Økt levealder og bedre helse gjør at flere eldre står lenger i arbeid. Perspektivmeldingen viser at forventet levealder og andelen eldre i arbeid vil øke betydelig frem mot 2060. Samtidig møter vi utfordringer.
Hvordan kan vi endre holdninger, fjerne hindringer og sikre at flere ønsker – og får muligheten – til å stå lenger i arbeidslivet?
I samtale med Trond R. Hole, generalsekretær i Parat og leder av lederutvalget i YS, vil Leif Johan Sevland og Roger Moen belyse temaet både fra et faglig ståsted og gjennom praktiske erfaringer som ledere.
For å få vite mer om hvordan det står til med karriereveiledningen, tok vi en prat med Eirik Øvernes. Han er avdelingsleder for karrieretjenester i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), og hans seksjon jobber blant annet med nettstedene Utdanning.no og Karriereveiledning.no.
I kiosken på Hauerseter sportsklubb blir det servert vafler. De tilbyr også frukt på enkelte kamper. Foto: Sonja Balci.
Av Sonja Balci
I kioskene er det vanlig å selge brus, pølser, is, potetgull og kaker. Ofte finnes det ikke noe for de som ønsker sunn mat og drikke.
– Det trenger ikke å være så vanskelig å få til noen sunnere alternativer, sier Mari Myhrstad.
Hun er førsteamanuensis i ernæring ved OsloMet og har ledet prosjektet, som er et samarbeid mellom OsloMet og Høgskolen i Østfold.
Mari Myhrstad og forskerkollegene ville undersøke hva slags mat som tilbys og selges i idrettskioskene, og det kom klart frem at den er usunn.
Ønsker endringer
De undersøkte også hva det er som gjør at vi ikke har sunnere idrettskiosker.
Studien viser at over 80 prosent av idrettslagene i undersøkelsen tilbyr brus med sukker, søtsaker og snacks. I tillegg tilbyr over 60 prosent kaker.
Bare under halvparten av klubbene som var med i studien, tilbyr frukt, grønnsaker og bær.
Myhrstad forteller at da de intervjuet foreldrene og klubblederne, var det veldig klart at de opplever mattilbudet i kioskene som usunt. De ønsker også endringer.
– Mange barn og unge er organisert i idrett, og mattilbudet burde være bedre, sier Mari Myhrstad, som er forsker ved OsloMet. Foto: Sonja Balci
Forskjeller på klubbene
Barrierene for idrettsklubbene er økonomi og tap av inntekt. I Norge er driften av kioskene ofte basert på frivillighet, og inntjening betyr mye for klubbene.
For å øke inntjeningen er det vanligvis foreldrene som står for mattilbudet.
En annen barriere er at de ofte har et begrenset og lite kjøkken i kiosken. Derfor må det som tilbys, være enkelt. Oppbevaring og tilbereding av maten kan være vanskelig.
– Vi opplevde også at det forskjeller på klubbene. Noen har engasjerte ledere og bedre økonomi, og som likevel klarer å få til et sunnere tilbud, sier Myhrstad.
– Men generelt er det en del utfordringer.
Kosen er viktig for foreldrene
I intervjuene kom det frem at selv om foreldrene sier at de ønsker et sunnere tilbud i idrettskioskene, er de samtidig opptatt av å ha det hyggelig og belønne barna med usunn mat.
– Kos og hygge er nok ofte assosiert med usunn mat, forteller Myhrstad.
Ungdommene som ble intervjuet, var derimot ikke opptatt av kosen. I hvert fall nevnte de ikke det i intervjuene. De sa at de ønsker å kunne velge sunt, og de ønsker seg endringer.
Prisen betyr en del for ungdommene når de handler i kiosken, og de kjøper helst det som er billig.
Den første studien om idrettskioskene
Forskerne fant videre at klubbene som hadde sponsoravtaler eller hadde lagd noen retningslinjer, kunne tilby flere sunnere alternativer i kiosken.
– Det hjelper mye at man er bevisste på dette, understreker forskeren.
– Vi kan lage en vaffelrøre sunnere med havregryn for eksempel. Klubbene kan også velge bort godteri og snacks fra utsalgsstedet.
Hun påpeker at det i dag ikke finnes nasjonale retningslinjer for hva som skal tilbys i idrettskioskene.
– Vi ønsker å bruke denne forskningen til å få til det på sikt, sier Myhrstad.
