.

– Det er mye i livene deres dere ikke kan gjøre noe med. Men dette kan dere hjelpe dem med: Dere kan hjelpe dem tilbake på barnets utviklingsspor, hjelpe dem til å få lommer av pauser, hvor nervesystemet kan roe seg ned, slik at tilstanden deres ikke blir kronisk.

Og det viktigste verktøyet for å lykkes: Smilet.

– Folk lurer på hvorfor jeg smiler så mye. Det er som å ha en tryllestav i lomma man alltid kan bruke, forklarer barnepsykologen.

– Så når mennesker kommer hit, vær bevisst på å smile, smiler Katrin Glatz Brubakk.

 

Fysisk inngripen i skolen 

Christian Lohne Aanes, advokat i Skolelederforbundet

Av advokat Christian Lohne Aanes, Skolelederforbundet 

 Tidligere har det ikke vært en rettslig regulering av ansattes adgang til fysisk inngripen ovenfor elevene i skolen. Fysisk inngripen har likevel funnet sted, og en regulering vil bidra til å klargjøre de rettslige rammene for fysisk inngripen. Opplæringsloven har også bestemmelser som pålegger skolen, leksehjelpen og skolefritidsordningen å arbeide kontinuerlig og systematisk for at det ikke oppstår situasjoner hvor fysisk inngripen blir aktuelt. Ansatte i skolen skal rapportere til rektor når fysiske inngrep har funnet sted, og ethvert fysisk inngrep skal dokumenteres med en kort omtale av hendelsen, inngrepet og eleven sitt syn på saken. Bestemmelsene vil bidra til økt rettsikkerhet for ansatte, elevene og foreldrene.

Hva er det viktig å være bevisst på når det gjelder fysisk inngripen ovenfor elevene?

Elevene har et grunnlovsfestet vern om sin personlige integritet, og utgangspunktet er dermed at fysiske inngrep ovenfor elevene ikke skal finne sted. Ansattes adgang til fysisk inngripen representerer et unntak fra dette utgangspunktet.
Ansattes adgang til fysisk inngripen er formålsstyrt. Ansatte kan kun gripe inn fysisk ovenfor en elev når formålet er å avverge en situasjon. Bestemmelsen gir altså ikke adgang til fysisk inngripen for å irettesette, statuere et eksempel eller i opplæringsøyemed. Videre må situasjonen være aktuell og pågående for at det skal være tale om et fysisk inngrep som avverger. Hvis situasjonen er over, vil det ikke være tale om avverging og den ansatte vil derfor ikke ha adgang til å gripe inn fysisk etter opplæringsloven.

Ansattes adgang til fysisk inngripen er formålsstyrt. Ansatte kan kun gripe inn fysisk ovenfor en elev når formålet er å avverge en situasjon.

I hvilke situasjoner kan ansatte i skolen, leksehjelpen og skolefritidsordningen gripe inn fysisk ovenfor elevene?

Bestemmelsen gir en uttømmende liste for hvilke situasjoner ansatte kan gripe inn fysisk i ovenfor en elev.   

Ansatte kan kun gripe inn fysisk for å avverge at eleven a) krenker en person fysisk eller psykisk eller utsetter seg selv for fare, b) skader eiendom, c) viser en atferd som er sterkt fornedrende for eleven selv eller d) vesentlig forstyrrer opplæringen til andre elever. Inngrepet vil være ulovlig etter opplæringsloven dersom inngrepet ikke kan forankres i noen av disse alternativene. 

Med fysisk krenkelse forstås slag, spark, lugging og spytting. Eksempler på psykiske krenkelser kan være mobbing, nedsettende ord eller filming. Er det et tilfelle hvor en elev filmer en annen elev i en sårbar situasjon, eksempelvis i dusjen etter gymtimen, så kan læreren gripe inn ved å ta mobiltelefonen fra eleven.  

Det er viktig å merke seg at ansatte kan gripe inn fysisk for å avverge at eleven krenker en annen «person» fysisk eller psykisk. Med person forstås andre elever, lærere, rektor eller andre mennesker. Bestemmelsen gir altså ikke bare adgang til å gripe inn fysisk når inngrepet er for å avverge en elevs krenkelse av en medelev. 

 Er det noen ytterligere begrensninger på ansattes adgang til å gripe inn fysisk ovenfor en elev?
Ansatte kan kun gripe inn fysisk ovenfor en elev når andre tiltak er utilstrekkelige. Dette er et uttrykk for mildeste inngreps prinsipp. Fysisk inngripen skal være siste utvei ovenfor en elev. Den ansatte vil ofte kunne deeskalere en situasjon ved å snakke til eleven. Jevnt over vil det være slik at den ansatte vil ha flere handlingsalternativerer dersom den ansatte agerer tidlig. Fysisk inngripen vil først være aktuelt når situasjonen har tilspisset seg. 