– Så vidt vi vet, er dette den første studien som har undersøkt mattilbudet på idrettsarrangementer for barn og ungdom i hele Norge. Vi har publisert tre artikler fra studien, og vi ønsker å fortsette å rette søkelyset på mattilbudet på idrettsarenaen.
Med oss i studio har vi fått Anette Nagelhus, som er seniorrådgiver i Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG). Hun deler noen av de erfaringene hun har med å skape og sikre et godt samarbeidsklima og trygge arenaer for foreldre, lærere og skoleledere.
Nytt år, terminslutt, planlegging for 2025/26, overgangsmøter mellom skoler og barnehager, mellom skoler og skoler, karriereveiledning, utdanningsmesser og søknadsfrister. Det er ikke kjedelig å være skoleleder ved inngangen til et nytt kalenderår, og noen ganger skulle vi kanskje ønske at januar faktisk hadde de 84 dagene som mange sier den virker å ha. Og der er jo mer!
Vi bidrar i til et viktig, til tider nokså intenst arbeid, som er knyttet til å utvikle framtidens skole. Ungdomsmeldingen som kom i fjor, fører til både gode tanker, store spørsmål, mange meninger og et handlingsrom som krever mye av kommuner og fylkeskommuner og av skoleledere når disse skal konkretiseres og etter hvert realiseres. Fullføringsreformen er for alvor i gang. Ny opplæringslov brukes, og lokale forskrifter har kommet på plass. Det humper og går, flere hump noen steder, og så går det litt bedre andre. Vi er spente på konsekvenser av fullføringsretten og retten til meropplæring, samtidig som vi støtter et mer hensiktsmessig fraværsreglement som beveger seg i en retning der det ligner på det ungdommen vil møte i arbeidslivet.
Samfunnet er i en rasende utvikling. Både i Norge og i verden. I skrivende stund får USA en president som med en mildt sagt udemokratisk lederstil og som skaper usikkerhet i en mange steder allerede utrygg verden. Skolen skal følge utviklingen og være stedet der elevene forberedes til å kunne manøvrere i dette samfunnet. Hvordan skal vi både følge endringene og forholde oss til konsekvensene? Skape trygghet gjennom kjente rammer, samtidig som disse må romme nytt og endret innhold? Akkurat dette kan oppleves som et dilemma: klasserommet er så å si ikke det samme siden fellesskolens begynnelse, opplæringens innhold har endret seg dramatisk i takt med samfunnets utvikling og behov. Når kommer vi til punktet der opplæring ikke kan presses i de samme rammene lenger? Når vi tenker på skriftlig eksamen i sin nåværende form, er vi åpenbart kommet til dette punktet. Rammer og innhold viser seg å ha røtter i ulike tidsaldre.
Stortingsmeldinger, nye forskrifter og utvalg som skal utrede framtidens behov i fellesskolen er viktige steg på veien. Skole er ifølge en ny undersøkelse utført av Norstad tidlig i januar den nye jokeren i stortingsvalget. Det er flott at våre politikere er opptatt av utdanning, men det betyr også at utdanning politiseres og kan brukes til alt annet en kunnskapsbasert utvikling. Politikerne trenger å lytte til fagfolk, ikke stemmene som synser mest om utdanning og skole og roper høyest om enkeltsaker. For det skaper kanskje størst frustrasjon hos oss som er mottaker av politikken: arbeidet er fragmentert.
Fullføringsreformen for fag og timefordeling i videregående skole er i gang med et tidsperspektiv som ender i 2033. Det er kjempelenge til det, og likevel utrolig lite tid til et omfattende arbeid. Og fag i videregående opplæring er tett knyttet til fag og opplæring i grunnskolen. I den andre enden ligger opptaksforskriften til høyere utdanning, der generell studiekompetanse er forutsetning. Det er avgjørende at vi jobber med helheten, og utvalget som skal se på fellesskolens plass i det framtidige samfunnet, bør være svært tett knyttet til arbeidet som foregår med utgangspunkt i fullføringsreformen og ungdomsmeldingen, men også det som kommer før og etter grunnopplæringen.
Utdanningsdirektoratet har flere fora der en prøver å samle trådene. Samarbeidsrådet for yrkesopplæring og Rådet for studieforberedende utdanningsprogram er tett knyttet til utviklingsarbeidet, og Skolelederforbundet er med i begge, i tillegg til ulike arbeidsgrupper knyttet til vurdering og eksamen. Og forrige uke hadde Utdanningsdirektoratet samlet alle fylkeskommuner med representanter fra skoleledere og administrasjonen, der vi jobbet med rammeverket for programfag. Det var et godt tiltak og viktig involvering av de som forvalter lover og reformer og som har aktuell kunnskap og kompetanse om helheten.