 Eksisterer det en terskel for ansattes adgang til å gripe inn fysisk ovenfor en elev?
Det fysiske inngrepet kan ikke gå lenger enn nødvendig, og inngrepet må stå i et rimelig forhold til de interessene som skal ivaretas. De fysiske inngrepene skal være så få, kortvarige og skånsomme som mulig. Videre må de fysiske inngrepene være egnet. Inngrepet vil ikke være egnet dersom en elev er fysisk overlegen den ansatte.

Bestemmelsen legger opp til en forholdsmessighetsvurdering, da inngrepet må stå i et rimelig forhold de til interessene som skal ivaretas. Man må avveie det fysiske inngrepet opp mot de interessene det fysiske inngrepet skal ivareta. Jo mer tungtveiende interesser det fysiske inngrepet skal ivareta, dess mer inngripende kan det fysiske inngrepet være. Jevnt over skal det mindre til for å anse et inngrep som forholdsmessig når det er tale om inngrep for å avverge personkrenkelser sammenlignet med inngrep for å avverge skade på eiendom.
   
Hvordan skal kommunene og fylkeskommunene arbeide for å hindre at fysisk inngripen forekommer?  

Bestemmelsen om fysisk inngripen må ses i sammenheng med skoleeiers plikt til å arbeide kontinuerlig og systematisk for å forebygge at det oppstår situasjoner hvor fysisk inngripen blir aktuelt. Plikten til å arbeide forebyggende viser at hjemmelen for å gripe inn fysisk er en unntaksbestemmelse. Det er kommunen og fylkeskommunen som er pliktig til å sørge for at skolen, leksehjelpen og skolefritidsordningen arbeider forebyggende. Oppfyllelsen av plikten vil likevel skje på den enkelte skole i praksis.

Det er opp til den enkelte kommune og fylkeskommune å avgjøre hvordan de vil arbeide forebyggende. Arbeidet kan gjennomføres på skole-, klasse-, gruppe- og/eller individnivå. Forebyggingsplikten innebærer ikke nye dokumentasjonskrav.

Gode forebyggende tiltak forutsetter at skolen har god kjennskap til elevene og hvordan elevene opplever skolehverdagen. Forebyggende tiltak kan være at enkelte elever har behov for tilrettelagt opplæring eller bedring av det psykososiale skolemiljøet. Dersom ansatte gjentatte ganger må gripe inn fysisk ovenfor en elev, kan dette være et uttrykk for at skolen må iverksette andre forebyggende tiltak for å hindre at fysisk inngripen blir nødvendig igjen.

Hvilke krav gjelder til dokumentasjon og melding til foreldrene ved fysiske inngrep?  

Dersom en ansatt har grepet inn fysisk ovenfor en elev, skal dette rapporteres til rektor. Rektor skal orientere foreldrene til eleven om at det er grepet inn fysisk ovenfor eleven. Rektor kan delegere oppgaven om å orientere foreldrene om inngrepet. Foreldrene kan avtale med rektor at skolen ikke trenger å orientere foreldrene ved hvert fysiske inngrep. Foreldrene og rektor kan avtale den rapporteringsfrekvens som foreldrene ønsker.

Rektor skal melde fra til kommunen eller fylkeskommunen dersom det har funnet sted fysiske inngrep «flere ganger» ovenfor en elev, eller dersom inngrepet er «særlig alvorlig».

Rektor skal melde fra til kommunen eller fylkeskommunen dersom det har funnet sted fysiske inngrep «flere ganger» ovenfor en elev, eller dersom inngrepet er «særlig alvorlig». Med «flere ganger» menes mer enn ett tilfelle av fysisk inngrep hvor det er en sammenheng i tid og årsak. Sammenheng i tid vil eksempelvis være inngrep innenfor samme skoleår eller ved slutten av et skoleår og starten på påfølgende skoleår. Fysiske inngrep vil ikke bli vurdert som «flere ganger» dersom inngrepet finner sted i eksempelvis 1. klasse og 4. klasse og inngrepet gjelder urelaterte forhold.

Skolen skal dokumentere alle fysiske inngrep med en kort omtale av hendelsen, hvordan inngrepet ble utført og hvordan eleven ser på saken. 

Det må vurderes konkret om et inngrep er «særlig alvorlig» etter opplæringsloven. Relevante vurderingsmomenter vil være inngrepets art, skadepotensialitet i atferden som ble avverget og elevens reaksjon på inngrepet.