Skolelederforbundet er opptatt av at opplæring og utdanning er en helhetlig tankegang, og derfor må trådene i utvikling samles. Vi skoleledere holder trådene på skolene i alt sammen og sitter derfor med den viktige kompetansen. Det trenges en stadig bevissthet om at politikk og reformer i den ene enden har konsekvenser i en annen. Og at det har alt å si for hvordan vi kan utøve vårt samfunnsoppdrag som skoleledere.
Med ønske om et fantastisk, utviklende og kanskje helst ikke så spennende 2025!
Du har vært leder for Skolelederforbundet siden 2018 og går nå inn i ditt siste år som forbundsleder. Hva synes du er det viktigste Skolelederforbundet har oppnådd i denne perioden?
– Vi ha oppnådd anerkjennelse av betydningen av god ledelse i oppvekstsektoren og vi har kommet i en posisjon hvor politikere og andre beslutningstakere henvender seg til oss om saker som gjelder ledelse i skole og barnehage. Det gjør at vi i langt større grad får muligheten til å påvirke, samtidig som vi i får tilgang til informasjon på et tidligere tidspunkt i prosessene. Jeg vil påstå at vi har fått den posisjonen som vi fortjener.
Hva er grunnen til det?
– Det er en anerkjennelse av kvaliteten i måten vi påvirker på. Politikerne opplever oss som konstruktive og løsningsorienterte, og at vi har kapasitet til å være en god støttespiller for å få på plass gode modeller og løsninger. Som forbundsleder er det også svært viktig å bygge gode relasjoner på individnivå, både hos våre samarbeidspartnere, politikere og andre beslutningstakerne.
Forskningsbaserte argumenter
Som nyvalgt forbundsleder var du på møte hos daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner. Da sa han noe som ble viktig for deg som forbundsleder: Det er viktig å kunne dokumentere, ikke bare argumentere.
– Ja, det var den 14. februar 2018 klokken 14.30. Jeg var på mitt første møte med kunnskapsministeren og følte meg trygg på mine argumenter etter 9 års erfaring som rektor i videregående skole. Men Sanner etterlyste dokumentasjon for argumentene våre. Da bestemte jeg meg for at dette måtte vi gjøre noe med det. I etterkant har vi knyttet oss til dyktige forskningsmiljøer og utgitt nye forskningsrapporter hvert år.
– Rapportene har fått stor oppmerksomhet og det at vi kan forankre våre meninger i forskning, har gitt oss et solid grunnlag for vår politikk og styrket Skolelederforbundets posisjon.
– Da jeg møtte Jan Tore Sanner på Arendalsuka i fjor, hadde jeg gleden av å overrekke ham alle rapportene. Ja, nå har vi kommet så langt, sa jeg, og det syntes han var morsomt.
Et forbund i vekst
Skolelederforbundet har vært et forbund i vekst i din periode som forbundsleder, og vi ha nå 4 500 medlemmer. Hva tror du er grunnen til veksten?
– Vi har mange dyktige fylkes- og lokallag som har gjort en svært viktig og god innsats og profilert Skolelederforbundet lokalt over lang tid.
– En annen viktig grunn er at vi har blitt veldig tydelige. Byråkrater, politikere og pressen vet at de kan ringe til oss for å få svar på saker som er relatert til skole- og barnehageledelse spesielt og oppvekstsektoren generelt. Tidligere var det nok Utdanningsforbundet som oftere ble kontaktet.
Ingen åtte til fire-jobb
Hva synes du har vært mest utfordrende i din periode som forbundsleder?
– Det er utfordrende å få tid til alt. Det er ingen åtte til fire jobb. Du er på jobb hele tiden og du må holde deg oppdatert på alt som skjer. Men det hjalp veldig da vi fikk muligheten til ytterligere frikjøp. Mona Søbyskogen har gitt oss ytterligere handlinsrom.
Hva gir deg den gode følelsen i rollen som forbundsleder?
– Det er de mange møtene med medlemmene, enten det er på medlemsmøter, på arbeidsplasser eller i andre sammenheng. Det å høre deres historier, at de har tro på oss som forbund og at de setter pris på den jobben vi gjør, det er det som motiverer meg når jobben oppleves som mest krevende.
– Jeg får også en god følelse av å se at vi oppnår stadig mer av det vi arbeider for. Jeg opplever at vi har en viktig stemme og at vi blir hørt, og det motiverer meg.