Skolen skal dokumentere alle fysiske inngrep med en kort omtale av hendelsen, hvordan inngrepet ble utført og hvordan eleven ser på saken. Eleven har ingen plikt til å gi sitt syn på saken, men skal få tilbud om dette. Dersom eleven ikke ønsker å gi sitt syn, skal dette dokumenteres.

 

     

Viktigste Leder-frokost: Skolelederes hverdag


I dette frokostseminaret ser vi nærmere på utfordringer knyttet til skolelederes arbeidssituasjon og hva som kan gjøres for at disse stillingene skal være håndterbare og attraktive også i fremtiden.

Medvirkende:

  • Sindre Lysø, statssekretær i Kunnskapsdepartementet
  • Marianne Mette Stenberg, assisterende utdanningsdirektør i Oslo
  • Tor Olav Tangen, skolesjef i Asker og tidligere rektor
  • Jan Erik Buer, generalsekretær i Skolelederforbundet
  • Stig Johannessen, leder i Skolelederforbundet

Arrangementet ledes av Bjørn Bolstad, seniorrådgiver ved Universitetet i Oslo, tidligere rektor og hovedtillitsvalgt i Skolelederforbundet.

Ledelse som gjør en forskjell – erfaringer fra ESHA 2025 i Roma

Stig Johannessen

Gjennom innlegg og forskning ble det tydelig at ledelse virkelig gjør en forskjell. Gode skoleledere kan øke elevers læringsutbytte, styrke lærernes trivsel og redusere turnover. Forskningen peker på fem fellestrekk hos de mest vellykkede lederne: de setter en tydelig visjon, bygger relasjoner og utvikler mennesker, etablerer systemer som støtter ønsket praksis, forbedrer undervisningen og bruker data klokt. Alt dette hviler på en sterk kultur av verdier og handlinger – det som skaper tillit, engasjement og læring i hverdagen.

Et annet tydelig spor var behovet for trygge og tydelige ledere som kan balansere teknologiens muligheter (AI), ivareta psykisk helse og trivsel, og håndtere rekruttering og inkludering under stramme rammer. Som et innlegg understreket: “School leaders really matter.”

Hvor skal vi – om vi vil lykkes med oppdraget?

Fremtidens skole kan ikke formes med blikket i bakspeilet. Den må formes med mot, fremsyn og en felles forståelse av at organisasjonen må endres – ikke bare menneskene i den. Mange politiske partier ønsker i dag å detaljstyre barnehage og skole. De tror de kjenner hverdagen best, men det er nettopp her de bommer. Politikernes ansvar er å legge langsiktige rammer og visjoner, ikke å regulere minuttene i klasserommet. Skal vi lykkes med å danne og utdanne barn og unge for framtiden, må profesjonelle ledere, lærere og ansatte gis det handlingsrommet de trenger til å løse samfunnets viktigste oppdrag.

Dette perspektivet ble sterkt fremhevet av Finlands kunnskapsminister under konferansen i Roma. Han beskrev den finske strategien “Finland’s Future of Education 2045” legger vekt på tillit, profesjonelt skjønn og langsiktighet som selve grunnmuren for kvalitet og innovasjon. Politikken må være en plattform for utvikling, ikke et system for kontroll. Det finske grepet er å se utdanning som en samfunnsinvestering – ikke en kostnad – og å bygge en skole som er robust, men fleksibel, og som evner å tilpasse seg et samfunn i kontinuerlig endring. (Kilde: Ministry of Education and Culture, 2025. Finland’s Future of Education 2045.)

Det er en retning også Norge bør la seg inspirere av. Skal vi lykkes, må vi løfte blikket – fra rapportering og målstyring til utvikling og tillit. Vi trenger politiske beslutninger som gir rom for læring, kreativitet og lokal ledelse – og et avtaleverk som, slik KS-rapporten om SFS 2213 (2025) påpeker, faktisk støtter ledernes evne til å bygge lærende organisasjoner.

Et europeisk fellesskap for ledelse

Under generalforsamlingen ble jeg valgt til president for ESHA fra 1. januar 2026 – en stor tillit og et sterkt uttrykk for anerkjennelsen av norsk skoleledelse i europeisk sammenheng. For Skolelederforbundet er dette også en inspirasjon til å fortsette arbeidet for å styrke lederrollen, løfte lederskapets betydning og sikre gode rammer for alle som leder i utdanningssektoren.

Fremtiden krever mer av oss alle – men med tydelige verdier, faglig styrke og en felles visjon kan vi forme en skole som ikke bare følger endringen, men er med på å skape den.