Startet i 2014
Hvordan var din vei inn i Skolelederforbundet?
– Da jeg jobbet i Forsvaret, var jeg tillitsvalgt i Befalets fellesorganisasjon i mange år, og da jeg begynte som rektor i videregående skole, meldte jeg meg inn i Skolelederforbundet. Jeg ble nominert som kandidat til sentralstyret fra Hedmark og valgt inn i 2014. Arbeidet i sentralstyret, og de mange interessante utvalgene jeg fikk delta i som forbundets representant, motiverte meg til å drive med politikk på fulltid. Og så ble jeg valgt som forbundsleder på landsmøtet i 2018.
Internasjonalt arbeid
Du sitter også i styret i ESHA, European School Heads Association, som er en organisasjon for de nasjonale europeiske skolelederorganisasjonene. Hva har vært din motivasjon for å engasjere deg der?
– Ja, jeg sitter i styret og nestleder Mona Søbyskogen er valgt inn i ESHA s valgkomite samt at hun representert oss i generalforsamlingen. ESHA er en veldig nyttig arena, både med hensyn til samarbeid mellom landene og fordi vi sammen har en viktig lederstemme inn mot EU og andre viktige aktører i utviklingen av utdanningspolitikk.
Viktig å bygge relasjoner
Etter sju år som forbundsleder har du lært mye om hva som er viktig og riktig å gjøre i denne jobben. Hvilke råd har du til den som skal ta over vervet etter deg?
– Det er viktig å bygge gode relasjoner til beslutningstakerne på politisk nivå og administrativt nivå, samtidig som det er veldig viktig å prioritere egen organisasjon og delta på medlemsaktiviteter.
– Som forbundsleder rekker du ikke å være med på alt, men det er viktig å være til stede, kjenne på pulsen og forventningene i organisasjonen, og dermed få en riktig forståelse for hvordan du skal oversette det vedtatte programdokumentet til medlemmenes hverdag. Folk må oppfatte deg som en viktig representant for lederne i vår sektor og du må opptre slik at både medlemmer og beslutningstakere har lyst til å ta kontakt med deg. Relasjoner er det viktigste av alt.
Hva er de største oppgavene den nye lederen må ta fatt på?
– Vi har satt i gang en intern organisasjonsutviklingsprosess som har vært omfattende og må finne sin form. Vedkommende må også sette seg godt inn i programdokumentet og vedtektene som landsmøtet skal vedta i 2025.
– Men egentlig handler det om å få oversikt over hele feltet, og sammen med sentralstyret bli enige om hvilke prioriteringer som skal gjøres. Vi kan mene noe om alt, men hva skal være kjernen i arbeidet vi gjør for medlemmenes arbeids- og rammevilkår og for oppvekstsektoren i de kommende årene.
Veien videre
Du blir 63 år i år. Hvilke planer har du etter neste landsmøte?
– Det er foreløpig ikke helt avklart. Jeg har en stilling igjen i fylkeskommunen som jeg kan gå tilbake til. Jeg har også et enkeltmannsforetak innen lederutvikling, som jeg har lyst til å jobbe litt med. Og jeg har nylig blitt fremmet, av styret i ESHA som kandidat til presidentvervet hvor valget skjer i oktober 2025. Men når jeg fratrer dette vervet har jeg vært i pensjonsgivende arbeid siden jeg var 19 år, så det jeg gjør skal være lystbetont, avslutter forbundslederen, som trolig får mer enn nok å fylle dagene med også etter landsmøtet i 2025.
– Er det pappaen din, roper en liten jente mellom munnfullene og peker på Skolelederens utsendte. Det er lunsjtid og de største barna er samlet rundt et langbord i første etasje i hyggelige Sand barnehage. Barnehagestyrer Anne Gundersen er imidlertid rask med å oppklare misforståelsen. Det er ikke pappaen som er på besøk, men en journalist som er der for å skrive om henne.
Vi har kjørt en drøy halvtime inn i landet fra Minnesund, mot øst, til det lille tettstedet Sand, som er kommunesenteret i Nord Odal kommune. Barnehagen ligger sentralt i bygda, og skiller seg ikke vesentlig ut fra mange andre barnehager. Utenfra ser det røde teglstensbygget litt strengt og slitt ut når vi besøker dem en hustrig høstdag i oktober, men det er altså utenpå. Inne er det lunt og trivelig, og det er bare et par uker siden styreren i barnehagen, Anne Gundersen, ble tildelt prisen Viktigste leder på Skolelederforbundets Viktigste Leder konferanse. Så et naturlig første spørsmål er selvfølgelig: Hva følte du da?
– Det var kjempestas, og det var ekstra hyggelig fordi det var personalet i barnehagen som hadde nominert meg, sier hun og legger til:
– Og jeg synes at det er veldig flott at prisen går til en barnehagestyrer. God ledelse av barnehager er kjempeviktig både for ansatte, barn og foreldre.
Turbulente år
Da Anne Gundersen kom tilbake på jobb etter prisutdelingen, hadde de ansatte laget til fest og kake.
Anne er utdannet barnehagelærer og har jobbet i barnehage siden hun var 19 år. Lang og variert erfaring kom godt med da hun ble leder for Sand barnehage i 2020. I løpet av de fire årene som har gått, har hun ledet barnehagen gjennom en pandemi, en nedbemanning og en sammenslåing med den andre barnehagen i bygda.
– Da vi startet barnehageåret etter sommerferien i fjor, kjente jeg at vi endelig kunne ha litt hvilepuls og få tid og ro til å tenke fremover, forteller hun.
Men de krevende prosessene de hadde lagt bak seg, hadde også bidratt til å sveise de ansatte sammen.
– Ja, da kjente jeg at nå er det et vi her i barnehagen. Dette er flokken min. Det føltes nesten litt rart etter tre hektiske år. Jeg gikk og lurte på hvor det kunne smelle neste gang. Men nå kjenner jeg at vi kan senke skuldrene og konsentrere oss om det som er hovedmålet vårt; å styrke barns selvfølelse i samspill med andre.
Har prøvd seg som styrer tidligere.
Anne Gundersen var pedagogisk leder i barnehagen, før hun ble styrer. Hun har også vært barnehagestyrer tidligere, i en annen barnehage. Men den gang følte hun ikke at hun var helt klar for oppgaven.
– Jeg hadde jobbet seks år som pedagogisk leder i en mindre barnehage og hadde lyst til å prøve meg som styrer. Men da jeg begynte i jobben, kjente jeg at jeg trengte mer erfaring og fagkunnskap.
– Jeg var nok for utålmodig og stilte for store krav til meg selv, og det gjorde at jeg følte at jeg ikke strakk til. Jeg var så opptatt av å leve opp til mine egne forventninger, at jeg glemte at jeg også skulle overleve i lederrollen. Så jeg måtte spørre meg selv om jeg var villig til å betale prisen ved å fortsette i jobben, forteller hun.
Har den erfaringen vært viktig for deg som leder?
– Ja, den lærte meg mye. For eksempel at du som leder må erkjenne at du ikke kan involvere deg i alle prosesser. Du må ansvarliggjøre medarbeiderne dine og ha tillit til at de klarer å løse oppgavene. De løser den kanskje ikke akkurat slik du hadde tenkt, men de løser det på sin måte og de mestrer det. Når du klarer å slå deg til ro med dette, da kan du bruke tid og krefter på dine egne lederoppgaver.
– Erfaringene fra den første lederjobben ga meg også et godt erfaringsgrunnlag for styrerutdanningen. Og det var en utdanning som var veldig nyttig for meg. Jeg lærte at endringer krever tid og tålmodighet, og at jobben ikke er gjort før du har fått med deg alle. Endringsprosesser tar tid og da må du gå sakte nok.
– Å innse dette har hjulpet meg veldig i de prosessene vi har vært igjennom med nedbemanning og sammenslåing av barnehager her i Sand. Det var mye som rørte seg blant de ansatte i den perioden, og jeg tror ikke at jeg hadde klart å stå i det uten den kunnskapen jeg fikk i styrerutdanningen.
Skippern på skuta: Jeg liker å få med meg andre for å nå mål, sier Anne Gundersen.
Leder på nytt
For fire år siden ble du styrer på nytt. Hvorfor ville du bli leder?
– Fordi jeg liker å få med meg andre for å nå et mål.
Du ble leder i den samme barnehagen som du var ansatt i. Hvordan var det å gå fra det å være ansatt til å bli leder i samme barnehage?
– I begynnelsen var det uvant. Jeg knytter meg nært til mine kolleger og som leder er du ikke en del av miljøet på samme måte. Det måtte jeg jobbe litt med, men det har ordnet seg. Det er de andre barnehagestyrerne og rektorene i kommunen som er min personalgruppe nå.
Vi er ansatte – ikke innsatte
Da du holdt takketalen etter å ha mottatt prisen, sa du at mottoet ditt var: Ingen flokk, ingen leder. Hva gjør du for å få med deg flokken din?
– Da jeg mottok prisen fikk jeg et silketrykk som viser en flokk trekkfugler som flyr i perfekt v-formasjon. Da jeg var ute og gikk tur dagen etter, så jeg flere flokker med trekkfugler. Og det er ikke alle flokker som får til å fly i en perfekt v-formasjon. Og slik er det på arbeidsplasser også. Og det må være lov. Det er greit å kave og rote og oppleve at man ikke helt vet hvor man skal. Men da må vi samle oss, ta to skritt tilbake, se hvor vi er nå – og så må vi kanskje begynne på nytt eller gjøre det på en helt annen måte. Som leder er jeg opptatt av at vi er bare mennesker alle sammen, men at vi kan få til veldig mye bra når vi drar lasset sammen.
– Men samtidig er det slik at vi jobber med barn, ikke med ting. Vi skal ivareta relasjoner og tilknytning til barna vi jobber med på en god måte, og det er et kjempestort ansvar. Hvis vi gjør feil, må vi si unnskyld, reflektere over hva som skjedde og prøve igjen. Vi er en viktig del av barnas liv, og det vi gjør skal vi gjøre med faglig tyngde.
– Jeg får ofte tilbakemelding på at jeg er positiv og engasjert. Men jeg holder på fagligheten. Jeg pleier å si at vi er ansatte, ikke innsatte. Vi får betalt for å gjøre en jobb og det ligger en rekke forventninger til oss i den rollen vi har. Det er barn vi jobber med, og vi skal sørge for at de har det bra og ivareta deres behov for omsorg, lek og læring. Samtidig skal vi huske å klappe oss selv på skuldra for alt vi får til. For gurimalla så mye vi får til.
Nedbemanning
Første prisvinner: Anne Gundersen har jobbet i barnehage hele sitt yrkesaktive liv. I september ble styreren i Sand barnehage den første som mottok prisen Viktigste leder fra Skolelederforbundet.
Da hun var nyansatt, var en av de første oppgavene å nedbemanne. Dette var i 2020, altså under pandemien.
– Vi lå over bemanningsnormen for barnehager og måtte nedbemanne. Noen gikk av med pensjon, noen valgte å slutte selv, noen ønsket seg over i andre enheter og fikk det. Men det var også noen som fikk endringsoppsigelse og ble flyttet mot sin vilje.
Var det en krevende prosess?
– Ja, det var kolleger som jeg kjente godt. Men selve avgjørelsen om hvem som skulle flyttes, var heldigvis ikke min jobb. Det var det HR avdelingen og oppvekstleder som måtte ta.
Var det slik de ansatte så det, at det ikke var din avgjørelse også?
– Nei, så enkelt var det nok ikke alltid.
En ting er å gå gjennom en slik prosess i en anonym storby, men dette er folk du sikkert møter på butikken?
– Ja, på butikken, i idrettslaget og ellers på fritiden. Og mine barn er jevnaldrende med deres barn. Så det blir veldig nært. Derfor er det viktig å ha gode samtaler med dem det gjelder og at man kjører en åpen og velbegrunnet prosess. Og jeg sa at de heller fikk komme inn på kontoret mitt og grine litt hvis de hadde behov for det.
Var det noen som gjorde det?
– Ja, det var flere som hadde behov for samtaler og noen måtte ha en sykmelding en periode. Det er en tøff prosess å stå i. Det er naturlig at folk blir frustrerte når de ikke vet om de har jobb neste år.
Skapte eierskap til nye Sand barnehage
Du har gjort mye riktig som leder, men når har du selv tenkt at du virkelig har lykkes som leder?
– Jeg synes at vi fikk til en god prosess da vi måtte slå sammen barnehagene i Sand. Vi brukte tilstrekkelig med tid for å sikre at alle ble godt involvert i prosessene. Alle ansatte deltok i grupper og kom med ideer og løsninger for en god, ny barnehage. Det bidro til eierskap til løsningene og at medarbeiderne fra de to barnehagene ble bedre kjent med hverandre.
Strikker i båten
Hva er viktig for at du skal kunne gjøre en best mulig jobb?
– Det er viktig at jeg har nærheten til barna, foreldrene og de ansatte. Jeg må ha tid nok til å være til stede i barnehagen og følge opp det som skjer. Hvis jeg mister fotfestet til avdelingene, da skal jeg heller finne meg noe helt annet å gjøre.
Hvordan fyller du energilagrene dine?
– Det gjør jeg når jeg er sammen med familie og venner. Men barna mine begynner å bli så store at de synes at det er litt teit å henge med mamma. Men det synes heldigvis ikke mannen min.
– Og jeg elsker alle årstider og alle naturens endringer og jeg fyller energilagrene mine ved å være ute i naturen, på skogen og på vannet. Jeg har båt og det å være i båten ute på Storsjøen, det gir meg ro.
Det er mye som gir grunn til bekymring i verden i dag. Ser vi bort fra klimaendringene, som kan true selve eksistensen vår, er det kanskje de ulike truslene mot demokratiet som bekymrer mest. Å jobbe i skolen innebærer å jobbe for og med fremtiden og fremtidens demokrati. Seksåringen som tropper opp første skoledag vet kanskje lite om dette. Trettenåringen som skal inn i ungdomsskolealderens kaotiske identitets- og gruppeprosjekter har nok av andre ting å tenke på. For sekstenåringen som har valgt seg en retning på videregående kan det være at forståelsen for dette har begynt å manifestere seg. Det er disse som skal utgjøre og utøve det norske demokratiet i fremtiden. Vi som jobber i skolen får være med på formingen av dem.
Den nye opplæringsloven, tilhørende forskrift og overordna del av læreplanen gir oss tydelige juridiske rammer og en etisk retning i det vi jobber med daglig. Vi forvalter formålsparagrafen som er grunnpilaren for at skolen fortsetter å være den institusjonen i vårt demokratiske samfunn den skal være. Loven og læreplanene danner grunnlaget for at vi kan oppfylle vårt samfunnsoppdrag, og at skolen er (den eneste) plattformen der vi kan motvirke negative faktorer som sosiale forskjeller, radikalisering og utenforskap uten noen form for ideologi, partipolitikk, tro eller sosioøkonomisk slagside. Det er vårt ansvar å legge til rette for at denne plattformen finnes i klasserommet der lærerne underviser i fag, i lunsjpausen i kantina, i friminuttet i akebakken og på langballbanen. Det er selvsagt en overveldende tanke og i praksis ikke alltid enkelt å implementere, men også her kan vi kjenne på at vi er gitt tilliten av samfunnet til å ta ansvaret!
Å delta i tett elevoppfølging som skoleleder betyr ofte langvarig og kompleks oppfølging. Og det betyr noe. Vi betyr noe for eleven. Når det har stormet lenge og vi har bidratt med dokumentasjon, møter, samtaler, koordinering mellom enheter og enda flere møter og flere samtaler, og så ser at eleven har lyktes med de målene vi har satt i lag, så er det ikke mye som slår blandingen av stolthet og mestringsfølelse når vi ser verdien i hver time som ble investert i prosessen. For vi har betydd noe. For noen. Og det vi i disse tilfeller har gjort er å anvende og tolke våre grunnlagsdokumenter. Å bli positivt emosjonelt berørt av en lovtekst eller læreplanen, krever en ganske høy grad av nerdefaktor, men du verden så deilig!
Som skoleleder kan vi sette retningen og tilrettelegge for dette viktige arbeidet. Skolelederjobben handler i stor grad om å jobbe med folk, først og fremst lærerne som igjen jobber med elevene, men også foresatte og ansatte i støttefunksjoner. Som vi var inne på i forrige artikkel betyr det å jobbe med egne og andres emosjoner. Skoleledere får brukt hele seg i jobben – hode, hjerte og hender – hele tida. Vi jobber med både individer og fellesskap. Skolesamfunnet vi leder er nettopp det – et lite samfunn, i tett kontakt med storsamfunnet rundt, og en betydelig del av oppveksten til alle barn og unge.
Til tider er det krevende å få dette lille samfunnet med stort og smått til å henge sammen og fungere, men vi kan kanskje si at vi jobber med selve livet? Det er mulig stort å påstå, men vi jobber i hvert fall med barn og unge i mange av de formende årene i livet deres – og vi jobber og samarbeider med de menneskene som barn og unge lever med i disse årene: lærere, miljøarbeidere og foresatte. Jobben vi gjør er av stor betydning for storsamfunnet, lokalsamfunnet og for enkeltindivider, både nå og i fremtiden – og det er et privilegium.
Vi har i artiklene tidligere dette året skrevet noe om hvor kompleks, sammensatt og heseblesende skolelederjobben er, og det er kanskje nettopp fordi vi har ansvar for et helt lite samfunn med mange aktører og nettverk. Vi leder ikke bare en bedrift med ansatte og kunder, vi leder en del av samfunnet, og er ansvarlig for et samfunnsoppdrag med betydning for alle. Der bedriftslederen har en visjon å lede etter har vi overordnet del av læreplanen – med alle grunnleggende samfunnsverdier.
Vi må heller ikke glemme at vi har mulighet til å påvirke rammene for jobben vår. Skolelederforbundet jobber med politisk påvirkning slik at vi kan praktisere vårt oppdrag slik det er tenkt. Som ledere i utdanningssektoren har vi også andre ulike arenaer der vi kan si fra og kan påvirke. Vi har våre nettverk i kommuner og fylkeskommuner, og som medlemmer i et forbund for ledere, er vi del av en gruppe som påvirker. Det finnes flere plattformer å engasjere seg: i rektorkollegiet overfor skoleeier, i skoleledernettverk i kommunen, som medlem av lokallaget, i et lokalt styre, eller som tillitsvalgt i egen kommune eller fylkeskommune. Når det er vi som utøver lover og forskrifter, så er det også vi som har den største integriteten når vi sier fra at noe ikke fungerer. Som det møysommelige arbeidet med oppfølging av elever og ansatte, er også dette prosesser som krever tid. Men også her: du verden for en følelse når en har fått til noe.
Det kommer øyeblikk da alt faller på plass og vi kjenner på meningen i den jobben vi gjør. Når vi har sørget for tiltak og det går bra med eleven som strevde, når vi går forbi et klasserom og ser engasjert aktivitet hos både lærer og elever, når teamlederen er oppglødd fordi teamet kom med gode pedagogiske innspill og planen fremover er blitt solid. Og når vi står bakerst på skolekonserten før juleferien og ser ut over foresatte, ansatte og elever i et herlig kaotisk og samtidig koordinert fellesskap samlet om det skolen er og gjør.
Takk for følget i denne spalten gjennom 2024. Det er noen skoledager igjen til jul, og vi runder av med ønsker om gode julekonserter, trivelige avslutninger, julepyntede skoler og forventningsfulle ansatte og elever. Og vi ønsker et godt skolelederår i 2025. Du gjør en viktig jobb.
Vi besøker Ridabu skole og snakker med rektor Per Oskar Stai om prosjektet «Lekende læring og lærende lek i begynneropplæringen». Han forteller om hvordan prosjektet ble til, utfordringene de har møtt, og de positive resultatene de har sett så langt.
– Vi er forsiktig optimister, endringen er ikke stor, men vi er på rett vei. Vi må ta elevene på alvor og det er vi som voksne som må ta ansvar og sikre at alle blir sett, inkludert og får venner. Vi må jobbe systematisk og langsiktig med skolemiljøet og være tydelig på hvordan vi skal være mot hverandre, sier leder i Skolelederforbundet Stig Johannessen.
Skolelederforbundet vil være med på å gjøre et ekstra løft mot mobbing og utenforskap i skolen og barnehage, vi vet at det tar tid å snu en trend. Vi ser at det er kun sammen vi kan greie å sikre at alle gleder seg til å gå på skolen og barnehage. Lærere, ledere og øvrig ansatte i barnehage og skole legger hver dag ned en fantastisk innsats for å styrke miljøet.
– Vi vet at det jobbes knallhardt med læringsmiljø og oppfølging av elever på skolene våre. Vi må jobbe for å bygge opp en tillitsbasert dialog og samarbeid med skoleledere, lærere, ansatte, elever og foresatte! Skolene kan ikke løse dette alene, det er kun gjennom dialog og samarbeid vi greier å stoppe mobbingen, sier Mona Søbyskogen, nestleder i Skolelederforbundet.
Alle skal glede seg til å gå på skolen
– Det viktigste vi må gjøre er få til en skole der alle blir sett, hørt og inkludert. Alle skal glede seg til å gå på skolen, hver dag. Elevene skal ha voksne de stoler på rundt seg. Vi må greie å lage denne tryggheten i skolen. Det viktigste grunnlaget for læring er trygghet og tilhørighet, fastslår nestleder Mona Søbyskogen.
Økt ressurser og kompetanse
Undersøkelser viser at skoleledere mener det er behov for økt kompetanse i skolen i arbeidet med å skape et trygt og godt skolemiljø. Det er behov tilstrekkelige ressurser, kvalifisert personell og god rådgivning.
– Vi må styrke laget rundt eleven. Det er nødvendig å øke kompetanse til alle skoleledere og lærere, vi må satse på flere yrkesgrupper i skolen som barnevernspedagoger, sosionomer, psykologer og vernepleiere, avslutter Stig Johannesen.